Gutenberg · e01.org
Cover of Vrakets hemmelighet
Project Gutenberg cover, or a typographic cover where none is held.

Gutenberg · ebook 43788

Vrakets hemmelighet

by Robert Louis Stevenson · Norwegian · public domain in the US

  • Language Norwegian
  • PG edition 2013
  • Rights public domain (US)
  • Source Project Gutenberg
0%

Contents

    Vrakets hemmelighet by Robert Louis Stevenson is a Norwegian public-domain text held from Project Gutenberg (ebook #43788). R. L. STEVENSON og LLOYD OSBOURNE

    KRISTIANIA

    FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)

    1914

    NATIONALTRYKKERIET

    FØRSTE KAPITEL.

    Forhistorie.

    Min far var en av de gløggeste forretningsmænd i staten Muskegon, og det voldte ham stor sorg at jeg ikke viste nogetsomhelst anlæg for kampen om pengene. Jeg har aldrig i mit liv brydd mig et fnugg om andet end kunst. Da jeg var blit student, satte han mig i Muskegons handelsakademi, et merkelig institut til utdannelse av spekulanter.

    Og først da jeg i denne farlige skole hadde gjort en dundrende fallit, fik jeg lov til at følge min lyst.

    "Loudon," sa min far med smilende ansigt, "hvis du reiste til Paris, hvor lang tid vilde du saa bruke til at bli en erfaren billedhugger?"

    "Erfaren?" sa jeg. "Hvad mener du med det?"

    "En mand som kan paata sig store opgaver," sa han, "baade i nøken og patriotisk og symbolsk stil."

    "Da maatte jeg ha tre aar," sa jeg.

    "Og er Paris nødvendig?" spurte han.

    "Det er det eneste sted," forsikret jeg.

    "Ja jeg synes selv det klinger bedst," indrømmet han. "En ung mand, hjemmehørende i vor stat, søn av en fremskutt borger, elev av de største mestre i Paris," tilføiet han fornøiet.

    "Men kjære dig, far, hvad mener du?" avbrøt jeg ham. "Jeg har aldrig drømt om at bli billedhugger."

    "Jo," sa han, "jeg har overtat leveransen av statuer til vort nye kapitol. Hvis du vil, saa kan du reise til Paris og komme tilbake om tre aar for at utføre det arbeidet. Det er en stor chanse for dig, men jo før du reiser og jo flittigere du studerer, des bedre; for hvis det første halve dusin statuer ikke tilfredsstiller publikums smak i Muskegon, saa blir der spektakel."

    Takket være kapitolet i Muskegon blev jeg altsaa billedhugger og kom til Paris.

    Paa veien avla jeg et besøk hos min slegt i Edinburgh. Det var min onkel Adam, en meget stiv og ironisk herre, som moret sig med at tiltro amerikanerne alle utiltalende egenskaper. Han blev ikke engang forundret da jeg tilslut fortalte at mine venner gik nøkne om sommeren, og at metodistkirken i Muskegon var dekorert med skalper.

    Der var bare én i huset som jeg følte sympati for -- min bedstefar, Alexander Loudon. Han hadde i sin tid været murer, og hadde arbeidet sig op. I utseende, tale og væsen var han sterkt merket av sin oprindelse, hvad der var edder og forgift baade for onkel Adam, min tante og mine fættere og kusiner.

    Det har sine fordele at være amerikaner. Det faldt mig aldrig ind at skamme mig over min bedstefar, og han la hurtig merke til forskjellen. Han hadde bevaret min mor i ømt minde, kanske fordi han hadde den vane daglig at sammenligne hende med onkel Adam, som han avskydde. Vi tok lange spaserturer sammen, besøkte et og andet ølhus, hvor min bedstefar med stolthet forestillet mig for sine gamle venner. "Dette er gutten til min Jeannie," sa han og kastet et slør over resten av sine efterkommere.

    Maalet for vore utflugter var en række melankolske utkantgater, hvor min bedstefar hadde været bygmester og desværre altfor ofte ogsaa arkitekt. Jeg har sjelden set forfærdeligere huser, men jeg vogtet mig vel for at si min mening, jeg beundret høflig og spurte om prisen paa hvert ornament. Kapitolet i Muskegon drøftet vi indgaaende. Jeg tegnet alle planerne efter hukommelsen, min bedstefar regnet ut overslag og kritiserte skarpt bygmestrene i Muskegon.

    Vi blev de bedste venner, og da jeg forlot Edinburgh, hadde jeg uten selv at ane det gjort et storartet kup.

    Og saa styrtet Loudon Dodd, søn av James K. Dodd, millionær i Muskegon, sig ut i kunstnerlivet i Paris.

    Hvert menneske har sin romantik. Min gyldne drøm var studenterlivet i Quartier Latin. Derfor spiste jeg paa en tarvelig restaurant og bodde paa et tarvelig hotel, skjønt jeg for mine maanedspenger kunde bodd i det bedste strøk og gjerne hver dag kjørt til mine studier. Men da vilde jeg bare været Loudon Dodd, søn av den amerikanske millionær; nu var jeg en Quartier Latin student, og jeg svelget i min gyldne romantik.

    Men dette herlige liv hadde en skygge: jeg var født med svakhet for god mat og god vin. Nu og da hændte det efter en lang og flittig dag paa atelieret, at en bølge av motbydelighet førte mig langt bort fra den sedvanlige kattestek med rødt blæk. En saadan aften -- det var i mit andet aar i Paris -- hadde jeg et litet eventyr som jeg maa fortælle, fordi det var indledningen til mit venskap med Jim Pinkerton. Jeg sat ved en ensom middag en oktoberdag, det rustrøde løv faldt og flagret paa boulevarden, og der bølget melankoli i luften.

    Det var ikke nogen stor restaurant, men den hadde et fristende vinkort. Dette forsket jeg med en iver som kom baade av kjærlighet til vin og kjærlighet til vakre navn. Jeg stanset ved det litet berømte og kjendte merke Roussillon. Jeg husket at det var en vin jeg aldrig hadde smakt, bestilte en flaske, fandt den udmerket, og bad nu efter min vane om en halv flaske til avslutning. Det viste sig at de ikke hadde halvflasker av Roussillon. "Godt, en flaske," sa jeg.

    Bordene i denne restaurant staar tæt sammen, og det næste jeg husker, er at jeg førte en høirøstet samtale med sidebordet. Derefter har jeg et klart minde om at jeg stirret rundt i et stort rum, hvor alle ansigter vendte smilende mot mig. Jeg kan ogsaa huske hvad jeg sa i det øieblik, men efter tyve aars forløp er skammen endnu glødende i mig, og jeg vil bare antyde at jeg spilte paa patriotiske strenger. Det var min hensigt at ta en flok av mine nye venner med til et andet sted for at drikke kaffe, men ute paa fortauget fandt jeg mig pludselig alene.

    Det overrasket mig litt, jeg begyndte at tænke paa om jeg kanske burde latt være at drikke den sidste flaske, og jeg besluttet at stive mig op med kaffe og kognak. Jeg gik derfor ind i Café de la Source. Der var det overordentlig lyst og varmt; alle ting stod skinnende klart, fra gjesternes ansigter til avisernes overskrifter, og hele rummet svinget frem og tilbake som en kjæmpekøie, fortere og fortere. En stund fornøiet jeg mig storartet over dette sjeldne skue, jeg syntes jeg aldrig kunde bli træt av at se paa det.

    Saa faldt jeg pludselig ned i bundløs tristhet, naadde i næste minut med samme pludselighet til klarhet over at jeg var fuld, og reiste mig for at gaa hjem og tilsengs.

    Jeg hadde bare et par skridt til mit hotel. Der fik jeg mit tændte lys hos portneren og steg saa op de fire trapper til mit værelse.

    Skjønt jeg ikke kunde negte at jeg var fuld, var jeg paa samme tid straalende fornuftig og praktisk. Jeg hadde bare én tanke, at komme tidsnok op til mit arbeide næste morgen, og da jeg saa at klokken paa min kamingesims var stanset, besluttet jeg at gaa ned igjen og gi portneren besked. Jeg lot lyset brænde og døren staa oppe og gav mig paa vei. Huset var ganske mørkt, men da der bare var de tre dører paa hver trappeavsats, kunde jeg umulig gaa feil, jeg hadde ikke andet at passe paa end at gaa ned og ned til jeg saa skinnet av portnerens natlampe.

    Jeg tællet fire trapper: ingen portner. Det var naturligvis mulig at jeg kunde ha regnet galt, jeg gik derfor endda en trappe ned og endda en og endda en, og hele tiden tællet jeg, og tilslut hadde jeg gaat ni trapper ned. Det var klart at jeg maatte ha gaat forbi portnerstuen uten at lægge merke til den, jeg var naadd mindst fem etager ned under gaten, jeg hadde styrtet mig i jordens indvolder.

    At mit hotel altsaa var bygget over katakomber, forekom mig at være en overordentlig interessant opdagelse, og hadde jeg ikke hat mit arbeide næste dag at tænke paa, saa vilde jeg hele natten fortsat med at utforske dette underjordiske rike. Men jeg maatte tidlig op, og derfor var det tvingende nødvendig for mig at finde portneren. Jeg gjorde helt om og kløv opfor trapperne. Jeg tællet en, to, tre, fire, fem, seks og syv etager, og endnu var der ingen portner. Nu begyndte jeg at bli træt av leken, og jeg besluttet at gaa tilsengs. Otte, ni, ti, elleve, tolv og tretten etager tællet jeg, og min aapne dør var likesaa haabløst forsvundet som portneren.

    Jeg husket at huset ikke var mere end seks etager høit; altsaa maatte jeg nu mindst ha naadd tre etager ovenfor taket. Da blev jeg ærgerlig. "Mit værelse maa og skal være her," sa jeg, og jeg gik med fremstrakte armer mot døren.

    Der var ingen dør og ingen væg; i stedet gapte foran mig en sort korridor, som jeg en stund skred frem i uten at møte nogensomhelst motstand. Og dette i et hus hvis hele flate rummet tre smaa værelser, en smal trappeavsats og trappen! Det var simpelthen sludder, og jeg begyndte at bli sint for alvor. Paa dette tidspunkt la jeg merke til en lysstrime bortover gulvet, jeg strakte haanden frem, den grep om en dørvrider, og uten omsvøp gik jeg ind. En ung dame var derinde, hun holdt paa at gaa tilsengs, og hun var paa det nærmeste færdig med sit toilette for natten.

    "Jeg haaber at De vil undskylde mig," sa jeg, "men mit værelse er nummer tolv, og alting er kommet i uorden i dette forbistrede huset."

    Hun saa paa mig et øieblik. "Hvis De vil vente utenfor et øieblik, saa skal jeg følge Dem dit," sier hun.

    Saaledes blev saken ordnet med den største ro. Jeg ventet utenfor; om en liten stund kom hun ut i morgenkjole, tok mig i haanden, førte mig op en trappe til, saa jeg kom fire etager ovenfor husets tak, og skjøv mig ind i mit eget værelse. Træt som jeg var efter mine merkelige opdagelsesreiser, sovnet jeg straks.

    Morgenen efter hadde jeg ikke lyst til at gaa til atelieret. I stedet spaserte jeg til Luxembourghaven for der mellem spurvene og statuerne og de faldende blade at gruble over nattens hændelser. Hadde jeg drømt, eller hvad var sandhet?

    I dagslyset viste huset de samme seks etager som ellers. Med al min viden om arkitektur kunde jeg mellem dets mure ikke finde plads til den lange korridor, likesaa litt som dets høide tillot saa uendelige trapper. Men disse fænomener kunde ikke forvirre en filosof som kjender virkningen av en god middag. Noget andet var det med den unge dame. Jeg kunde huske hvert ord vi hadde sagt; jeg hadde talt, og hun svart paa engelsk. Men ingen levende ung dame kunde optraadt med den klarhet og den fornuft; ihvertfald kunde ikke jeg husket hende saa klart. Altsaa var hele historien indbildning; katakomber, trapper, den barmhjertige unge dame, altsammen var en drøm.

    Jeg var netop naadd til dette resultat, da mit blik fæstet sig ved en dame i brun jakke og med et farveskrin i haanden. Ved siden av hende gik en mand -- nogen aar ældre end jeg -- med et staffeli under armen. De var utvilsomt paa vei til galleriet, hvor damen sagtens holdt paa med kopiering. Man kan tænke sig min forundring, da jeg i hende gjenkjendte heltinden fra natten før. Vore øine møttes, og hun saa straks ned -- litt forvirret, tror jeg, fordi hun husket hvilket antræk jeg sidst hadde set hende i.

    Om hun var styg eller vakker, det kan jeg den dag idag ikke si.

    Men hun hadde optraadt saa klokt og venlig, og jeg hadde gjort en saa ynkelig figur, at jeg øieblikkelig følte nødvendigheten av at vise mig i et gunstigere lys. Den unge mand var kanske hendes bror, kanske fandt jeg leilighet til at gjøre en undskyldning gjennem ham; jeg stillet mig altsaa op i nærheten av galleridøren, og da han et øieblik efter kom ut, stanset jeg ham. Saaledes gik det til at jeg møtte min tredje skjæbne; for hele min løpebane er blit formet av disse tre faktorer -- min far, kapitolet i Muskegon og min ven Jim Pinkerton. Men den unge dame saa jeg aldrig mere. Saaledes leker skjæbnen med os.

    Den fremmede var, som jeg har fortalt, nogen aar ældre end jeg; han var godt bygget, hadde et meget livlig ansigt, et hjertelig, urolig væsen og graa, klare, blinkende øine.

    "Maa jeg tale et ord med Dem?" sa jeg.

    "Saa mange De vil," sa han.

    Saa fulgte min undskyldning for det natlige besøk.

    "De er en landsmand av mig," brøt han ut, "De maa være det efter Deres ridderlige undskyldning. Desværre kjender jeg knapt selv den unge dame. Jeg blev forestillet for hende her en kveld hos nogen venner, og da jeg møtte hende idag, tilbød jeg naturligvis at bære staffeliet. Vil De si mig Deres navn?"

    "Jeg heter Loudon Dodd," sa jeg, "jeg er fra Muskegon og skal bli billedhugger."

    "Og mit navn er James Pinkerton. Det glæder mig at gjøre Deres bekjendtskap."

    Vi blev gaaende videre sammen, vi spiste lunch sammen og blev øieblikkelig fortrolige venner, saa vi før kveld denne første dag kjendte hverandres historie.

    Pinkerton var blit slængt ut i verden da han var tolv aar gammel.

    En omvankende fotograf løftet ham en dag op fra en landeveisgrøft i New Jersey og tok ham med sig. Nogen aar flakket de rundt og tok ferrotypier; den gamle døde, og den unge arvet hans forretning. "Det var det liv jeg selv kunde valgt mig, herr Dodd. Jeg har set alle de vidunderligste landskaper i det pragtfulde kontinent som vi skal arve og eie. Jeg skulde ønske jeg hadde min samling av ferrotypier her. Jeg tok dem som et minde og bare for min egen skyld.

    De viser naturen i dens største og i dens blideste øieblikke." Mens gutten drog fra sted til sted i de vestlige stater og territorier, læste han alle de bøker han kunde overkomme, og med klare øine og vaakent sind gjorde han sine iagttagelser av folket, landet, produkterne. Han hadde laget sig sin egen livsanskuelse. At være ædel og patriotisk, at samle kultur og penger med begge hænder og med samme glød -- det var hans trosartikler. Da fotografierne ikke længer tilfredsstillet hans ærgjerrighet, slog han ind paa andre forretninger.

    Først blev han mægler i jernbanebilletter. "Jeg la hele min sjæl i det," sa Pinkerton, "jeg omkalfatret systemet paa mindre end et aar." Det lykkedes mig aldrig at forstaa principerne i denne forretning; den dypeste mening var vist at snyte jernbanerne. Men Pinkerton saa fremad. "Jeg visste hvad jeg trængte -- en formue, dannelse, et vakkert hjem og en gjennemkultivert dame til hustru; for det er visst, herr Dodd, enhver mand maa gifte sig med en kvinde som staar over ham. Ellers stempler jeg det som bare sanselighet.

    Og ser De, herr Dodd, saa lukket jeg det bedste agentur i Saint Jo, hvor jeg tællet dollars i pottevis, drog avsted alene, uten en ven, uten at kunne et fransk ord, og slog mig ned her. Jeg har sat min kapital ind paa at bli kunstner." Jeg spurte om det var en gammel lyst hos ham eller et pludselig indfald. "Ingen av delene, herr Dodd," sa han. "Jeg sa til mig selv: Hvad er det vi trænger mest derhjemme? Mere kultur og mere kunst, sa jeg, og saa valgte jeg det bedste sted, la op penger og reiste hit for at lære."

    Jeg følte mig skamfuld mens jeg hørte paa ham. Han hadde mere ild i sin lille taa end jeg i hele min krop, han var bristefærdig av mod og kraft. Da han foreslog mig at se paa hans arbeide, fulgte jeg ham med interesse og haab.

    Hans kvistværelse var væsentlig møblert med hans egne kufferter og tapetsert med hans egne studier. Nu er der bare ett omraade hvor jeg ikke kan smigre uten at rødme; naar det gjælder kunst har jeg en romersk oprigtighet. Baade én og to ganger gik jeg væggene rundt og speidet efter et glimt av talent, og han fulgte efter og speidet i mit ansigt. Da vi hadde gaat den anden runde, var vi begge like nedslaat.

    "Aa, De behøver ikke at si noget," sa han tilslut.

    "Vil De at jeg skal tale oprigtig? Jeg tror De spilder Deres tid," sa jeg.

    "Ser De ingenting som lover noget?" spurte han og saa paa mig med litt nyt haab i sine klare øine. "Er der ingenting ved denne melonen heller? Det var én som syntes den var god."

    Jeg saa nøie paa melonen og rystet paa hodet. "Det gjør mig ondt, Pinkerton," sa jeg, "men jeg kan ikke opmuntre Dem til at fortsætte."

    Paa et øieblik var han like tapper igjen. "Jaja," sa han kjækt, "igrunden er jeg ikke større overrasket. Men jeg vil ta kurset helt tilslut allikevel, og lægge hele min sjæl i det. Det er ikke bortkastet tid, det er kultur altsammen; det kan hjælpe mig til en stilling ved et illustrert blad hjemme, og jeg kan altid bli kjøbmand igjen," og han uttalte med største ro denne forfærdelige tanke som vilde ha rystet hele Quartier Latin. "Jeg skal aldrig glemme Dem at De hadde mod til at si mig det. Her er min haand, herr Dodd. De staar over mig baade i kultur og talent."

    "Det kan De ikke vite," sa jeg. "Jeg har set Deres arbeide, men De har ikke set mit."

    "Saa la mig se det straks," sa han.

    Sandt at si var jeg næsten skamfuld over at ta ham med til mit atelier; mit arbeide, som der ellers var nok at utsætte paa, raget saa altfor høit over hans. Men han hadde faat hele sit humør igjen, og paa veien forbauset han mig med sin muntre snak og sine nye planer. Tilslut skjønte jeg hvorledes saken stod. Dette var ikke en kunstner som hadde mistet alt haab i sin eneste kunst, men en forretningsmand som kanske litt pludselig hadde faat vite at en enkelt av hans tyve spekulationer var mislykket.

    I virkeligheten søkte Pinkerton -- uten at jeg mistænkte ham for det

    • allerede trøst hos en anden av muserne. Han hadde faat den idé at

    han skulde lønne mig for min oprigtighet og grundfæste vort venskap.

    Han hadde en blok fremme og noterte hvad jeg sa, og da jeg i mit atelier avslørte Muskegons genius for ham, saa holdt han igjen paa med blyanten.

    "Tar De en skisse av den?" spurte jeg.

    "Aa, det er min hemmelighet. En mus kan hjælpe en løve," sa han.

    Og jeg snakket -- om mig selv, mine planer, mine teorier. Pinkerton noterte, og jeg talte som en professor til en ivrig lyttende forsamling. Jeg ante ikke at altsammen blev opfattet galt, og endda mindre ante jeg hvad Pinkerton agtet at bruke sine optegnelser til.

    Vi hadde en lang, hyggelig kveld med megen veltalenhet og vin, vi møttes igjen næste dag, og først flere uker efter fik jeg vite meningen med de lange notater. En vakker dag blev jeg overrasket av et nummer av Saint Jos ~Sunday Herald~, og der saa jeg til min skræk en skildring -- og for en skildring -- av mig selv og Muskegons genius.

    "Litt fyldig figur", "lyst, intelligent smil", "geniets umiddelbarhet". Og for nogen overskrifter og for nogen misforstaaelser! Du store gud, om mine spotske venner i Paris fik se dette vidunder av kunstkritik!

    Det var heldig for venskapet mellem Pinkerton og mig at jeg samme dag fik brev fra min far. "Min kjære gut," begyndte det, "jeg sender dig et utklip, som har glædet mig særdeles, av et meget anset Saint Jo-blad. Det er faa unge mænd paa din alder for hvem en avis ofrer to hele spalter. Jeg ønsker bare at din kjære mor hadde staat og læst det over min skulder, men vi maa haabe at hun paa et bedre sted føler med mig. Naturligvis har jeg sendt et eksemplar til din bedstefar og onkel i Edinburgh. Denne Jim Pinkerton synes at være et værdifuldt bekjendtskap, han har vistnok et stort talent, og det er altid fornuftig at holde sig tilvens med pressens mænd."

    Ikke før hadde jeg læst disse ord, saa rørende taapelige som de var, saa slog min harme mot Pinkerton over i taknemmelighet. Ingen hændelse i mit liv -- uten kanske min fødsel -- hadde git min far saa dyp en glæde som denne artikel i ~Sunday Herald~. Hvad skulde jeg saa klage over!

    Da jeg traf Pinkerton, tok jeg let paa saken. Min far var fornøiet, sa jeg, han syntes brevet var udmerket skrevet; men selv satte jeg ikke pris paa offentlighet, og jeg vilde derfor be ham la det bli med den ene artikel.

    Pinkerton blev høist ulykkelig. "Aa, jeg forstaar Dem," sa han, "jeg har saaret Dem. Det er min mangel paa takt nu igjen." Saa maatte jeg trøste ham, og løi saa godt jeg kunde.

    Men det var dette sørgelige journalistiske indfald som gjorde os til venner for livet.

    Vort venskap blev snart sat paa prøve. Næste kvartalsdag kom ikke den sedvanlige remisse fra min far. Jeg skrev og fik ikke svar, telegraferte og fik saa løfte om brev. Jeg var baade urolig og harm, men takket være mit romantiske liv som fattig student hadde jeg lagt endel penger til side, saa jeg ikke kom i nogen virkelig forlegenhet.

    Min ulykkelige far hjemme i Muskegon hadde al møie og angst. Mot en række av uheld stred han for sit liv og sin formue, og naar han kom hjem efter en fortvilet dag, saa var det for at læse og kanske graate over det sidste haarde brev fra sit eneste barn -- det brev han ikke hadde mod til at svare paa.

    Næsten tre maaneder efter tiden fik jeg tilslut brev og den vanlige anvisning. Han hadde hat en ond tid, men nu var tordenveiret over, og snart skulde han være rikere end nogensinde, og saa snart han kunde slippe fra, vilde han besøke mig i Paris.

    Der gik igjen en tid uten at jeg hørte fra ham. Saa kom hans sidste brev, usammenhængende og vaandefuldt. Boblen var bristet, han var baade ruineret og syk.

    Min stilling var vanskelig nok, men jeg hadde dog forstand til at fatte og retskaffenhet til at gjøre min simple pligt. Jeg solgte mine kuriositeter, eller rettere sagt jeg lot Pinkerton sælge dem for mig. Han utførte denne opgave saa fortræffelig at jeg ialt hadde fem tusen francs i lommen, heri medregnet det sidste av mine kvartalspenger. Jeg beholdt fem hundrede og sendte resten til min far i Muskegon. Pengene naadde tidsnok frem til at betale begravelsen.

    Budskapet om hans død var neppe nogen sorg for mig. Jeg kunde ikke forestille mig min far som fattig mand, han som altid hadde levet saa høisindet og gavmildt.

    Og nu kom min onde tid i Paris. Pinkerton vilde ha mig til straks at opgi min kunst. "Følg mig," sa han, "og la os kaste os med hele vor sjæl i det praktiske forretningsliv. Jeg har kapital, du kultur. ~Dodd & Pinkerton~, aldrig har jeg set et bedre navn i en annonse, og du aner ikke, Loudon, hvad navnet betyr."

    Jeg hadde sagt op mit værelse og sov i en krok av mit atelier. Naar jeg vaaknet om morgenen, faldt mit blik paa Muskegons genius. "Hvad skal det nu bli av dig, stakkars unyttige stendame?" tænkte jeg. "Og hvad skal det bli av kunstneren?"

    "Nei," sa jeg til Pinkerton. "Det er sandt at en billedhugger maa ha enten penger eller indflydelse eller en djævelsk energi for at komme nogen vei. Ingen av delene har jeg, men jeg er ikke saa feig

    • eller saa modig -- at jeg gir op uten kamp." Mine chancer var

    noksaa ynkelige, sa jeg, men som forretningsmand hadde jeg slet ingen muligheter. Jeg eide hverken lyst eller evne.

    "Du gjør mig snart rasende," sa Pinkerton. "Du vil ha en til at gaa fra vettet for en vakker solnedgangs skyld, men det liv hvor der blir kjæmpet om formuer, det skal en ikke bry sig det duft om. Nei da, det er ingenting værd at staa midt i hvirvelen, med sin ene fot paa bankerotten og den andre paa en laant dollar, mens hele strømmen svirrer rundt en som en mølle -- og saa kare i mynten paa trods av skjæbne og lykke."

    Jeg svarte med en præken om kunstens romantik. Jeg mindet ham om vore venner som hadde valgt denne vakre fjeldsti gjennem livet, og som nu klatret kjækt opover, fattige og fulde av haab. "Du vil aldrig forstaa det, Pinkerton," sa jeg. "Du kikker efter utbyttet; det er derfor du aldrig kunde lære at male, om du saa blev likesaa gammel som Methusalem. Utbyttet betyr ingenting; kunstnerens øine er vendt indad, han lever for en stemning."

    Pinkerton rev sig i haaret. "Nei, jeg skjønner det ikke," sa han, "ulykken er at jeg ikke har det mindste bruk for stemninger uten solide maaltider til, og du kan ikke faa ut av hodet paa mig at det er en mands pligt at bli rik, saasandt han kan."

    Enten han nu skjønte mig eller ei, saa opdaget han snart at han ikke kunde rokke mig; ti-tolv dager holdt vi paa med snak, saa lot han emnet falde; han maatte reise hjem straks, fortalte han mig, nu kastet han bare sine penger bort. Uten tvil skulde han ha reist for længe siden, og det var sikkert for min skyld han hadde ventet.

    Den sidste dag bad han mig til middag paa en restaurant, hvor jeg før i mine rike dager hadde pleiet at gaa. Jeg saa der var noget som tynget ham, og selv var jeg nedtrykt, saa middagen blev litet munter.

    Ved kaffen fik han sagt det han vilde. Han talte saa varmt om sit venskap og sin taknemmelighet for mig at jeg blev baade rørt og skamfuld. "La mig faa tale ut!" fortsatte han. "Jeg ærer dig fordi du av hele dit hjerte ofrer dig for kunsten; jeg kan ikke løfte mig til dit syn, men jeg har saa meget poesi i min natur at jeg kan føle med dig. Jeg vil at du skal føre det igjennem, og jeg mener at hjælpe dig."

    "Hvad er det for noget sludder, Pinkerton?" sa jeg.

    "Det er ikke andet end hvad en ser hver dag," svarte han. "En ung mand som er sprettende fuld av talent, og saa en forretningsmand som ikke vet hvad han skal gjøre med pengene sine."

    "Din nar, du er jo saa fattig som en kirkerotte."

    "Vent bare til jeg faar mine jern i ilden!" svarte Pinkerton. "Jeg er bestemt til at bli rik. Her er mit første bidrag. Ta det fra en vens haand. Det er bare hundrede francs, du skal faa det samme hver maaned, og naar min forretning begynder at vokse, skal vi lægge paa saa det blir noget."

    Det tok mig lang tid at faa avslaat hans tilbud. Og da han tilslut gav sig, var vi begge like taknemmelige og forlegne. Om kvelden reiste han, og paa veien hjem fra stationen følte jeg mig for første gang fremmed i den store lyse by.

    I de dager som nu kom, fik jeg føle hvad det vil si at være fattig i Paris. Mit atelier maatte jeg snart opgi, og Muskegons genius forlot mine veier. For at kunne eie en statue i legemsstørrelse, maa man ha et atelier, et galleri, eller i det mindste en havestump til sin raadighet. Jeg tænkte derfor at la geniusen bli staaende i mit atelier; kanske kunde den gi min efterfølger en inspiration. Men desværre var jeg blit uenig med verten, og for at være ubehagelig paala han mig at fjerne min eiendom. Jeg lo hysterisk da jeg forestillet mig statuen, mig selv og en kusk paa fart gjennem Paris' gater uten skyggen av noget maal.

    Et kjærkomment tilbud reddet mig fra disse pinlige muligheter, og jeg avhændet Muskegons genius for tredive francs.

    I et spisekvarter paa den ytre boulevard fik jeg kredit paa middag.

    Aftensmat blev det forutsat at jeg ikke trængte, fordi jeg spiste hos rike venner. Denne ordning var yderst uoverveiet. Min historie kunde ta sig troværdig ut saa længe som mine klær var i god stand, men den var mere end tvilsom efterat min frakke var blit frynset om kantene og mine støvler hadde begyndt at sikle og pipe paa kafégulvene. Det ene maaltid om dagen, som stemte godt med mine finansers tilstand, gjorde ikke min mave fornøiet. Denne restaurant hadde jeg før ofte besøkt for at smake hvorledes de studenter levet som var uheldigere stillet end jeg. Da var jeg kommet ind med væmmelse og var gaat med kvalme.

    Underlig fandt jeg det nu at jeg satte mig graadig, at jeg reiste mig tilfreds og tællet timerne til min gjenkomst.

    Men sult er en stor trollmand, og saa snart som jeg hadde brukt op mine penger og ikke længer kunde mætte mig med chokolade og tykke brødskiver, saa var jeg helt henvist til dette spisekvarter og til sjeldne, lykkelige hændelser. Min ven Dijon kunde faa solgt nogen av sine hastverksbilleder, eller en gammel ven kunde dra gjennem Paris; da spiste jeg en middag efter min smak og avsluttet et rente- og avdragsfrit Quartier Latin-laan som holdt mig med tobak og morgenkaffe et par uker. En stor del av mine ensomme timer brukte jeg til at utmale mig alle enkeltheter i indbildte fester.

    Det blev værre. En dag merket jeg paa spisekvarteret en viss kjølighet i vertens hilsen. Dagen efter var kulden aabenbar, den tredje dag holdt jeg mig borte i min skræk og gik altsaa fastende i otte og firti timer, og da jeg den fjerde dag kom tilbake, saa fik jeg den likefremme besked at der ikke var mere mat for mig. Nu var der bare én planke som skilte mig fra den nøkne sult, og jeg følte at den skalv under mig. Jeg hadde en søvnløs nat, og om morgenen gik jeg bent til maleren Myners atelier. Det var et skridt jeg længe hadde tænkt paa og ikke vaaget.

    Jeg var ikke synderlig fortrolig med denne engelskmand, og skjønt han hadde nok av penger, viste han sig paa ingen maate opmuntrende mot tiggere.

    Jeg fandt ham i arbeide med et billede som jeg med god samvittighet kunde rose. Han malte væk mens jeg pratet, og jeg prøvde forgjæves at komme til saken. Tilslut fik modellen lov til at hvile, og han snudde sig mot mig.

    "De kom ikke hit for at snakke alt dette tøvet," sa han.

    "Nei," svarte jeg mat, "jeg kom for at laane penger."

    "Vi har aldrig været fortrolige venner," sa han.

    "Tak," sa jeg, "jeg kan ta mit svar," og jeg reiste mig med raseri i hjertet.

    "Naturligvis kan De gaa hvis De vil," sa Myner, "men jeg raader Dem til at bli og høre paa mig."

    "Hvad mere er der at si?" ropte jeg. "Ønsker De at ydmyge mig endda mer?"

    "De maa prøve at beherske Dem, Dodd," sa han. "Det er Dem som har søkt denne samtale, og hvis De tror at den ikke er ubehagelig for mig, saa tar De feil. De maa gi mig ordentlig greie paa Deres utsigter før jeg kan avgjøre om jeg vil hjælpe Dem."

    Paa denne maate "opmuntret" snublet jeg gjennem min historie. Jeg fortalte at jeg hadde hat kredit paa et spisekvarter, men at det nu var slut; at Dijon laante mig en krok av sit atelier, hvor jeg modellerte alslags smaating som jeg endnu ikke hadde solgt noget av, og at min fremtid var yderst usikker.

    "Og Deres værelse?" spurte Myner.

    "Aa, mit værelse er det ikke farlig med," sa jeg. "Min vertinde er venligheten selv, hun har ikke engang nævnt sin regning."

    "Det er vel ingen grund til at narre hende," sa Myner. "Nei, Dodd, jeg synes ikke at det er hæderlig av os fremmede at dra fordel av franskmændenes letvindte kredit, og saa rømme over kanalen eller Atlanteren."

    "Jeg tænker ikke paa at rømme," sa jeg.

    "Hm," sa Myner. "Jo længer De blir, des større tap er det for Deres venlige gamle vertinde. Nu skal jeg si Dem hvad jeg vil gjøre. Hvis De samtykker i at reise, saa skal jeg betale Deres reise helt til Muskegon, hvor Deres far bodde, og hvor hans venner uten tvil vil hjælpe Dem til en stilling. Mere vil jeg ikke gjøre for Dem. Hvis jeg trodde De hadde et stort talent, saa var det noget andet, men det tror jeg ikke, og jeg raader Dem til at reise."

    "Det sidste var ihvertfald ikke nødvendig," sa jeg.

    "Det mener jeg at det var," svarte han fast. "Vil De saa ta mot mit tilbud?"

    "Nei tak," sa jeg.

    Fra dette pinlige møte gik jeg bent til min gamle mesters atelier.

    "Mester," sa jeg, "vil De ta mig i Deres atelier igjen -- men denne gang som arbeider?"

    "Jeg trodde Deres far var umaadelig rik," sa han.

    Jeg forklarte at jeg nu var forældreløs og fattig.

    Han rystet paa hodet. "Jeg har bedre arbeidere som gaar og venter," sa han.

    "De pleide at si at mit arbeide var ganske godt."

    "Ganske godt. Ja. Godt nok for en rikmands søn. Forresten trodde jeg De vilde bli kunstner, ikke arbeider."

    Paa en bænk paa den ytre boulevard, ikke langt fra Napoleons grav, satte jeg mig for at ruge over min ulykke. Det var mørkt, trist veir, og jeg hadde spist bare én gang paa tre dager. Jeg hadde ikke tobak, mine klær og støvler var fillete og tilsølet. Og disse to mænd, tænkte jeg, de hadde rost mit arbeide dengang jeg var rik, men nu da jeg var fattig og trængte alt, saa hadde jeg ikke talent, saa var mit arbeide ikke godt nok.

    Skulde jeg indrømme at jeg var slaat, skulde jeg gi op? Jeg tænkte paa de mange kunstnere som var blit frakjendt alle muligheter, og som trods latter og ringeagt var naadd frem. Jeg tænkte paa ham som hvilte under Invalidebygningens gyldne kuppel. Fra artilleriløitnant til verdenshersker. Ved Napoleon, jeg skulde holde ut, og de to som idag hadde haanet mig, skulde engang faa misunde mig min sukces.

    Det var blit næsten mørkt da jeg vaaknet til min sult igjen.

    Skjælvende sprang jeg op, og rystende av kulde gik jeg gjennem de regnfulde gater, forbi de glitrende kafévinduer.

    "Aa, herr Dodd," sa portneren, "her har været et rekommandert brev til Dem. Budet kommer igjen med det imorgen."

    Et rekommandert brev til mig! Hvad det kunde indeholde, ante jeg ikke. Men løgnen fløt uvilkaarlig fra min mund.

    "Endelig mine penger!" sa jeg. "Pokker saa ærgerlig at jeg ikke var hjemme. Kan De laane mig hundrede francs til imorgen?"

    Jeg hadde aldrig før prøvet at laane av portneren. Det rekommanderte brev gav desuten en viss sikkerhet; han lot mig faa det han hadde, omtrent seksti francs. Saa fort som mine skjælvende ben kunde bære mig, sprang jeg rundt hjørnet til Café de Cluny. Jeg husker det første glas pomard og den første vidunderlige oliven; saa længe jeg lever vil jeg huske det. Over resten av maaltidet ligger en tyk sky av burgunder eller kanske rettere av sult og tung mæthet.

    Klart husker jeg min skam og fortvilelse da jeg morgenen efter vaaknet og gjenkaldte mig hvad jeg hadde gjort, og hvorledes jeg hadde bedraget den stakkars ærlige portner. Nu var skandalen over mig! Jeg hadde solgt min selvagtelse og taket over mit hode for en middag paa Café Cluny!

    Mens jeg sat slik og angret, kom postbudet med det rekommanderte brev. Det var stemplet San Francisco, hvor Pinkerton allerede sat til halsen i mangfoldige forretninger. Det indeholdt et nyt tilbud om hjælp, denne gang to hundrede francs om maaneden, og for det tilfælde at jeg skulde være i øieblikkelig forlegenhet vedla han en anvisning paa firti dollars. Jeg sa til mig selv at nød bryter alle love, og bankene hadde saavidt aapnet da jeg kom med min anvisning.

    Det var i begyndelsen av december at jeg solgte mig til slaveri.

    Det lykkedes mig at overgaa mig selv og overskygge Muskegons genius med en liten, men høist patriotisk "fanebærer"; jeg fik ham antat paa salonen, og der stod han under hele utstillingen fuldstændig ubemerket, og derfra kom han tilbake til mig likesaa patriotisk som før. Jeg la hele min sjæl -- som Pinkerton vilde sagt -- i endel pillerier, som kom tilbake fra kunsthandlerne like saa trofast som fanebæreren.

    Og da jeg hadde holdt paa slik et halvt aars tid, og allerede skyldte to hundrede dollars til Pinkerton og omtrent et hundrede her og der i Paris, saa vaaknet jeg en morgen med en frygtelig følelse av ensomhet; den nat hadde min forfængelighet drat sit sidste suk.

    Jeg øinet ikke haab længer, jeg tilstod for mig selv at jeg var slaat, og der jeg sat i min natskjorte ved vinduet og stirret paa trætoppene ved hjørnet av boulevarden og fanget ind musikken av den travle morgenfærdsel, skrev jeg mit farvel til Paris, til kunsten, til hele mit tidligere liv og hele mit tidligere jeg. "Jeg gir mig," skrev jeg; "naar dit næste bidrag kommer, skal jeg reise bent til Vesten, og der kan du gjøre med mig som du vil."

    ANDET KAPITEL.

    Oplevelser med Pinkerton i San Francisco.

    Paa min vei vestover tok jeg en sving indom mine slegtninger i Edinburgh. Jeg forela onkel Adam min stilling, og bad ham om hjælp fil at betale den gjæld jeg hadde. Onkel Adam svarte med at tilby mig en post som kontorist i sin forretning, begynderløn atten shillings om uken. Da blev min bedstefar, som hørte paa vor samtale, meget fortørnet, og der utviklet sig en pinlig scene mellem ham og onkel Adam. Utfaldet kom høist uventet for mig. Min bedstefar lot tilkalde sin sakfører, og kastet baade onkel og mig paa dør.

    En time efter stod jeg med en anvisning paa to tusen pund i haanden, og hadde desuten en behagelig visshet om at den gamle bygmester ikke hadde glemt mig i sit testamente. Bedstefar og jeg tok en lang spasertur, denne gang ikke til nogen av hans forfærdelige huser, men efter en naturlig og vakker impuls til det hvilested han hadde bygget sig. "Jeg vilde du skulde se dette stedet," sa han.

    "Der er stenen. ~Mary Murray, Født 1819, Død 1850~ -- det er din bedstemor, pen og god og snild var hun. ~Alexander Loudon, Født Sytten Hundrede To Og Nitti, Død~ -- og saa et hul; det er mig. Alexander er mit navn. De kaldte mig Ecky da jeg var gut. Aa, Ecky, du er en gruelig gammel mand!"

    Nogen dager efter stod jeg paa en anden kirkegaard -- i byen Muskegon. Hele det ensformige, moderne Babel med de vældige, stirrende husrækker hadde vokset, eller rettere sagt svulmet slik siden min bortreise at jeg maatte spørre mig frem. Selve kirkegaarden var flunkende ny. Men døden hadde været virksom; jeg maatte lete længe mellem millionærernes pralende gravmæler og ungarske arbeideres sorte kors, før tilfældet eller mit instinkt førte mig til min fars grav. Stenen var reist -- det visste jeg allerede -- "i beundring, av hans venner". Navnet stod med store bokstaver og stirret paa mig

    • ~James K. Dodd~. Det fór gjennem mig med bitter klage og anger at

    jeg aldrig hadde visst hvad K'et betydde. Like sørgelig var resten av mit ophold i Muskegon. Jeg blev der nogen dager for at besøke min fars venner. Den pine kunde jeg spart mig, hans minde var allerede bleknet. For hans skyld bød de mig velkommen, og for min skyld holdt de med møie en samtale gaaende om hans forretningsdygtighet og hans gavmildhet overfor almene formaal. Og saasnart jeg var gaat, husket de ham ikke længer. Min far hadde elsket mig; jeg hadde latt ham leve og dø ensom; da jeg kom tilbake var han død og begravet og glemt. Der var en sjæl til som holdt av mig -- Pinkerton. Jeg maatte ikke to ganger gjøre mig skyldig i den samme feil.

    Og denne tanke var det kanske som mest hadde drevet mig vestover -- trods de to tusen skinnende pund som vilde gjort mig til en greve i det nøisomme Quartier Latin. Et par dager efter var jeg midt i hvirvelen av Pinkertons forretninger.

    I samme aand som en skolegut gjør sig selv til helten i sine røverromaner og oplever de utroligste eventyr, fløi Pinkerton gjennem Kearney street i sit daglige stræv. Virkeligheten var hans romantik.

    Hver dollar han tjente, hadde han likesom bragt iland fra et mystisk dyp. Naar han slog med sin kjække haand ind i pengemarkedets net, saa hadde han en glædelig følelse av at ryste tilværelsens grundpiller, og likesom med et kamprop sætte folk til arbeide i fjerne land; han følte at han fik guldet til at skjælve i millionærernes skap.

    Jeg fik aldrig fuld oversigt over hans spekulationer; men der var fem forskjellige forretninger som han vedkjendte sig og bar som et banner. ~Thirteen Star Golden State Brandy~ -- et meget usmakelig produkt -- fyldte en stor del av hans tanker, og blev anbefalt til publikum i en veltalende men vildledende avhandling, "Hvorfor drikke fransk brændevin?

    Et ord til den vise." Han holdt et kontor for annonserende, han gav raad og utkast og forhandlet som mellemmand med trykkere og plakatklistrere; kjøbmanden spurte om idéer, teateragenten hadde bruk for lokalkjendskap, og alle og enhver fik med sig et eksemplar av hans brochure, "Hvorledes, Naar, Hvor, en haandbok for annonserende". Hver lørdag leiet han en liten dampbaat som tok folk ut paa en fisketur for en pris av fem dollars pro persona, snører og agn medregnet i billetten.

    Jeg har hørt at der var dem -- utvilsomt gamle fiskere -- som tjente paa turen.

    Leilighetsvis kjøpte han vrak og kondemnerte skibe; de sidste fandt, uten at jeg kan si hvorledes, veien tilsjøs igjen under nye navn, og pløide bølgerne i triumf under Bolivias eller Nicaraguas farver.

    Tilslut var der en landbruksmaskin som straalte av rød og blaa maling, og som utfyldte et "længe følt savn".

    Men foruten i disse aapne foretagender spekulerte han paa mangfoldige mystiske maater. Aldrig sov nogen dollar i hans eie; han holdt dem alle flyvende likesom en jonglør med appelsiner. Da jeg begyndte at faa en andel, lot han mig skimte min fortjeneste bare et øieblik; saa forsvandt den igjen. Han kom straalende fra et ukeopgjør, klappet mig paa skulderen og fortalte at han hadde tjent fabelagtige summer, og saa bad han om at faa laane en kvart dollar til et glas.

    "Hvad i al verden har du gjort av det?" kunde jeg spørre.

    "Ind i møllen igjen. Altsammen anbragt igjen!" svarte han usigelig fornøiet. "Anbringelse" var hans staaende uttryk. Han taalte ikke det han kaldte spil. "Rør aldrig aktier, Loudon," sa han, "ingenting andet end skikkelige forretninger." Men himmelen vet at mangen forhærdet spiller vilde ha gyst tilbake for nogen av Pinkertons anbringelser. En saadan forretning fik jeg tæften av. Det gjaldt befragtningen av en ulykkelig skonnert bestemt til Mexico -- for at smugle vaaben den ene vei og cigarer den anden. Dette foretagende endte med forlis, konfiskation og en retssak med assurandørerne.

    Pinkerton, som var interessert for en syvendedel, vilde aldrig gaa nærmere ind paa denne sørgelige spekulation. "Det blev en skuffelse," var alt han sa; men jeg skjønte at hele hans forretning skalv i sine grundvolde. Forresten varte det ikke længe før Pinkerton begyndte at skjule for mig sine vildeste "anbringelser".

    Vi hadde vort kontor midt i byen. Det var et høit og rummelig værelse med mange og store speilglasvinduer. Et glasskap indeholdt omtrent to hundrede flasker av Pinkertons Thirteen Star. Etiketten var meget pragtfuld. Skapets dører svinget ustanselig paa hængslerne; hver fremmed som kom ind paa kontoret, fik med sig en flaske. Jeg protesterte litt mot denne ødselhet. "Kjære Loudon," sa Pinkerton, "vil du da aldrig bli forretningsmand? Det er jo den billigste annonse jeg har. Brændevinen koster mig næsten ingenting."

    Paa den ene kant av det store bord midt i værelset sat to maskinskriversker som ikke hvilte mellem klokken ni og fire, og den andre ende var optat av en model av landbruksmaskinen. Paa væggene hang nogen fotografier, blandt andet av skibet ~James L. Moody~, strandet paa en nøken og vild kyst, og dernæst endel oljemalerier i guldrammer. Disse billeder var for det meste relikvier fra Quartier Latin, og jeg skal vise Pinkerton den retfærdighet at si at intet av dem var daarlig, og at nogen var meget talentfulde. Efterhvert som de blev avhændet, og det for pene priser, blev deres plads indtat av lokale kunstneres arbeider. Disse fik jeg det hverv at kritisere.

    Nogen av dem var fæle, men alle sælgelige. Det sa jeg, og jeg saa mig selv som desertør, jeg bar vaaben i den gale leir. Fra nu av skulde jeg se paa malerier ikke med en kunstners, men med en kunsthandlers øine; strømmen som skilte mig fra alt det jeg elsket, blev bredere og bredere.

    "Nu, Loudon," hadde Pinkerton sagt den første morgen, -- "nu, Loudon, skal vi gaa løs skulder mot skulder. Det er det jeg har længtet efter, to hoder og fire armer. Du vil snart finde at det er akkurat likedan som kunst -- altsammen iagttagelse og fantasi, men større fart. Bare vent til du begynder at føle glæden i det."

    Jeg kunde ha ventet længe. Det som Pinkerton kaldte arbeide, var og blev for mig bare tom staahei.

    Jeg sov i et litet rum indenfor kontoret, Pinkerton paa en patentsofa i kontoret selv. Vi stod tidlig op, gik tidlig til frokost, og begyndte klokken ni paa forvirringen, som for mig var og blev babylonisk.

    Nogen dager hadde Jim et usedvanlig energisk og tappert ansigt, han snakket kortfattet, likesom han hadde frygtelig travelt, og der faldt fra ham slike ytringer som "Longhurst fortalte mig det imorges" eller "Jeg har det direkte fra Longhurst". Det var ikke rart, tænkte jeg, at Pinkerton blev tilkaldt for at raadslaa sammen med slike titaner; for hans raphet og opfindsomhet var hævet over al ros. I den første tid, da han endnu talte aapent med mig om alle sine planer og projekter, saa visste jeg aldrig om jeg mest beundret ham eller mest moret mig over ham. Men de gode dager fik snart ende.

    "Ja, det er nok utspekulert," sa jeg engang. "Men, Pinkerton, synes du det er hæderlig?"

    "Du synes ikke det er hæderlig?" klaget han. "Aa gud, at jeg skulde faa høre slike ord fra din mund!"

    "Det gjør mig ondt," sa jeg bare.

    Men denne konflikt kom igjen, og litt efter litt blev Pinkerton ræd for at betro sig til mig. Hvis der var noget som han gjorde sig til av, saa var det sin ærlighet, og hvis der var noget som han satte pris paa, saa var det min gode mening. Min egen stilling var slet ikke let. Jeg skyldte ham jo saa meget, og da er det ikke behagelig at optræde som kritiker; men tanken paa at jeg levet av disse tvilsomme foretagender, var heller ikke behagelig. Jeg valgte i min svakhet et mellemstandpunkt. De forretninger som Pinkerton ikke likefrem fortalte mig om, foretrak ogsaa jeg at tie om heller end at fremkalde nye scener.

    Dette var Pinkerton gløgg nok til at benytte sig av, og det var en lettelse for os begge da han begyndte at hylle sine planer i et mystisk slør.

    Vor sidste disput gjaldt et kondemnert skib, som Pinkerton hadde kjøpt for at reparere og sende tilsjøs igjen under et nyt navn. Han gned sig i hænderne mens han fortalte mig det.

    "Dette kan jeg ikke være med paa, Pinkerton," sa jeg.

    Han hoppet høit. "Hvad er det nu for sludder!" skrek han. "Ingenting som der er noget at tjene paa, finder naade for dine øine."

    "Skibet er blit kondemnert av Lloyds agent," sa jeg.

    "Lloyd, Lloyd! Jeg har sagt dig at Lloyd bare er en ring som alt andet. Skibet er i fortræffelig stand, der er næsten ingenting i veien med det."

    "Jeg vil ikke tjene penger ved at vaage menneskeliv," var mit ultimatum.

    "Du store kineser, likesom ikke alle spekulationer var vaagespil! Jeg skal si dig noget, Loudon, du er altfor fin for denne verden."

    "Og du glemmer dine gamle idealer og din kultur bare for denne evindelige pengejagtens skyld," sa jeg. "Du drømmer jo ikke om andet end dollars."

    Dette skud traf. "Det er sandt, Loudon," ropte han og rev sig i haaret. "Du har aldeles ret. Jeg holder paa at bli materialist. Aa tænk, at jeg maa si det om mig selv! Du er en trofast ven, Loudon, nu har du reddet mig igjen. Hvad skal jeg gjøre for at vække den aandelige side av mig? Jeg maa studere noget, noget rigtig tørt og kjedsommelig. Hvad skal det være? Teologi? Algebra? Hvad er algebra?"

    "Det er tørt og kjedsommelig nok, ~a² + 2ab + b²~."

    "Men det virker stimulerende, hvad?"

    Det svarte jeg ja til.

    "Ja, saa vil jeg studere algebra," sa han. Og dagen efter fik han opsporet en ung dame, en frøken Mamie McBride, som hadde baade evne og vilje til at veilede ham paa disse blomsterløse vidder. De blev enige om to timer hver uke, og han gik igang med flammende energi.

    Timerne strakte sig snart ut til en hel aften, og de to ukentlige timer blev øket til fire og derefter til fem. "Pas dig, du blir snart dødelig forelsket i algebraisten," sa jeg.

    "Det maa du ikke si, selv for spøk!" ropte han. "Jeg har altfor stor ærefrygt for hende. Aa Loudon, jeg har aldrig set en kvinde med saa fint og rent sind."

    Dette lød svært inderlig i mine ører. En stund efter hadde jeg den fornøielse at tilbringe en aften sammen med de to. Frøken Mamie viste sig at være en pyntelig liten en med store, vandklare øine, meget vakkert væsen og en strøm av de mest korrekte uttryk som jeg nogensinde har hørt fra menneskelige læber. Jeg trak mine slutninger av de øine som hun gav min ven, og da han dagen efter plumpet ut med sine følelser for hende, opmuntret jeg ham til at gaa paa. Samme kveld forlovet han sig.

    I de dager gjorde vi op regnskapet for det første aar. Det viste at jeg medregnet de to tusen pund som jeg hadde faat av min bedstefar, var den stolte eier av 14.400 dollars. Men jeg maa tilføie at jeg hadde tjent hele otte tusen dollars utenfor vor forretning. Dengang jeg blev altfor træt av at sitte som blindemand paa Pinkertons kontor, hadde han git mig den idé at arrangere endel søndagsutflugter for det store publikum. Det gjorde jeg, og disse utflugter indbragte mig baade popularitet i de brede lag og tre tusen dollars netto.

    Endvidere hadde jeg engang hat det indfald at kjøpe endel værdiløse grubeaktier. Straks efter blev der gjort et stort sølvfund i gruben, aktierne fløi tilveirs, og jeg skilte mig av med mine i det rette øieblik. Det var fem tusen dollars. Paa den anden side hadde jeg i aarets løp brukt fire tusen dollars.

    Jeg var altsaa rik. Hvorfor skulde jeg ikke vende tilbake til Paris?

    Nogen glæde av forretningslivet fik jeg aldrig, og nu skulde Jim gifte sig og trængte ikke mit selskap. Jeg snakket med Jim om det en kveld.

    "Ja, jeg har ventet dette, Loudon," sa han. "Det piner mig, men naturligvis bør du reise. Du kan gjøre regning paa firti dollars om uken, og tænk, for to aar siden var du næsten tigger."

    "Jeg var tigger," sa jeg.

    "De slynglerne gav dig ingenting, og det er jeg glad for nu," sa Jim. "Det blir en triumf for dig at komme tilbake, og om to aar skal Mamie og jeg besøke dig."

    Vi sat og pratet til sent paa nat. Jeg selv var saa glad over min nyvundne frihet, og Jim var saa lykkelig over min lykke og saa stolt av sin kjække Mamie, og værelset var blit saa fyldt med luftslotte at vi slet ikke tænkte paa at sove. Kontorklokken hadde slaat baade to og tre før Pinkerton strakte sig ut paa sin patentsofa.

    Med min hjemreise til Paris i tankerne fortsatte jeg mit gamle liv i San Francisco. Jeg hadde alle eftermiddager og to eller tre aftener om uken til min raadighet, og dem brukte jeg til at studere den merkelig maleriske by. Fra en "amatørpariser", som jeg før hadde kaldt mig, blev jeg en omstreifer paa kaier og verfter og i skumle gater, og jeg søkte bekjendtskap med alslags underlige typer.

    Kinesiske og meksikanske spillehelveder, tyske hemmelige samfund, logishus for sjøfolk og mange berygtede og farlige steder besøkte jeg.

    En dag stod jeg nede ved en baatbrygge under Telegraph Hill. En stor bark, kanske paa en atten hundrede tons, kom indover tæt rundt pynten. Med ett saa jeg at to mænd ombord kastet sig over rælingen og ned i en baat, de rev aarerne fra baatmanden og rodde som for livet mot den bryggen hvor jeg stod. Paa forbausende kort tid naadde de ind, og jeg saa at de begge var altfor godt klædt til at være matroser.

    "Nærmeste politistation!" skrek den første.

    "Denne vei," sa jeg og sprang avsted med dem. "Hvad er paafærde? Hvad er det for et skib?"

    "Det er ~Gleaner~," svarte han. "Jeg er førstestyrmand, denne mand tredjestyrmand, vi maa forklare os før mandskapet. Ser De, de kunde slaa os sammen med kapteinen, og det har jeg ikke stor lyst paa. Jeg har oplevet noget av hvert i mit liv, jeg har set koffernagler fly som sand i storm -- men aldrig maken til skipperen vor. Der var ikke stop med det fra Hook til Farallonerne, og den sidste blev skutt for ikke seksten timer siden. Det var et saa fordømt mandskap som nogen gang har gjort kvalm ombord, men folkene saa likevel bleke ut da kapteinen begyndte med præmieskytningen sin."

    "Aa, han er færdig nu," sa den anden. "Han kommer ikke til at gaa tilsjøs igjen."

    "Sludder," svarte hans overordnede. "Rækker han bare helskindet iland og slipper at bli lynchet i de første ti minutter, saa greier han sig endda. Rederne vil holde paa ham, de finder ikke en saa dygtig kaptein hver dag i aaret."

    "Ja, en skal lete efter hans like," sa den anden hjertelig. "Jeg tror ikke der er betalt hyre ombord paa ~Gleaner~ de tre sidste turene."

    "Ikke betalt hyre?" brøt jeg ut, for jeg var endnu ny i maritime saker.

    "Ikke til folkene forut," sa styrmanden. "Folkene rømte; de fik det ikke saa hyggelig som de kanske hadde ventet. Det er ikke det første skib som aldrig har betalt hyre."

    Jeg kunde ikke la være at lægge merke til at vor fart avtok mer og mer, og jeg undredes paa om ikke den store hastighet vi begyndte med, var beregnet bare for galleriet. Visst er det ihvertfald, at da vi hadde naadd politistationen, og styrmanden hadde fortalt sin gruelige historie om fem mænd som var blit myrdet mellem Sandy Hook og San Francisco, saa blev politiet sendt avsted akkurat fem minutter for sent. Før vi kom ned, var skurken sluppet bort i folkemassen og hadde fundet et tilflugtssted i en vens hus.

    Godt var det for ham at han hadde skyndt sig; for da den frygtelige nyhet bredte sig, da det sidste offer blev kjørt til hospitalet, og da de gjenlevende fra myrderiet gik rundt og viste sine saar, saa skalv og glødet hele den bydelen av raseri. Hvis kapteinen paa ~Gleaner~ var blit fundet, saa hadde hans liv været litet værd.

    Som jeg har sagt hadde jeg en mistanke om at Nares (saa het styrmanden) vilde gi sin kaptein leilighet til at slippe bort. Da jeg senere lærte ham godt at kjende, vilde han aldrig uttale sig om ~Gleaners~ reise. Uten tvil hadde han grund til at være taus.

    Paa veien til politistationen drøftet han flere ganger med Johnson, tredjestyrmanden, om han ikke burde overgi sig selv likesaa vel som at melde kapteinen. Han bestemte sig til ikke at gjøre det, da det "sandsynligvis løp ut i ingenting, og selv om der blev mudder, saa hadde han en mængde gode venner i San Francisco". Og det løp ut i ingenting, men det maa ha været meget nær ved at bli noget, for Nares forsvandt øieblikkelig ut av syne og holdt sig næsten likesaa godt gjemt som sin kaptein.

    Johnson møtte jeg derimot ofte. Jeg fik aldrig vite hvor manden var fra. Selv kaldte han sig amerikaner, men baade hans væsen og hans engelsk vidnet mot ham. Jeg tror at han var skandinav, og at han længe hadde faret med engelske og amerikanske skibe. Det er mulig at han som saa mange av sine landsmænd i lignende stilling allerede hadde tapt sit morsmaal.

    Skjønt han oprindelig var mild, venlig og pudsig spøkefuld av sind, hadde han saa længe været vant til den grusomme disciplin tilsjøs, at hans historier -- som han fortalte med en klukkende latter -- ofte fik mig til at gyse. Han var høi og slank, hadde mørkt haar, kjække og renlinjede træk og et veirbrunet ansigt.

    Naar han sat i en stol, saa kunde man ta ham for en baronet eller en militærofficer, men bare han reiste sig, saa var det matrosen som kom ruggende mot en, og bare han aapnet munden, saa var det matrosen som pep og drævet paa sit ugrammatikalske kraakemaal.

    Jeg trodde jeg snart skulde tapt ham av syne, men ifølge sjøfolkenes uskrevne livsregler maatte han først sætte sin hyre overstyr. Han sløste den stilfærdig bort i den lille gjestestue bak kaféen hos "Black Tom"; der sat han med et utvalgt selskap av gamle venner, alle fra Sydhavet, allesammen glad i en lang skrøne en kort pipe og glasser bordet rundt.

    Black Toms kafé var en fjerdeklasses saloon for kanaka-sjømænd, sterk tobak, fæle cigarer, endda værre brændevin, brøstfældige guitarer og banjoer. Der var vildskap nok i denne saloonen, og den hadde ord for ikke altid at være farefri.

    Men i gjestestuen bak sat den lille hyggelige sydhavsklub og pratet om en helt anden verden. Gamle skonnertkapteiner var det, gamle sydhavshandlere, kokker, styrmænd, folk som var mildnet under sit ophold hos en bløtere race, folk som hadde faat sine tanker og sanser aapnet av merkelige oplevelser. Dag efter dag kunde jeg med frisk glæde høre paa deres fortællinger.

    Der formet sig i min fantasi et billede av øerne og ølivet, steile strandbredder, spidse fjeldtopper, den dype skygge av hængende skoger, den ustanselige brænding mot revet og den usigelige fred i lagunen, sol, maane og stjerner av vidunderlig klarhet; troskyldige mennesker i disse landskaper, kvinder som var elskeligere end Eva; her var forbandelsen hævet, her var der musik over livet, gjesten var velkommen, baaten gled frem, og den lange nat gik med digte og korsang.

    For at fatte den længsel som undertiden grep mig, maa man selv ha været en uheldig kunstner, selv ha sultet paa Paris' gater, selv ha været spændt i aag sammen med en forretningskraft som Pinkerton. Den grovkornede by San Francisco, det travle kontor, hvor min ven Jim hver dag fra ti til fire gik op og ned som en fanget løve, ja, nu og da bleknet selv mindet om Paris for mig. Mangen mand som blev mindre fristet, vilde git op alt for at gjøre sine syner til virkelighet, men jeg var for doven og for litet eventyrlig av sind.

    Der maatte gjøre sig gjældende en magt utenfra, og skjønt jeg ikke ante det, var skjæbnen allerede i arbeide med min fremtid.

    En eftermiddag sat jeg i en krok paa en stor saloon som skinnet av speilglasruter og forsølvning. Med fottramp og pludselig larm av mange stemmer blev døren svunget til side og stedet likesom indtat med storm. Flokken som slik brøt ind -- det var mest sjømænd, og alle var sterkt ophidset -- førte med sig i sin midte nogen mænd som hele optrinnet dreiet sig om. Rundt hele baren fløi som ild i tørt græs den nyhet at det var kaptein Trent og de overlevende fra en britisk brig ~Flying Scud~.

    Et britisk orlogsskib hadde tat dem op paa Midway Island; netop den dag var de kommet til San Francisco. Litt efter fik jeg godt sigte paa dem. Fire brune karer; de stod ved disken med glas i haanden, mens en flok av nysgjerrige trængte sig om dem.

    En av dem var en kanaka -- kokken, hørte jeg; en anden hadde et bur med en kanarifugl som nu og da kvidret; én bar sin venstre arm i bind, han saa sykelig ut, som om det hadde været en styg skade og han endnu ikke var rigtig bra; og kapteinen selv -- en rødmusset, blaaøiet, tykfalden mand paa fem og firti -- hadde bandage om sin høire haand.

    Hele optrinnet fandt jeg merkelig; især var det paafaldende at se kaptein, kok og matroser spasere sammen gjennem gaterne og gaa paa salooner i selskap, og som altid naar noget gjorde indtryk paa mig, drog jeg min skissebok frem og stjal mig til at ta en skisse av de fire skibbrudne. Dette interesserte det nysgjerrige publikum, det aapnet en vei tvers gjennem rummet, og jeg fik saaledes anledning til skarpt at iagtta kaptein Trents ansigt og optræden.

    Opvarmet av whisky og opmuntret av tilhørernes ivrige spørsmaal gav kapteinen sig nu til at fortælle historien om sit vanheld. Det var bare nogen stumper som naadde mig, hvorledes han "braste fuldt paa styrbords baug", hvorledes det "kom et kast fra nordnordvest", og "der stod hun høit og tørt".

    Somme tider henvendte han sig til en av mændene -- "Det var jo slik det gik til, Jack?" -- og manden svarte: "Ja, slik var det, kaptein." Tilslut reiste han en ny bølge av sympati med dette utbrud: "Fanden ta alle de admiralitetskarterne, det sier jeg!" At dømme efter de nikkende hoder og det mumlende bifald stod kapteinen i sit publikums opfatning som en gentleman og en førsterangs navigatør. Nu var min skisse av de fire mænd og kanarifuglen færdig; jeg spændte boken sammen og gik.

    Litet drømte jeg om at dette var første scene i første akt av mit livs drama, og dog sat denne scene -- eller rettere kapteinens ansigt

    • en stund igjen i mit minde. Nogen profet var jeg ikke, men jeg var

    noget andet, en iagttager, og én ting visste jeg, jeg visste naar en mand var ræd. Kaptein Trent paa den britiske brig ~Flying Scud~ hadde været rap i munden, han hadde snakket høit og djervt; men i hans blaa øine saa jeg angstgyset, og bak linjerne i hans ansigt skimtet jeg en hvileløs frygt. Skalv han for sit certifikat? Efter min mening var det en værre frygt som dirret gjennem ham da han snudde sig bort for at drikke. Var det en følge av rystelsen da han mistet sin brig?

    Jeg husket en ven av mig som hadde været med i en jernbaneulykke; en hel maaned efter skalv han og fór sammen for ingenting. Skjønt kaptein Trent ellers ikke gjorde indtryk av at være nervøs, saa sa jeg til mig selv, dog uten at føle mig viss paa det, at der var noget lignende i veien med ham.

    TREDJE KAPITEL.

    Auktionen over "Flying Scud".

    Da jeg morgenen efter kom ind paa kontoret, fandt jeg Pinkerton dypt sænket i ~Daily Occidental~.

    "Loudon," sa han og saa op fra avisen, "du synes ofte at jeg har for mange jern i ilden. Men min mening er, at naar du ser en dollar paa jorden, saa ta den op! Og nu har jeg snublet over en hel dynge av dem paa et rev midt ute i Stillehavet."

    "Jim, Jim," sa jeg, "hvad er det nu for en vild idé!"

    "Bare hør!" avbrøt han mig. "Det er forresten en kjedsommelig artikel. De fyrene i ~Occidental~ eier ikke ild i sig. Men paalidelig er den vist." Og han begyndte at læse:

    Den britiske brig "Flying Scud's" forlis.

    Det britiske orlogsskib "~Tempest~", som igaar ankom hertil, medbringer kaptein Trent og fire mand fra den engelske brig "~Flying Scud~" som forliste den 12te februar paa Midway Island, hvor de som ved et under blev reddet dagen efter. "~Flying Scud~" var 200 registertons, hjemmehørende i London, og har været ute paa en to aars tur. Kaptein Trent avseilet fra Hongkong 8de december for San Francisco med en last av ris og endel stykgods

    • silke, te og forskjellige kinavarer -- ialt til en værdi av

    10.000 dollars, fuldt assurert. Logbogen viser meget godveir med let bris, vindstille og enkelte byger. Da drikkevandet begyndte at bli raaddent -- dette var paa 28° n. b. 177° v. l. -- satte kaptein Trent kursen for Midway Island, hvor han efter en feilagtig oplysning i Hoyt's "North Pacific Directory" ventet at finde en kulstation. Han fandt en nøken sandbanke, omgit av et koralrev som for størstedelen laa under vand. Der var en mængde fugl, god fisk i lagunen, men intet brændsel, og det vand som de fik ved gravning, var brakt.

    Der var god holdebund -- sand og koraller -- paa femten favne vand utenfor nordsiden av den store banke. Her blev han opholdt av vindstille syv dager, i hvilken tid folkene var meget syke paa grund av det bedærvede vand, og først om aftenen den tolvte sprang der op en liten bris av n.n.o. Sent som det var lettet kaptein Trent dog straks anker og prøvde at komme ut. Mens skibet krydset op mot indløpet, løiet vinden pludselig av og sprang saa over til byger av n. og endog n.n.v. Briggen drev da iland paa sandbanken. Dette hændte litt før seks.

    Under forsøket paa at sætte ut en baat druknet finnen John Wallen og svensken Charles Holdorsen like ved skibssiden; ingen av dem kunde svømme, bygen var meget mørk, og brændingens larm kvalte hvert rop. John Brown, en anden av mandskapet, brak samtidig sin arm under støtet. Kaptein Trent fortalte endvidere ~Occidentals~ reporter, at briggen først hugget voldsomt med baugen, eftersom han tror mot koralrevet, derefter drev over dette og nu ligger i sand med baugen under vand og med slagside til styrbord.

    Ved det første støt maa den ha faat adskillig skade, da den trak vand forut. Hele risen vil sandsynligvis bli ødelagt, men den mere værdifulde del av ladningen var heldigvis i agterskibet. Kaptein Trent holdt paa med at utruste sig for at gaa tilsjøs i storbaaten, da "~Tempest~", som efter ordre anløp de forskjellige øer paa sin rute for at se efter skibsforlis, lykkeligvis kom og reddet den kjække kaptein fra al fare.

    Det er neppe nødvendig at tilføie, at baade officerer og mandskap fra det uheldige skib taler i høie toner om den venlighet som de møtte ombord paa orlogsskibet. Vi hitsætter de overlevendes navn: Jacob Trent, fører, fra Hull, England; Elias Goddedaal, styrmand, født i Christiansand, Sverige; Ah Wing, kok, født i Sana, Kina; John Brown, født i Glasgow, Scotland; John Hardy, født i London, England. "~Flying Scud~" er ti aar gammel og vil i formiddag efter ordre fra Lloyds agent bli solgt som den staar ved offentlig auktion for assurandørernes regning.

    Auktionen vil finde sted paa børsen kl. 10.

    ~Flere enkeltheter.~ -- Senere paa eftermiddagen fandt ~Occidentals~ reporter løitnant Sebright fra "~Tempest~" paa Paladshotellet. Herr Sebright hadde knap tid, men bekræftet kaptein Trents beretning i ett og alt. Han tilføiet at "~Flying Scud~" ligger aldeles trygt, og hvis der ikke kommer en voldsom storm av n. v., hvad der er høist usandsynlig, kan den holde til næste vinter.

    "Du kommer aldrig til at skjønne dig paa literatur," sa jeg, da Jim var færdig. "Dette er godt og ærlig arbeide, historien er klart fremstillet. Jeg finder bare én feil, kokken er ikke kineser, han er en kanaka, fra Hawaij, tror jeg."

    "Hvorledes kan du vite det?" spurte Jim.

    "Jeg saa hele selskapet paa en saloon igaar," sa jeg. "Jeg hørte ogsaa historien, eller kunde hørt den av kaptein Trent selv, som forresten var yderlig tørst og nervøs."

    "Det kan være ett fett," sa Pinkerton. "Nu gjælder det bare de dollars som ligger og venter paa revet."

    "Vil det lønne sig?" spurte jeg.

    "Likesaa godt som en sukkertrust!" utbrøt Pinkerton. "Ser du ikke hvad den britiske officer sier om trygheten! Ser du ikke at ladningen er værdsat til ti tusen! Skonnerter er billige netop nu, jeg kan faa hvilken jeg vil for to hundrede og femti om maaneden. Det tar sig ut som tre hundrede procent for mig."

    "Du glemmer at risen er ødelagt, efter hvad kapteinen selv sier," indvendte jeg.

    "Det er sandt," indrømmet Jim. "Men risen er bare for ballast at regne, det er teen og silken jeg tænker paa. Vi skal bare faa vite hvor meget der er av den sort. Jeg har ringt op Lloyds kontor; kapteinen skal møte mig der om en time, og saa skal jeg bli saa klok paa den briggen som om jeg hadde bygget den. Og forresten aner du ikke hvad en kan samle paa et vrak -- kobber, bly, rig, ankre, kjettinger, like til stentøiet, Loudon!"

    "Der er en liten ting som du vist glemmer," sa jeg. "Først maa du kjøpe vraket, og hvad vil det koste?"

    "Hundrede dollars," svarte Jim.

    "Hvorledes kan du gjette det?"

    "Jeg gjetter ikke, jeg vet det," svarte Jim. "Kjære dig, jeg er kanske en tosk naar det gjælder literatur, men du kommer altid til at bli en dilettant i forretninger. Hvorledes tror du at jeg kunde kjøpe ~James L. Moody~ for to hundre og femti, naar baatene alene var værd fire ganger saa meget? Fordi mit navn stod øverst paa listen. Nu staar det der igjen, og derfor kan jeg selv si prisen."

    "Det lyder gaadefuldt," sa jeg. "Blir denne offentlige auktion avholdt i en underjordisk hvælving? Kan en almindelig borger som for eksempel jeg komme ind?"

    "Altsammen gaar aapent for sig," svarte han harmfuldt. "Alle og enhver kan komme, men der er ingen som byr imot os. Hvis nogen gjorde det, vilde han bli frosset ut. Der er to millioner dollars i ringen. Bare tænk dig at nogen bød over os -- jeg skal si dig, Loudon, han vilde tro at hele byen var gaat fra forstanden. Han kunde ikke faa gjort forretninger her mere end jeg kan danse. Skonnerter, dykkere, mænd -- alt det han trængte -- vilde fly op i pris og kverke ham."

    "Men hvorledes kom du ind?" spurte jeg. "Du har da vel ogsaa engang været utenfor?"

    "Hele saken interesserte mig voldsomt, Loudon. Den var saa romantisk. Saa skjønte jeg at der var mynt at tjene, og jeg studerte forretningen tilbunds. Ingen ante at jeg spekulerte paa vrak, før jeg en vakker dag trasket ind til Douglas B. Longhurst, sa ham alle tal og enkeltheter og slængte bent i næsen hans: 'Vil De ha mig med i denne ring? Eller skal jeg starte en ny?' Han brukte en halv time, og da jeg kom ind igjen, saa sa han: 'Pink, jeg har sat Deres navn paa.' Første gang jeg kom øverst, var det ~Moody~, nu er det ~Flying Scud~."

    Derpaa saa Pinkerton paa klokken, avtalte i hast at vi skulde møtes utenfor børsen, og fløi avsted for at undersøke ladningsangivelsen og snakke med skipperen. Mens jeg sat og røkte ut min cigaret, og senere paa min vei nedover de larmende gater, kunde jeg ikke frigjøre mine tanker fra dette forlis. Et syn av vraket forfulgte mig. Der laa det langt borte i den stekende sol, under en sky av sjøfugl. Mit hjerte higet mot dette eventyr, at fare over verdenshavet frem til det forlatte skib.

    Pinkerton møtte mig til den fastsatte tid, usedvanlig strunk og med sammenbitte tænder, likesom han bar paa en stor beslutning.

    "Naa?" spurte jeg.

    "Naaja," sa han, "det kunde være bedre, men ogsaa værre. Den der kaptein Trent er en ærlig kar. Saa snart han hørte at jeg var i markedet, saa gav han grei besked om risen. Efter hans beregning er der i det høieste tredive matter uskadt. Men angivelsen var mere lovende. Av hele værdien er der for omtrent fem tusen dollars i te og silke og nøtolje og slikt, altsammen i lasarettet, saa trygt som om det laa i Kearney Street. Briggen fik ny kobberhud for et aar siden.

    Det er ikke nogen guldgrube, men det er da en slump mynt, og vi skal vaage det."

    Klokken var nu næsten ti, og vi gik ind til auktionen. ~Flying Scud~, som var saa vigtig for os, lot ikke til at ha vakt synderlig opmerksomhet. Auktionarius var omringet av kanske et snes tilskuere, for det meste svære karer, langbente, bredskuldrede og flotte. Det surret av veddemaal. Man saa straks at disse fyrene var her for moro, ikke i forretninger. Bak dem opdaget jeg min ven kaptein Trent, som sagtens var kommet for at følge sit gamle skib til det sidste. Han hadde idag nye, færdigsydde klær paa; de sat ikke videre godt.

    Op av den øverste lomme paa venstre side stak et silkelommetørklæ, den nederste lomme paa høire side bugnet av papirer. Pinkerton hadde netop rost manden i høie toner. Han hadde jo ogsaa vist sig meget ærlig, og jeg saa igjen paa ham for om mulig at finde denne dyd i hans ansigt. Det var rødt og bredt og -- tænkte jeg -- falskt. Hele manden saa ut som han skalv av en hemmelig angst, og der han stod uten at vite at nogen iagttok ham, rev han i neglene sine, skulte mot gulvet eller saa pludselig med forte, rædde øine op paa nogen som gik forbi.

    Slik stod han til salget begyndte.

    Auktionarius slog an en charmerende tone. "Fin brig -- ny kobberhud

    • værdifuldt utstyr -- tre gode baater -- utsøkt ladning -- hvad

    auktionarius vilde kalde en solid forretning. Nei, mine herrer, han vilde gaa endda længer, han vilde nævne et beløp, han betænkte sig ikke paa at nævne et beløp, og med det ene og det andet, alle ting sammenlagt, saa kunde kjøperen bringe ut saa meget som den anslaatte værdi av ladningen, eller, mine herrer, med andre ord en sum av ti tusen dollars." Øieblikkelig efter dette beskedne regnestykke skingret et vældig "kykeliky" over talerens hode; alle lo, auktionarius med, imøtekommende.

    "Naa, mine herrer, hvad skal vi saa si?" spurte han og saa bent paa Pinkerton. "Hvad skal vi si for denne enestaaende leilighet?"

    "Et hundrede dollars," sa Pinkerton.

    "Et hundrede dollars er budt av herr Pinkerton, et hundrede dollars.

    Er der intet bedre bud? Et hundrede dollars, bare et hundrede --"

    Auktionarius duret avsted omtrent slik, og jeg for min part saa baade med sympati og forundring paa kaptein Trents skjælvende, angstfyldte ansigt, da det gav et ryk i os alle --

    "Og femti," sa en skarp røst.

    Pinkerton, auktionarius og tilhørerne som alle var like meget inde i ringens aapne hemmelighet, blev alle samtidig og like sterkt rystet.

    "Jeg ber om forladelse," sa auktionarius, "var det et bud?"

    "Og femti," gjentok røsten, som jeg nu kunde følge tilbake til dens ophav. Talerens hud var graa og fuld av blemmer, hans tale sprang fra den ene toneart til den anden, hans bevægelser syntes (likesom i St.

    Veitsdans) at være litet under kontrol, han var daarlig klædt, han førte sig paa én gang krypende og indbildsk, som om han var stolt av at være der han var og gjøre det han gjorde, og dog halvt ventet at bli kastet paa dør.

    Pinkerton saa bort paa ham med et alt andet end venlig øiekast, rev et blad ut av sin notisbok og rablet en linje med blyant, vinket paa et bud og hvisket "til Longhurst". I næste sekund var gutten borte, og Pinkerton snudde sig igjen mot auktionarius.

    "To hundrede dollars," sa Jim.

    "Og femti," sa fienden.

    "Dette ser muntert ut," hvisket jeg til Pinkerton.

    "Ja, men vent til Longhurst kommer," svarte han. "Det lille bestet skal faa en lærepenge. Trehundrede," sa han høit.

    "Og femti," kom ekkoet.

    Det var omtrent i dette øieblik at mit blik igjen faldt paa kaptein Trent. Hans røde ansigt var blit endda rødere, jakken var opknappet, silketørklædet i flittig bruk, og hans klare sjømandsblaa øine skinnet som glas. Endnu var han ræd, men nu var der, hvis jeg da kunde læse i et ansigt, litt haab i hans angst.

    "Jim," hvisket jeg, "se paa Trent. Jeg vedder at han ventet dette."

    "Ja," var svaret, "der gaar noget svineri for sig her," og han fornyet sit bud.

    Budene nærmet sig tusen, da jeg la merke til en bevægelse i ansigterne tvers overfor. Jeg saa bakover. Der kom en svær, blid mand vaggende. Han vinket til auktionarius.

    "Bare et ord, herr Borden," sa han, og saa til Jim: "Naa, Pink, hvor høit er vi nu?"

    Pinkerton sa summen. "Jeg har gaat saa høit paa mit eget ansvar, herr Longhurst," tilføiet han og blev rød. "Jeg mente det var det rette."

    "Det var det ogsaa," sa Longhurst og klappet ham paa skulderen. "Men nu tar vi fat selv. De kan gaa til fem tusen, og hvis han ikke da gir sig, saa skal vi la ham fornøie sig med den handelen."

    "Men hvem er det?" spurte Pinkerton.

    "Jeg har sendt Billy avsted for at finde det ut," og i samme øieblik blev der rakt Longhurst et sammenfoldet papir. Det gik fra den ene av os til den anden, tilslut kom det til mig. Der stod: "Harry D.

    Bellairs, sakfører, forsvarte Clara Varden, har to ganger holdt paa at miste sin bevilling."

    "Den er drøi!" sa herr Longhurst. "Hvem kan det være som bruker saan en rakkerfant? Ikke nogen som har penger, det kan De stole paa. End om De prøvet et ordentlig bluff? Det vilde jeg gjøre. Er det Deres kompagnon, herr Dodd? Glæder mig at gjøre Deres bekjendtskap." Og den store mand trak sig tilbake.

    "Naa, hvad sier du om Douglas B.?" hvisket Pinkerton og saa ærbødig efter ham. "Seks fot gentleman i ett og alt, kultur fra top til taa."

    Under dette interview hadde auktionen staat stille. Auktionarius, tilskuerne, ja selv Bellairs visste alle at Longhurst var chefen og Jim bare hans talerør. Men nu da den olympiske Jupiter var gaat, fandt herr Borden det passende at gjøre sig streng.

    "Naa, herr Pinkerton, byr De over?"

    Og Pinkerton, som hadde bestemt sig til et ordentlig bluff, svarte: "To tusen dollars."

    Bellairs var like fattet. "Og femti," sa han. Men kaptein Trent var blit blek.

    "Gaa løs igjen, Jim," sa jeg. "Trent holder paa at bli myk."

    "Tre tusen," sa Jim.

    "Og femti," sa Bellairs.

    Og saa vendte budene igjen tilbake til de tidligere hundreder og femtier. Men i mellemtiden hadde jeg kunnet trække to slutninger.

    Bellairs hadde git sit sidste overbud med et smil av tilfredsstillet forfængelighet, og jeg kunde se at fyren kroet sig, stolt av sit hæderfulde hverv og viss paa seier tilslut. Dernæst hadde Trent skiftet farve ogsaa ved det andet hop paa tusen, og han blev øiensynlig lettet da han hørte det paafølgende femti. Her laa der en gaade under. De to var aabenbart paa samme parti, og dog hadde de ikke hverandres fortrolighet. Og dette var ikke alt. Litt senere hændte det at mit blik møtte kaptein Trent, da vendte han øinene bort, og det med et underlig skyldbevisst uttryk. Ønsket han at skjule sin interesse? Som Jim hadde sagt, der gik noget "svineri" for sig her.

    Her stod de to mænd saa besynderlig forenet og besynderlig adskilt, begge fast bestemt paa at tvinge vraket fra os, skjønt det nu var oppe i en uhørt sum.

    Hadde vraket større værdi end vi trodde? Der gik en pludselig glød gjennem mit hode. Budene nærmet sig nu Longhursts grænse, fem tusen.

    Om et minut var alt tapt. Da tok jeg den eneste sindssvake beslutning i mit liv. Jeg rev et blad ut av min skissebok. "Hvis du ønsker at gaa videre," skrev jeg, "saa sætter jeg ind alt det jeg eier."

    Jim læste det og saa forvildet paa mig. Saa lysnet det i øinene hans, han snudde sig mot auktionarius og bød: "Fem tusen et hundrede dollars."

    "Og femti," sa Bellairs.

    Pinkerton rablet ned: "Hvad kan det være?" Jeg svarte paa samme papir: "Jeg skjønner det ikke, men noget maa det være. Se paa Bellairs, han gaar til ti tusen, bare prøv."

    Bellairs gjorde det, og vi fulgte med. Nu hadde rygtet om det store slag spredt sig, og der kom flere og flere tilskuere. Da Pinkerton hadde budt ti tusen dollars (den høieste værdi av ladningen, selv naar den laa trygt i San Franciscos havn), og da Bellairs hadde slængt ut sit "Og femti," da steg forundringen til ophidselse.

    "Ti tusen et hundrede," sa Jim, og i samme øieblik gjorde han et kast med haanden, han fik et nyt uttryk i ansigtet, og jeg kunde se at han hadde gjettet gaaden.

    "Fra Kina," rablet han i sin notisbok. Og derefter med store, skjælvende bokstaver og med et sving som løp utover margen: "Opium!"

    "Javist," tænkte jeg. "Der er hemmeligheten." Jeg visste at der knapt kom et skib fra en kinesisk havn, uten at det hadde en slump av den kostbare gift gjemt paa et listig sted. Uten tvil var der en saadan skat paa ~Flying Scud~. Hvor meget var den værd? Det visste vi ikke, vi spilte i mørke. Men Trent visste det og Bellairs visste det, og vi fik se paa dem og dømme.

    Paa denne tid hadde hverken Pinkerton eller jeg vor fornuft.

    Pinkerton var fra sig selv, hans øine glødet; jeg skalv over hele kroppen. Men vi stanset ikke, og flokken saa paa os, snart i taushet, snart med summende hvisken.

    Sytten tusen hadde vi naadd, da Douglas B. Longhurst klemte sig frem gjennem raden tvers overfor os og rystet meget sterkt paa hodet.

    Jim svarte med tre ord: "For egen regning." Da den store mand hadde læst dette, rystet han advarende med fingeren og forsvandt -- med et bedrøvet ansigt, syntes jeg.

    Skjønt herr Longhurst ikke visste noget om Bellairs, saa visste denne tvilsomme sakfører alt om den store vrakspekulant. Han hadde set ham komme, han saa ham gaa, og dog fortsatte budene. "Hallo," har han tænkt, "det er altsaa ikke ringen jeg slaas med." Og han besluttet at gjøre et hop.

    "Atten tusen," sa han.

    "Og femti," sa nu Jim.

    "Tyve tusen," fra Bellairs.

    "Og femti," fra Jim med en liten nervøs latter.

    Som efter avtale vendte de nu tilbake til den gamle fart -- men denne gang hadde Bellairs hundrederne og Jim femtierne. Imens hadde vor idé bredt sig. Jeg kunde høre "opium" bli hvisket fra den ene til den andre, og jeg opfattet ogsaa at man trodde vi hadde hemmelige oplysninger. Og nu hændte noget som var høist eiendommelig for San Francisco. Nær mig hadde der en stund staat en bredskuldret, middelaldrende gentleman med et soigneret og tiltalende ydre.

    Pludselig optraadte han som konkurrent, kjørte ~Flying Scud~ tilveirs med fire fete bud paa tusen dollars hver og flygtet likesaa pludselig fra valpladsen.

    Helt siden Longhursts unyttige indgrep hadde Bellairs set urolig ut, og efter dette nye angrep gav han sig til at rable en billet. Jeg tænkte naturligvis at den skulde til kaptein Trent; men da den var færdig, og Bellairs snudde sig og saa ind i tilskuerflokken, saa la han til min usigelige forundring ikke merke til kapteinens nærvær.

    "En gut, en gut!" hørte jeg ham si. "Aa hent en gut til mig."

    Tilslut var der en som gik, men det var ikke kapteinen.

    "~Han ber om nye instruktioner~," skrev jeg til Pinkerton.

    "~Om penger~," skrev han tilbake. "~Skal jeg slaa? Nu gjælder det.~"

    Jeg nikket.

    "Tredive tusen," sa Pinkerton med et hop paa næsten tre tusen.

    Jeg saa tvil i Bellairs' øine og straks efter en pludselig beslutning. "Fem og tredive tusen," sa han.

    "Firti tusen," sa Pinkerton.

    Der kom en lang pause, men saa tilslut, netop som hammeren holdt paa at falde: "Firti tusen og fem dollars."

    Pinkerton og jeg vekslet megetsigende blikke. Bellairs hadde prøvet et bluff; men da det ikke gik, vilde han hale tiden ut til hans bud kom igjen.

    "Fem og firti tusen dollars," sa Pinkerton; han talte som et spøkelse.

    "Fem og firti tusen og fem dollars," sa Bellairs.

    "Femti tusen," sa Pinkerton.

    "Undskyld, herr Pinkerton. Var det saa at De gjorde et overbud?" spurte auktionarius.

    "Jeg -- jeg har litt vanskelig for at tale," gispet Jim. "Det var femti tusen, herr Borden."

    "Auktionarius," kom det i samme øieblik fra Bellairs, "jeg maa be Dem vente et øieblik, mens jeg telefonerer. Jeg er her paa andres vegne, og jeg har netop skrevet --"

    "Det vedkommer ikke mig," sa auktionarius brutalt. "Jeg er her for at sælge vraket. Gjør De et høiere bud end femti tusen?"

    "Jeg skal tillate mig at forklare Dem," sa Bellairs med et fortvilet forsøk paa værdighet, "at femti tusen var det beløp som blev nævnt til mig, men hvis De vil la mig faa et øieblik til at telefonere --"

    "Sludder!" sa auktionarius. "Gir De ikke noget bud, saa lar jeg herr Pinkerton faa tilslaget."

    "Jeg advarer Dem!" ropte sakføreren hæst. "Vogt Dem for hvad De gjør. De er her for at sælge for assurandørerne -- ikke i Douglas Longhursts tjeneste. Dette salg er før blit skammelig avbrutt for at la den mand konferere med sine haandlangere."

    "Der var ingen som klaget den gang," sa auktionarius temmelig mykt. "De skulde klaget den gang."

    "Jeg staar ikke her for at lede salget," svarte Bellairs. "Det blir jeg ikke betalt for."

    "Men det blir jeg, ser De," sa auktionarius med sin gamle uforskammethet. "Ingen bedre end femti tusen? Ingen bedre, mine herrer? Briggen ~Flying Scuds~ vrak, for femti tusen, første -- anden

    • tredje gang!" Bum!

    "Store gud, Jim, kan vi betale de pengene?" ropte jeg, da hammerens slag vækket mig likesom av en drøm.

    "Vi skal reise dem," sa han hvit som et laken. "Det blir en helvedes strid, Loudon. Gi mig en check paa dine penger. Møt mig om en time, paa Occidental."

    Jeg skrev min check, og jeg tør si at jeg aldrig kunde ha gjenkjendt min underskrift. I næste øieblik var Jim borte, Trent var forsvundet, bare Bellairs stod igjen og utvekslet injurier med auktionarius. Og, hallo, da jeg klemte mig ut fra børsen, hvem anden løp saa paa mig end Bellairs' bud!

    Slik paa nippet var det at vi blev eiere av ~Flying Scud~.

    FJERDE KAPITEL.

    Mandskapet forsvinder.

    Utenfor børsens port fandt jeg mig gaaende ved siden av den middelaldrende mand som hadde gjort et saa kort og kraftig indhug i det store slag.

    "Jeg gratulerer, herr Dodd," sa han. "De og Deres ven kjæmpet tappert."

    "De gjorde det ikke lettere for os," sa jeg, "da De drev os op med tusen ad gangen og fristet alle spekulanter i San Francisco til at prøve sig."

    "Det var et øiebliks galskap," sa han.

    Der fulgte en lang passiar. Han sa mig sit navn -- Morgan, dommer Morgan -- og bad mig besøke ham en søndag paa hans landsted.

    "Hvad mener De om Bellairs?" spurte han.

    "Baade og," sa jeg.

    "Jeg skal si Dem," fortsatte dommeren, "at jeg ikke begriper at nogen kan ha villet bruke en fyr som ham. Jeg kjender ham, han kjender ogsaa mig, han har ofte hørt fra mig i retten. Jeg forsikrer Dem at manden er yderlig reducert. Man kan ikke betro ham en dollar, og her har han femti tusen at raade over. Jeg forstaar ikke hvem det er som har hat slik tillid til ham, men jeg er aldeles viss paa at det maa være en som er fremmed i San Francisco."

    "Kanske en repræsentant for eierne?"

    "Utænkelig!" sa dommeren. "Eierne i London vet ingenting om opium som blir smuglet mellem Hongkong og San Francisco. Nei, jeg tænkte paa kapteinen. Men hvor skulde han faa pengene fra -- foruten alt det han har lagt ut for at kjøpe al den giften i Kina -- hvis han da ikke opererte for nogen i Frisco; men i saa fald vilde ikke Bellairs ha været brukt."

    "Jeg tror jeg kan forsikre Dem at det ikke var kapteinen," sa jeg, "for han og Bellairs kjender ikke hverandre."

    "Var det ikke kapteinen, han med det røde ansigt og det kulørte tørklæ? Jeg syntes han fulgte Bellairs' spil med den mest levende interesse."

    "Jo," sa jeg, "Trent er dypt interessert, han visste sandsynligvis hvem Bellairs var, og han visste sikkert hvorfor han var der. Men jeg tør sverge paa at Bellairs ikke kjendte Trent."

    "Høist besynderlig," sa dommeren. "Ta imot en gammel sakførers raad og skynd Dem avsted til Midway Island. Der ligger en god slump penger paa bordet, og Bellairs & Co. er ikke de mænd som lar sig stanse av bagateller."

    Med dette avskedsord klemte dommer Morgan mig i haanden og tok ned Montgomery Street, mens jeg gik ind i Occidental hotel. Jeg var godt kjendt av personalet, og da jeg sa at jeg skulde vente paa Pinkerton og lunch, blev jeg budt en stol indenfor disken, i kontoret. Her sat jeg i en stille krok og begyndte at komme til mig selv efter de voldsomme sindsbevægelser, og hvem anden kom saa flyvende ind og bort til en telefon -- hvem anden end herr Henry D. Bellairs i egen person! Kald det hvad De vil, men fristelsen var uimotstaaelig, og jeg reiste mig og tok plads like bak mandens ryg.

    "Central," sa sakføreren, "2241 og 584 B -- Hvem der? -- All right -- Bellairs -- Occidental; telefonen var i ustand paa det andet sted -- Ja, omtrent tre minutter -- Ja -- Ja -- Den sum, De nævnte, det gjør mig ondt at si det -- Nei -- Jeg hadde ikke ret til -- Hverken mere eller mindre -- det har jeg al grund til at tro -- Aa, Pinkerton, Montana Block -- Ja -- Ja -- Godt, som De vil -- Færdig 584 B."

    Bellairs snudde sig for at gaa. Da han fik øie paa mig, saa krummet han sig og skalv, som om han var ræd for at jeg skulde fare løs paa ham. "Aa, er det Dem!" brøt han ut. Men saa fattet han sig. "Herr Pinkertons kompagnon, tror jeg. Det glæder mig at se Dem. Maa jeg gratulere Dem med Deres held." Og saa forsvandt han med et krypende buk.

    Og nu fik jeg et vildt indfald. Det var klart at Bellairs hadde talt med sin klient, og jeg kjendte nummeret. Jeg ringte.

    "Central," sa jeg, "forbind igjen 2241 og 584 B."

    "To to fire en," lød det med engelsk akcent -- og tydeligvis en dannet mands stemme. "Er det Dem igjen, herr Bellairs? Jeg sier Dem, det nytter ikke. Er det Dem, herr Bellairs? Hvem er det?"

    "Jeg ønsker bare at gjøre Dem et eneste spørsmaal," sa jeg høflig. "Hvorfor ønsket De at kjøpe ~Flying Scud~?"

    Intet svar. Telefonen dirret og summet med fjern klang av alle de mange samtaler i en stor by; men stemmen i 2241 var taus. Baade én og to ganger gjentok jeg mit spørsmaal, men den engelske stemme hørte jeg ikke mere. Manden var altsaa flygtet -- flygtet fra et nærgaaende spørsmaal. Hvorfor? Jeg tok telefonkatalogen og fandt nummeret: "2241, Fru Keane, Mission Street 942." Og det var alt jeg kunde gjøre, hvis jeg ikke vilde kjøre til huset og personlig gjenta min næsvishet.

    Mens jeg igjen sat og ventet i min krok, hadde jeg en følelse av noget utrygt, mystisk, kanske farefuldt i vort eventyr. Jeg saa for mig vraket og kaptein Trents rædde øine, og jeg saa nu ogsaa en mand som blev likblek, bare fordi han i en telefon fik rettet til sig et enkelt spørsmaal.

    Klokkens slag vækket mig av disse tanker. Det var nu tyve minutter over den tid Pinkerton skulde komme. Og for mig som kjendte hans umaadelige nøiagtighet, rummet disse tyve minutter en hel roman av muligheter. Men de vokste langsomt til en time, og den ene time blev næsten to, og endnu sat jeg i min krok som et bytte for den forfærdeligste angst. Lunchtiden var næsten forbi, før jeg husket at jeg ikke hadde spist. Gud skal vite at jeg ikke hadde lyst paa mat, men jeg trængte til at styrke mig, om det saa bare var for at kunne fordøie de slette nyheter. Jeg la bud paa kontoret til Pinkerton, satte mig ved et bord og bestilte suppe, østers og champagne.

    Endelig kom min ven. Han saa blek og sliten ut, vilde ikke ha mat, bestilte bare te.

    "Er det forbi?" sa jeg temmelig mat.

    "Nei," svarte han, "jeg har klart det, Loudon -- saavidt. Jeg kunde ikke ha opdrevet en cent til i hele Frisco. Folk liker det ikke.

    Longhurst vendte mig ryggen."

    "Men du har klart det."

    "Loudon, jeg sier dig at jeg har betalt blod for de pengene!" skrek min ven vildt. "Og altsammen er paa nitti dager; jeg kunde ikke faa en eneste dag til. Hvis vi gaar igang med denne historien, Loudon, saa faar du reise. Jeg maa bli her og slaas, saa gjerne som jeg skulde dra avsted selv. Jeg skulde vise de fete slyngler til sjøfolk hvad arbeide er. Men du skal gjøre dit yderste, Loudon, jeg stoler paa dig. Du maa være som en glo fra den første til den sidste dag.

    Skonnerten og den lasten maa, maa være her før om tre maaneder, ellers er vi kaput. ~Kaput!~"

    "Jeg sverger at jeg skal gjøre mit bedste, Jim. Men du sa: Hvis vi gaar igang. Har vi da noget valg?"

    "Det kommer jeg straks til," sa Jim. "Det er ikke saa at jeg tviler paa denne spekulation. Den vil nok lønne sig, det er ikke det. Men det er disse tre maaneders veksler, og jeg har utnyttet min kredit til det yderste, ser du. Jeg tror ikke at der i hele Frisco findes nogen uten mig som kunde ha reist de sidste ti tusen!" ropte han i en pludselig glødende beundring for sig selv. "Men saa er der noget til. Jeg haabet at du kunde ha solgt den opiumen i smaat paa øerne; det er det tryggeste og gir mest av sig. Men med denne tre maaneders frist maa du seile bent til Honolulu og saa hjem med damper. Jeg skal se at ordne det for dig der og faa fat paa en mand.

    Hold skarpt utkik efter ham naar du nærmer dig øerne; for det kan hænde at han kommer ut i en hvalbaat eller en dampjolle og har pengene med sig."

    I taushet, om end ikke uten et ryk i min samvittighet, samtykket jeg i at bli smugler, og det endog opiumssmugler.

    "Men sæt at opiumen er saa godt gjemt at jeg ikke kan finde den!" sa jeg.

    "Du maa finde den, om du saa skal skjære briggen op til fliser med din pennekniv!" skrek Pinkerton. "Og jeg har allerede sikret mig en skonnert. ~Norah Creina~ heter den, fire og seksti tons, stor nok for os, siden risen er ødelagt."

    "Det er godt," sa jeg. "Men du sa: Hvis vi gaar igang med dette!"

    "Hør da," sa Jim. "Du er enig med mig i at Bellairs vilde gaat høiere."

    Nu skjønte jeg ham. "Ja. -- Saa det er det?" sa jeg.

    Jim nikket. "Hvis Bellairs og den mand som staar bak ham, gir mig et skikkelig tilbud, saa sier jeg: la gaa!"

    En pludselig tanke, en pludselig frygt jog igjennem mig. End om min barnagtige spøk hadde skræmt manden bort? Hadde jeg ødelagt denne chance? Skamfølelse lukket min mund. Jeg kunde ikke faa mig til at nævne mit møte med Bellairs eller den adresse jeg hadde opdaget.

    "Vi trænger adskillig mer end femti tusen for at kunne dække vore utgifter," sa jeg.

    "Bellairs gaar til seksti tusen, ja til hundrede tusen, hvis han blir tat paa den rette maaten," svarte Pinkerton. "Husk hvorledes det gik paa slutten."

    "Det er ogsaa mit indtryk," sa jeg. "Men kanske var de femti tusen som Bellairs hadde lov til at by, virkelig den høieste pris."

    "I saa fald," sa Jim med graat alvor, "kan han ta ~Flying Scud~ for femti tusen, og lykke til. Jeg foretrækker tapet."

    "Er det saa galt fat med os!"

    "Vi har strukket haanden længere ut end vi kan trække den ind igjen," sa Jim. "Vet du, de femti tusen jeg har laant, staar os i sytti tusen før vi er klar igjen. Det blir over ti procent maaneden, og endda kunde ingen anden i verden greiet det saa godt. Det var et mirakel.

    Jeg maatte beundre mig selv. Aa, hadde vi bare hat fire maaneder! Men endda kan det gaa, og det maa gaa. Og hvad blir det ikke at tale om og huske i hele vort liv! Men," brøt han av, "først maa vi prøve den trygge vei. Til den fanten Bellairs!"

    Igjen holdt jeg paa at fortælle ham om Missionsgate adressen. Men jeg hadde latt det gunstige øieblik glide forbi, og denne fortielse maatte jeg da ogsaa bekjende. Desuten følte jeg mig sørgelig viss paa at det allerede var for sent, og at manden var reist for to timer siden. Altsaa tidde jeg fremdeles. Vi ringte op til sakføreren for at høre om han var hjemme, og kjørte saa straks.

    Bellairs' hus laa i en temmelig skummel gate. Kontoret var rent, men yderst knapt møblert. Vi saa en bokhylde, en stol, en gammeldags sekretær og intet mere.

    "Herr Pinkerton og kompagnon!" sa Bellairs med et nervøst anfald av høflighet. "Jeg skal hente stoler til Dem."

    "Paa ingen maate," sa Jim. "Har ikke tid. Det er forretninger, hr.

    Bellairs. Imorges kjøpte jeg, som De vet, vraket av ~Flying Scud~."

    Sakføreren nikket.

    "Og kjøpte det," fortsatte min ven, "for en pris som ikke staar i noget rimelig forhold til ladningens opgivne værdi."

    "Og nu har de tænkt Dem om og vil helst komme fra handelen. Det ventet jeg," svarte sakføreren. "Jeg vil ikke skjule for Dem at min klient var misfornøiet med mig, fordi jeg gik saa høit. Vi blev begge litt for hete tilslut, herr Pinkerton. Men jeg skal være ganske oprigtig -- jeg vet naar jeg har med gentlemen at gjøre. Læg saken i mine hænder, saa tror jeg at jeg endnu kan faa min klient til at overta kjøpet, saa De" -- han gransket vore ansigter -- "ikke lider noget tap," sluttet han skingrende.

    Her overrasket Pinkerton mig.

    "Det er vel tyndt," sa han. "Jeg har vraket, jeg vet der er en formue i det, og jeg agter at beholde det. Jeg ønsker bare et par oplysninger for at slippe unødige utgifter. Kan De gi mig nogen nyttige vink, saa behøver de bare at nævne en sum. Men læg merke til at jeg først betaler naar skibet kommer tilbake, og hvis Deres oplysninger har vist sig rigtige. Jeg kjøper ikke katten i sækken."

    Sakførerens ansigt hadde et øieblik lysnet, men blev nu meget bedrøvelig. "Jeg antar De vet mere om vraket end jeg," sa han. "Jeg vet bare jeg fik i opdrag at kjøpe det, og prøvde, og ikke kunde."

    "Det er godt, herr Bellairs," sa Jim. "Vil De saa bare si mig deres klients navn og adresse."

    "Jeg finder ikke at jeg har ret til at opgi hverken hans navn eller hans adresse," svarte sakføreren. "Men hvis De ønsker det, skal jeg med fornøielse sondere ham."

    "Jasaa," sa Jim og satte hatten paa. "Ikke netop imøtekommende, hvad?

    • De staar fast? -- Skal vi si en Dollar?"

    "Herr Pinkerton!" brast sakføreren ut i en meget fornærmet tone, og jeg for min part var næsten ræd for at Jim hadde tat feil av manden og nu gik for vidt.

    "De har ikke bruk for en dollar idag?" sier Jim. "Godt, vi har begge vor tid optat, og jeg skal straks gaa til den høieste pris jeg vil gi --"

    "Stop med dette, Pinkerton!" avbrøt jeg ham. "Jeg vet adressen:

    Mission Street 924."

    Jeg kan ikke si hvem der blev mest overrasket, Pinkerton eller Bellairs.

    "Hvorfor har du ikke sagt mig det, Loudon?"

    "Du spurte mig ikke," svarte jeg og følte at jeg blev rød op i tindingerne, mens han saa tungt paa mig.

    Det var Bellairs som brøt tausheten, og som nu gratis gav mig den kundskap jeg endnu savnet. "Naar De vet herr Dicksons adresse," sa han og skjulte ikke sin lyst til at bli os kvit, "saa antar jeg at jeg ikke behøver at opholde Dem længer."

    Jeg var dødsens ulykkelig, da vi kom ut. Men min ven bad ikke om forklaring. Han var øiensynlig ræd for at komme ind paa det farlige emne. Men tilslut, da vi nærmet os Mission Street, kunde jeg ikke bære spændingen længer.

    "Du spør mig ikke om den adressen," sa jeg.

    "Nei," sa han hurtig og mykt, "hvad var det med den. Det vilde jeg gjerne vite."

    Den myke tone var endda værre at taale end tausheten. "Jeg maa be dig om ikke at spørre mig," sa jeg. "Det er en sak som jeg ikke kan forklare."

    I samme øieblik som de dumme ord var sagt, i samme øieblik vilde jeg ha git alverden for at kalde dem tilbake. Og hvad vilde jeg ikke ha git, da Pinkerton klappet mig paa haanden og svarte: "Det er bra, kjære dig, ikke et ord til, jeg er viss paa at altsammen er som det skal være!" At si mere nu var over min evne; men i mit stille sind lovet jeg dyrt og hellig at jeg skulde gjøre det yderste jeg orket i denne vanvittige spekulation, og at jeg skulde hugge mig selv i stykker, før Jim skulde tape en eneste dollar.

    Saa var vi fremme, og jeg fik andre ting at tænke paa.

    "Herr Dickson? Han er reist," sa vertinden.

    Hvorhen var han reist?

    "Det aner jeg ikke," svarte hun. "Han var aldeles fremmed for mig."

    "Hvorledes sendte han sin bagage, frue?" spurte Pinkerton.

    "Han hadde ikke nogen," var svaret. "Han kom igaaraftes og gik igjen idag bare med en pakke."

    "Naar gik han?" spurte jeg.

    "Ved middagstid," svarte vertinden. "Der var en som ringte op og spurte efter ham, og jeg tænker mig at han har faat en underretning; for han gik straks efter, skjønt værelserne var leiet for uken. Han saa meget nedslaat ut. Jeg tænker mig det har været et dødsfald."

    Mit hjerte sank. Var det virkelig min idiotiske spøk som hadde drevet ham bort! Igjen spurte jeg mig selv: Hvorfor? og svirret et øieblik rundt i en hvirvel av umulige hypoteser.

    "Hvorledes saa han ut, frue?" hørte jeg saa Pinkerton si.

    "Han var glatraket," sa vertinden, og viste sig ute av stand til at gi en mere nøiagtig skildring.

    "Stans ved det nærmeste apotek," sa Pinkerton til kusken. Vi gik derind og satte telefonen i virksomhet.

    "Naar anløper den første Kina-damper Honolulu?"

    "~City of Pekin.~ Den kastet los idag klokken halvto," lød svaret fra dampskibsselskapets kontor.

    "Det er klart som blæk," sa Jim. "Han har rømt, saa sandt som jeg heter Pinkerton. Han vil komme os i forkjøpet paa Midway Island."

    Jeg følte mig ikke aldeles viss paa dette. Der var nogen enkeltheter, som Pinkerton ikke kjendte, for eksempel kapteinens merkelige angst.

    Og den tanke at jeg hadde skræmt Dickson til at flygte, sat endnu fast i hodet mit.

    "Burde vi ikke se paa passagerlisten?" sa jeg.

    "Dickson er saant et fordømt almindelig navn," sa Jim, "og forresten har han nok tat sig et nyt."

    "Kanske heter han ikke engang Dickson," sa jeg.

    "Rimeligvis ikke," sa Jim, som var blit staaende med sammentrukne bryn.

    "Hvad skal vi gjøre?" spurte jeg.

    "Det naturligste var at skynde paa skonnerten," sa han. "Men jeg vet ikke. Jeg har telefonert til kapteinen at gaa løs med hodet ned og benene i luften, og han er vel paa farten nu. Jeg tror vi maa ha fat i Trent, Loudon. Trent var med i det op til halsen. Selv om han ikke vilde kjøpe, saa kunde han gi os et godt vink."

    "Men hvor finder vi ham?"

    "Naturligvis gjennem det britiske konsulat."

    Paa konsulatet hørte vi at kaptein Trent hadde tat ind paa et sjømandshotel. Dit kjørte vi.

    "Kaptein Jacob Trent?"

    "Kaptein Trent fra vraket? Han reiste klokken tolv, han og en til av mændene. Kanakaen reiste litt før, han tok med ~City of Pekin~. De bodde alle her. Her kan De se navnene i boken."

    Jeg trak boken til mig og saa paa de fire navn, som alle var skrevet med samme haandskrift -- en stor og klodset skrift: Trent, Brown, Hardy og (istedetfor Ah Wing) Jos. Amalu.

    "Pinkerton," sa jeg med ett, "har du den ~Occidental~ paa dig?"

    "Her," sa Pinkerton.

    Jeg læste gjennem beretningen om vraket.

    "Se her," sa jeg, "her er navnet. Elias Goddedaal, styrmand. Hvorfor kommer vi aldrig over den mand?"

    "Var han ikke sammen med de andre paa den saloonen, hvor du saa Dem?"

    "Jeg tror ikke det," sa jeg. "De var bare fire, og ingen av dem saa ut til at være styrmand."

    "Her har ikke bodd andre end disse fire," sier kontoristen. "De er alle borte nu. Kapteinen kom med en kjærre, han og den ene av mændene drog selv avsted med sit tøi. Kanakaen var gaat litt før, og den sidste er ogsaa borte."

    "Saa Goddedaal, styrmanden, har ikke bodd her?"

    "Nei, ingen andre end de fire," sier kontoristen. "Var det meget magtpaaliggende for Dem at finde disse mænd?"

    "Vi har kjøpt vraket," forklarte jeg, "og det var nogen oplysninger vi ønsket, saa det er meget ærgerlig at alle skal være reist."

    Der hadde dannet sig en liten gruppe om os; for vraket var endnu et interessant emne. Nu tok en av tilskuerne ordet; en gammel sjøulk var det.

    "Jeg tror naa ikke styrmanden er væk," sa han. "Han var svært syk, var ikke ute av sykelugaren hele tiden paa ~Tempest~; det har jeg hørt."

    Jim tok mig i ærmet. "Tilbake til konsulatet," sa han.

    Men heller ikke paa konsulatet visste man noget om Goddedaal. Lægen paa ~Tempest~ hadde meldt ham syk, han hadde sendt ind sine papirer, men aldrig fremstillet sig personlig for autoriteterne.

    "Er der lagt telefon til ~Tempest~?" spurte Pinkerton.

    "Blev lagt igaar," sa kontoristen.

    "Vil De spørre ombord? Det er meget vigtig for os at finde herr Goddedaal."

    Kontoristen vendte sig til telefonen. "Desværre," sa han straks efter, "Goddedaal har forlatt skibet, og ingen vet hvor han er."

    "Har De betalt hjemreisen for folkene?" spurte jeg.

    "Imorges betalte vi kanakaens billet til Honolulu. Jeg forstod paa kaptein Trent at de andre skulde reise hjem i følge."

    "Saa vil det kanske undre Dem at høre at de allerede er reist?" sa jeg.

    "De maa ta feil," svarte han.

    "De er allikevel reist," sa jeg.

    "Jeg er viss paa De tar feil," gjentok han.

    "Maa jeg laane telefonen et øieblik?" sa Pinkerton. Jeg hørte at han ringte op til det trykkeri, hvor vi pleiet at sende vore annonser.

    Mere hørte jeg ikke, for jeg husket pludselig den store klodsede haand i sjømandshotellets protokol, og spurte kontoristen om han kunde vise mig kaptein Trents skrift. Jeg fik vite at kapteinen ikke kunde skrive, fordi han hadde skadet sin haand litt før briggen forliste. Den sidste del av logboken var indført av Goddedaal, og Trent hadde undertegnet alle papirer med venstre haand. -- Nu var Pinkerton færdig med telefonen.

    "Det er alt vi kan gjøre. Nu til skonnerten," sa han. "Efter dette vrøvl frem og tilbake skal det være en trøst at se paa et skikkelig stræv."

    Men da vi kom ned til bryggen, saa var der ikke det mindste stræv, og paa ~Norah Creina~ var der ikke andet tegn til liv end kabysrøken.

    Med blekt ansigt hoppet Pinkerton ombord.

    "Hvor er kapteinen paa denne --?" Han sluttet ikke sætningen, fordi han forgjæves lette efter et uttryk som var kraftig nok.

    Et hode stak ut av kabysdøren.

    "I kahytten, spiser middag," sa kokken rolig og snudde paa skraaen.

    Nede i kahytten fandt vi en fet, mørk, stilfærdig mand som alvorlig tok til sig av et velforsynet bord.

    "Naa," sa Jim, "saa det er dette De kalder at sætte fart paa!"

    "Hvem er De?" sa kapteinen.

    "Jeg! Jeg er Pinkerton," sa min ven brysk, som om navnet var en talisman.

    "Høflig er De ikke, hvem De saa er!" var svaret. Men Jim hadde dog opnaadd en viss virkning, for kapteinen kom sig paa benene og tilføiet i hast: "En maa ha sig en bit mat, vet De, herr Pinkerton."

    "Hvor er Deres styrmand?" sa Jim hvast.

    "Oppe i byen," svarte den anden.

    "Oppe i byen!" snerret Pinkerton. "Nu skal jeg si Dem hvad De er -- De er en snytenstrup, og hvis jeg ikke var ræd for at faa skidt paa støvlerne mine, saa skulde jeg sparke Dem og middagen Deres ut i dokken."

    "Jeg skal ogsaa si Dem noget," gav kapteinen igjen og blev mørkerød i ansigtet, "jeg vilde ikke føre dette skib for Dem, om De saa la Dem paa knæ. Jeg har hat med gentlemen at gjøre til i dag."

    "Jeg kan si Dem navnene paa nogen gentlemen som De aldrig mere faar noget at gjøre med, og det er hele Longhursts selskap," sa Jim. "Og jeg skal endnu i kveld faa en kaptein herned som er en sjømand, og nogen sjøfolk med ham."

    "Jeg gaar naar jeg selv vil, og det er imorgen tidlig," skrek kapteinen efter os da vi gik iland.

    "Hele verden er forrykt idag; jeg tror den maa ha snudd bunden op!" klaget Pinkerton. "Og hvor skal jeg nu faa tak i en kaptein?

    Longhurst er gaat hjem for en time siden, og alle mennesker er hver paa sin kant."

    "Det vet jeg," sa jeg. "Stig ind!" Og saa til kusken: "Kjender De Black Tom?"

    Dit rullet vi. Bak baren fandt vi, som jeg hadde haabet, Johnson midt i et barokt optrin. Bordet var veltet paa kant; i et hjørne av værelset stod en sydhavshandler og blaaste paa mundspil; midt paa gulvet danset Johnson med en anden sjømand, de holdt hverandre om livet og vagget tungt. Værelset var baade koldt og trangt; et gasblus tæt over de dansendes hoder lyste osende; mundspillet var hæst og alle ansigter alvorlige som i kirke. Naturligvis vilde det været taktløst at forstyrre denne høitidelige lystighet; vi satte os og ventet taalmodig. Tilslut hadde organisten brukt op sin pust og sluttet pludselig midt i en takt.

    Straks stoppet ogsaa danserne; et øieblik sjanglet de, endnu med armene om hverandre, saa skiltes de og saa sig rundt efter bifald.

    "Meget godt danset!" var det en som sa. Men det lot til at denne kompliment ikke var varm nok. "Aa," sa Johnson, "nogen sjømand er jeg kanske ikke, men danse det kan jeg." Og den andre føiet til patetisk: "Føtterne mine er saa lette som fjær."

    Jeg skyndte mig at si nogen rosende ord og drog saa Johnson alene med ut i korridoren. Der fortalte jeg ham saa meget om vor stilling som jeg fandt nødvendig, og bad ham -- hvis han ikke selv vilde føre skonnerten -- finde en flink mand til os.

    "Jeg!" brøt han ut. "Jeg kunde ikke gjøre det mere end jeg kunde prøve at spasere til helvede!"

    "Jeg trodde De var styrmand," sa jeg.

    "Vist er jeg styrmand," klukket Johnson, "og De faar mig ikke tilsjøs som noget andet. Men jeg skal si Dem noget, jeg tror jeg kan faa Arty Nares til Dem. De har set Arty; førsteklasses navigatør."

    Og han forklarte mig at Nares hadde løfte om en stor bark, naar ~Gleaner~-historien var gaat i glemme, og at han nu holdt sig svært stille og gjerne vilde ha luftforandring.

    Jeg ropte Pinkerton ut og fortalte ham det. "Nares!" sa han. "Jeg skulde staa paa hodet, hvis jeg fik en mand som hadde hat Nares' bukser paa sig! Vet du, Loudon, det er den bedste styrmand i San Francisco." Med denne begeistring var saken avgjort. Johnson lovet at sende Nares til os før klokken seks morgenen efter, og saloonens sorte vert, Black Tom, som vi saa raadslog med, gav os tilsagn om fire flinke og endog ædru matroser til samme klokkeslet.

    Gaterne var fuldt oplyst da vi kom ut fra Black Toms saloon. Gate efter gate gnistret av gas eller elektricitet, linje efter linje av fjerne lys klatret opover de steile bakker mot mørket som hvælvet sig over dem, og paa den andre siden avmerket hundrede dirrende lanterner hundrede skibes plads paa havnen.

    Ved et av de første plankeverker saa jeg en plakatklistrer i arbeide.

    Jeg kastet et blik paa plakaten, og læste:

    TO HUNDREDE DOLLARS I BELØNNING.

    Officerer og mandskap paa den

    #FORLISTE BRIG "FLYING SCUD"#

    som personlig eller skriftlig
    henvender sig til James Pinkerton, Montana Block

    FØR MIDDAG IMORGEN, TIRSDAG, DEN 12TE,

    vil motta

    TO HUNDREDE DOLLARS I BELØNNING.

    "Dette har du fundet paa, Pinkerton," sa jeg.

    "Ja. De har været forte. Men det er ikke alt, Loudon. Nu skal du høre det bedste. Vi vet at vor mand er syk. Ser du, et eksemplar av den plakaten er sendt til hvert hospital, hver doktor og hvert apotek i San Francisco."

    Naturligvis kunde Jim faa greiet slike ting forholdsvis billig, men jeg syntes allikevel at det var et flot indfald, og det sa jeg.

    "Hvad betyr nogen faa dollars nu?" sa han trist. "Det er om tre maaneder det kniper, Loudon."

    Vi gik videre i taushet, ikke uten at skjælve. Og heller ikke da vi litt efter sat og spiste, kom humøret op. Først da han hadde varmet sig med et tredje glas champagne, fik Pinkerton renset strupen og saa paa mig vaandefuldt.

    "Loudon," sa han, "der var et emne som du ikke ønsket at uttale dig om. Jeg vil bare spørre dig, det var vel ikke fordi -- fordi du var misfornøiet med mig?" Og hans stemme dirret.

    "Aa Pinkerton," sa jeg, "jeg har hele denne dag beundret dig. Jeg synes du har gjort mirakler. Med hensyn til den adressen --"

    "Nei, Loudon, ikke et ord til! Jeg bryr mig ikke om at høre det."

    "For at si dig sandheten, saa har jeg liten lyst til at fortælle det," sa jeg, "for det er noget jeg skammer mig over."

    "Skammer dig over, Loudon? Aa si ikke det, bruk ikke et saant uttryk, selv for spøk!" protesterte Pinkerton.

    Vi sat tause igjen. Jeg nikket. "Vet du hvad jeg er mest trist for, Jim?" sa jeg saa. "Nu blir jeg ikke forlover ved dit bryllup."

    "Mit bryllup!" gjentok han og sukket ogsaa. "Der blir ikke noget bryllup for mig nu. Jeg gaar til hende ikveld for at gi hende fri, hvis hun vil. Jeg tror det er det som har pint mig hele dagen. Jeg føler det som jeg ikke hadde ret til saa dristige foretagender, efterat jeg er blit forlovet."

    "Aa Jim, du vet det var min skyld," sa jeg. "Du skal gi mig skylden."

    "Nei," sa han, "vi gik fra vettet begge to. Men det er fælt."

    Saa drog Jim avsted i sit sørgmodige erende, og jeg gik alene hjem til kontoret, tændte gassen og satte mig til at gruble over dagens merkelige begivenheter og over den farlige og utaknemmelige opgave som ventet mig i den nærmeste fremtid.

    FEMTE KAPITEL.

    Veiene skilles.

    Jeg var ulykkelig da jeg lukket øinene, og det var til en forvirret følelse av ulykke at jeg morgenen efter igjen aapnet dem. Jeg maa en stund ha ligget sløv og elendig, før jeg opfattet at der blev banket paa døren. Men da strømmet mine aandsevner tilbake i sine sedvanlige kanaler, og jeg husket med ett gaarsdagens hændelser og det mangfoldige arbeide som ventet mig idag. Denne tanke var som en krigstrompet. Paa et øieblik var jeg ute av sengen, sprang gjennem kontoret hvor Pinkerton sov dødstungt paa sin sofa, og stod i natdragt i døren for at motta vore gjester.

    Der stod Johnson smilende, og bak ham kaptein Nares med hatten ned over øinene og en cigar hængende i mundviken. Bak ham igjen stod øverst i trappen en flok matroser, ~Norah Creinas~ nye mandskap, og polerte væggene med ryg og albuer. Jeg førte straks de to officerer ind i vort kontor og rystet saa Jim lempelig til bevissthet. Han satte sig op og stirret aandsfraværende paa den nye kaptein.

    "Jim," sa jeg, "dette er kaptein Nares. Kaptein, herr Pinkerton."

    Nares nikket, fremdeles uten et ord, og jeg syntes han mønstret os temmelig skarpt.

    "Aa godmorgen, kaptein Nares," sa Jim. "Det glæder mig at gjøre Deres bekjendtskap. Jeg kjender Dem godt av omtale."

    Alt ialt var denne tale kanske ikke saa svært velvalgt. Nares mottok den ihvertfald med et grynt.

    "Naa, kaptein," fortsatte Jim, "De vet hvad det gjælder? De skal føre ~Norah Creina~ til Midway Island, bryte op et vrak, seile til Honolulu og hjem igjen."

    "Ja," svarte Nares koldt, "av en grund som De sagtens kjender, saa kunde jeg ha lyst paa denne turen, men der er da nogen ting vi først faar snakke om. De kunde imens la Johnson ta folkene ned og sætte dem til at overhale riggen. De bestene ser ædru ut," tilføiet han med væmmelse, "og de trænger arbeide, skal de holde sig."

    Dette blev ordnet; Nares saa sin underordnede forsvinde og trak pusten dypt.

    "Nu er vi alene og kan tale," sa han. "Hvad er der saa paa bunden av denne historie? Den er blit avertert som det var Barnums museum. Hver kjæft snakker om den. Det liker jeg ikke, for jeg holder mig helst i det stille akkurat nu. Ihvertfald vil jeg vite alt før jeg tar skibet."

    Saa fortalte Pinkerton hele historien, først koldt og nøiagtig, men efterhvert mere og mere flammende, Nares sat og røkte og gryntet bare nu og da. Men hans øine forraadte ham, de skinte.

    "De ser altsaa," sluttet Pinkerton, "der er al sandsynlighet for at Trent er drat til Honolulu, og det tar ikke saa stor part av femti tusen dollars at leie en skonnert derfra ned til Midway. Derfor trænger jeg en mand!" skrek Jim med smittende kraft. "Det vraket er mit, jeg har betalt det med rede penger, og blir det nødvendig at slaas for det, saa vil jeg ogsaa ha kamp. Hvis De ikke er tilbake om nitti dager, saa sier jeg Dem likefrem at jeg kommer til at gjøre en slik fallit som der sjelden har været set her paa kysten. Det gjælder liv eller død for Dodd og mig.

    Kanske kommer der til et spændtak der paa øen, og da jeg hørte Deres navn igaarkveld, og nu da jeg saa de øinene Deres, saa sa jeg: Nares er manden for mig!"

    "Jeg tænker," sa Nares og studerte asken paa sin cigar, "at jo før jeg faar skonnerten utenfor Farallonerne[1], des bedre vil De være fornøiet."

    [1] Øer utenfor Kalifornia-kysten.

    "De er den mand jeg har drømt om!" ropte Jim og hoppet paa sofaen. "Der er ikke fem procent snyteri i Deres hjernekasse."

    "Men saa var det noget andet," sa Nares. "Jeg hørte noget snak om en superkargo."

    "Det er herr Dodd, min kompagnon," sa Jim.

    "Én kaptein er nok paa det skib jeg er ombord paa," sa kapteinen tørt.

    "Nu skal De ikke straks skuffe mig," sa Jim, "med at snakke uten at tænke Dem om. Jeg kan ikke la Dem føre firmaets bøker, vel? Dette her er ikke bare manøvrering, det er et forretningsforetagende, og den del er i hænderne paa min kompagnon. De fører skibet, De sørger for at bryte op vraket og holde folkene i aande, og De faar nok hænderne fulde. Men der er én ting som De maa forstaa; arbeidet maa gjøres til herr Dodds tilfredshet; for det er herr Dodd som betaler."

    "Man pleier at være tilfreds med mig," sa Nares og blev mørkerød i ansigtet.

    "Det er jeg ogsaa viss paa at vi blir!" sa Pinkerton. "Jeg forstaar Dem. De er pigget at ta paa, men De er paalidelig fra øverst til nederst."

    "Min stilling faar være klar," sa kapteinen, kanske litt formildet. "Jeg tar ikke hyre som navigeringsofficer; det er allerede langt nok ut av veien for mig at gaa ombord paa denne lilleputskonnerten."

    "Aa jeg skal si Dem noget," svarte Jim med et muntert blink. "Hvis De vil føie Dem med ballasten, saa skal vi gjøre den til en skonnertbark."

    Nares lo. Den taktløse Pinkerton hadde endda en gang vundet en seier i takt. "Men saa var der én ting til," sa kapteinen og gav sig stiltiende med hensyn til superkargoen. "Hvad sier eierne?"

    "Aa, det kan De overlate til mig. Jeg hører til Longhursts selskap, vet De," sa Jim og kunde ikke la være at briske sig litt. "Den som er god nok for mig, er god nok for dem."

    "Hvem er det?" spurte Nares.

    "M'Intyre og Spittal," sa Jim.

    "Saa kan De bare gi mig Deres visitkort, og De behøver ikke at bry Dem med at skrive," sa kapteinen. "M'Intyre og Spittal kan jeg putte i lommen."

    Skryt mot skryt. Slik var det altid med Nares og Pinkerton -- de to forfængeligste mænd jeg har kjendt. Da kapteinen saaledes hadde hævdet sin stilling, reiste han og tok avsked med et par stive nik.

    "Jim," sa jeg da døren slog igjen efter ham, "jeg liker ikke den mand."

    "Det blir du nødt til, Loudon. Det er en typisk amerikansk sjømand -- tapper som en løve, aldrig staar han fast, og han er høit anskrevet hos sine redere. Den mand har ry."

    "For brutalitet tilsjøs," sa jeg.

    "Si hvad du vil," svarte Pinkerton. "Det var en heldig time da vi fik ham. Jeg skulde gjerne betro Mamies liv til ham imorgen."

    "Naa, og Mamie?" sier jeg.

    Jim stanset med benklærne halvveis paa. "Hun er den kjækkeste lille sjæl som gud har skapt!" brøt han ut. "Jeg holdt paa at ruske dig op inat, men du saa rent utslitt ut, og saa lot jeg dig sove. Jeg haaber du ikke tar det ilde op at jeg ikke straks fortalte dig nyheten."

    "Hvilken nyhet?" spurte jeg.

    "Nu skal du høre," sier Jim. "Jeg fortalte hende hvordan vor stilling er, og at jeg ikke syntes at jeg kunde gifte mig nu. 'Er du træt av mig?' sier hun da. Gud velsigne hende. Naa, jeg forklarte hele historien en gang til, baade at jeg kanske blev ruinert, at du absolut maatte reise, at jeg ikke kunde tænke mig nogen anden til forlover, og saa videre. 'Hvis du ikke er træt av mig, saa vet jeg en maate at ordne det paa,' sier hun. 'La os bli viet imorgen, saa kan Dodd være forlover før han reiser.' Det sa hun saa friskt og lyst, og det nyttet ikke alt det jeg snakket om ruin. 'Des mer vil du trænge mig,' sa hun.

    Og hun liker dig saa godt, hun synes du er saa stilig og fornem, og var like saa opsat som jeg paa at ha dig til forlover.

    Og vet du, hun sat oppe til klokken tre imorges for at gjøre færdig en dragt til brylluppet. Jeg var lykkelig da jeg saa paa hende, Loudon, og paa naalen som gik og gik, bare fordi hun skulde gifte sig med mig. Jeg kunde næsten ikke tro det; det var som et storartet gammelt eventyr, og pokkeren ta mig om jeg skjønner hvad jeg har gjort for at fortjene det."

    Slik øste han ut av sit overfulde hjerte.

    Knapt hadde vi faat frokosten tillivs, saa maatte Jim springe avsted for at ordne med brylluppet, mens jeg overtok at greie med skibets forsyninger. Tæt utenfor ~Norah Creina~ raget nogen svære skuter op, saa jeg syntes den var endda mindre end ellers. Ombord hersket den vildeste uorden, og paa bryggen laa der opstablet fater og kasser og blikdaaser, verktøi og taugruller, saa det var en gaade hvorledes altsammen skulde faa plads ombord. Johnson var i kulen, han hadde rød skjorte og grove kalikobukser, og hans øine tindret av travelhet. Jeg vekslet et par ord med ham, gik saa agterut den smale gang mellem huset og rækken og ned i kahytten, hvor kapteinen og kommissæren sat ved et glas vin.

    Mens kommissæren bredte sine papirer ut, stirret jeg med stor utilfredshet paa det lille rum som jeg nu i saa lang tid skulde kalde mit hjem. Paa styrbord side var der en lugar for kapteinen, paa bakbord et par skidne køier, den ene over den anden; agter støtte de mot et ildelugtende skap. Væggene var gule og klamme, gulvet sort og fettet; der var et rot av halm, gamle aviser og tomme pakkasser.

    Av prydelser var der bare et glasopsats, et termometer fra et eller andet ærbødig averterende whisky-firma og en svingelampe. Jeg kunde ikke forutse at jeg, før der var gaat en uke, skulde finde denne kahyt baade hyggelig, lys og luftig, ja endog rummelig.

    Imidlertid tok kommissæren fat paa sine forretninger. Folkene blev kaldt ind, de underskrev sine kontrakter, og han indførte deres signalement efter kapteinens diktat paa den gamle spøkefulde amerikanske maate, f. eks.: "Blaat haar og røde øine, næsen fem fot syv, legemshøide brukket."

    I tiden mellem morgen og kveld at utstyre en skonnert for sjøen og at improvisere et bryllup kræver en vældig kraftutfoldelse. Hele dagen var Jim og jeg paa farten. Snart lo vi, snart holdt vi paa at graate, og snart hadde vi en pludselig angstfuld raadslagning. Paa hvert andet hjørne blev vi av vore egne kjæmpestore plakater mindet om vor fortvilede handel. I mellemstunderne fandt jeg tid til at hænge utenfor et halvt dusin guldsmedbutikker, og min bryllupsgave, som jeg paa min vandring tilslut fik utvalgt, blev naadig mottat.

    Jeg tror sandelig at dette var mit sidste erende, før den gamle, lurvete og venlige prest blev ført fra sit hjem til vort kontor, hvor saa i tusmørket Mamie og Jim blev gjort til ett. Det var en pudsig og rørende scene -- kontordamerne med sine blide ansigter og vakre buketter, Mamie saa alvorlig og from, og Jim -- hvorledes skal jeg skildre den stakkars Jim. Han begyndte med at dra presten tilside i den fjerneste krok av kontoret. Hvad han sa, vet jeg ikke, men jeg har grund til at tro at han fremholdt sin uskikkethet, for han gav sig til at graate.

    Jeg saa at den gamle prest oprigtig rørt prøvde at trøste og opmuntre ham, og en gang hørte jeg dette uttryk: "Jeg forsikrer Dem, herr Pinkerton, der er ikke mange som kan si det" -- hvorav jeg sluttet at min ven dog hadde mildnet sine selvbebreidelser med litt retfærdig skryt. Derefter vendte Jim sig til mig, og skjønt han ikke greiet mer end et eksplosivt "Loudon!" og et vildt haandtryk, saa forplantet dog noget av hans sindsbevægelse sig til hans forlover. Under en almindelig forvirring kom vi saa til vielsen.

    Jim gik aldeles fra sans og samling, og den velærværdige viste sin sympati baade i stemme og væsen. Han sluttet med faderlig at lykønske Mamie -- som han kaldte "min kjære" -- til en saa fortræffelig mand, og paastod at han sjelden hadde viet et saa interessant par. Paa dette tidspunkt blev der som en glorie over festen rakt ind til os et kort fra Douglas B. Longhurst med lykønskninger og fire dusin Perrier-Jouet. En flaske blev aapnet, og pastoren klinket med bruden, og brudepikerne smisket og nippet, og jeg løftet glasset og holdt en tale med bakkantisk luftighet.

    Men den stakkars Jim maatte la vinen staa urørt. "Se ikke paa den!" fik jeg hvisket til ham. "I din tilstand vil du bli saa fuld som en alke." Og Jim klemte min haand med et "Gud velsigne dig, Loudon! -- nu frelste du mig igjen!"

    Straks efter fulgte saa aftensmaten paa Frank Hotel med temmelig skjælvende munterhet, og saa kjørte vi med halvparten av champagnen

    • jeg vilde ikke motta mere -- ned til ~Norah Creina~.

    "Nei for et søtt litet skib!" utropte Mamie da vi viste hende fartøiet. "Og hvor kjæk De maa være, herr Dodd, som tør reise i noget saa bittelitet saa langt ut paa havet!" Og jeg saa at jeg var steget i hendes agtelse.

    Ombord paa det søte lille skib hersket en rædselsfuld uorden, og hos alle folkene træthet og surhet. Johnson laa i halvsøvne utover bordet i kahytten, og kapteinen sat i sin egen lugar og røkte, mens kokken og de fire matroser langet hermetikkasser ned i lasarettet.

    "Her er ikke noget sted for Dem," sa Nares og reiste sig. "Vi kan ikke stoppe arbeidet, skal vi komme avsted imorgen. De forstyrrer bare folkene."

    Jeg holdt paa at svare hvast, men Jim, som kjendte typen, skyndte sig at helde olje i det oprørte hav.

    "Kaptein," sa han, "jeg vet vi kommer til uleilighet, og at De har hat et fælt slit. Men vi vil bare be Dem drikke et glas vin med os i anledning av mit bryllup og herr Dodds bortreise."

    "Da skal jeg ikke se paa en halvtime," sa Nares. "Johnson, børst av en stol til fruen. Og dere kan ha dere væk en halvtime," ropte han til folkene.

    Hans tone var ikke mere elskværdig end hans sprog; men da Mamie vendte sine øines brand mot ham og uttalte en levende beundring for hans mod, saa blev bjørnen tilslut formildet og gav os endog -- og det var saa godt som en undskyldning -- en skisse av dagens ærgrelser.

    "Halvparten av alle vore forsyninger var gale," sa han. "Jeg skal vri halsen om paa kjøbmanden en dag. Saa kom to best fra en avis og vilde pumpe mig, til jeg truet med at sparke dem ned paa bryggen.

    Derefter var det en fordømt missionær som vilde arbeide sig over til Raiatea eller hvor det nu var. Han bandte da han gik."

    Det lille selskap som var begyndt saa uhyggelig, sluttet under vinens og kvindeøinenes tegn i latter og glæde. Med sin plysjes Gainsborough-hat og sin lyse silkedragt sat Mamie som en dronning i dette fæle rum. Johnson stirret blindt paa hende, og selv jeg, som ellers ikke hørte til hendes beundrere, var næsten forelsket i hende den kveld.

    Det blev derfor et muntert farvel. Jeg stod og stirret efter de to skikkelser da de forsvandt i mørket. Efter den lange, møisomme og bevægede dag var jeg nu tilslut alene og fri. Kanske var det mest trætheten som gjorde mig saa tung om hjertet. Mens jeg stod og saa mot den taakede himmel eller mot de bølgende lys i vandet, syntes jeg næsten at jeg ikke hadde haab igjen. Da lynte der med ett forbi mig et billede av ~City of Pekin~, som nu ilte med tretten knobs fart til Honolulu -- med Trent og kanske med den mystiske Goddedaal ombord -- og denne tanke fik blodet til at fosse gjennem mit legeme.

    Det var likesom vi ikke eiet en chance, der vi endnu laa bundet til jernsøiler og sløset de kostbare øieblikke bort. "Men la dem komme først!" tænkte jeg. "La dem bare! Vi kommer efter!" Og mine tanker sænket sig ned i muligheten av en blodig kamp.

    Det varte længe før arbeidet ombord sluttet, og før jeg fik søvn paa mine øine, og knapt et øieblik efter, syntes jeg, var det at jeg blev vækket av mændenes skraal og kjettingernes hvin.

    Skonnerten hadde kastet los før jeg kom paa dæk. I daggryets taakede halvmørke saa jeg slæperen foran os med glødende lys og tykt veltende røk. Ved siden av os taarnet den oplyste by sig op og svulmet i den raa taake. Det var underlig at se den fortsætte med at brænde saa ødselt de halvt slukte lys, efterat dæmringen var blit sterk nok til at vise mig og til at la mig kjende den ensomme skikkelse nede ved husmasserne.

    Eller var det mit øie og ikke heller mit hjerte som kjendte den skyggen i halvmørket mellem lygterne? Jeg vet ikke. Jim var det ihvertfald, han var kommet ned for at faa et sidste blik av skibet, og vi fik vinket farvel og vekslet et rop uten ord.

    Solen var endnu ikke oppe, da slæperen kastet trossen, gav os tre fløit som salut, og snudde ind mot kysten som laa og skinte bortover i dagens første straaler. Der var ikke andet skib i sigte, da ~Norah Creina~ for fulde seil i en frisk nordostbris begyndte sin lange og ensomme reise til vraket.

    SJETTE KAPITEL.

    "Norah Creina".

    Jeg elsker at gjenkalde mig den lykkelige ensformighet i en stillehavsreise, naar passaten ikke døser av, og skibet dag efter dag gaar sin hastige gang. Passatskyernes berglandskaper følger med i alle lysets vekslinger -- de mørkner for stjernerne, visner i maaneskjæret, staar som en mur i aftengløden, glider ved daggry ut i bølgende taakebanker, løfter ved middagstid sine snehvite topper mellem himmelens blaa tak og havets blaa gulv.

    Saa er det skonnertens egen travle lille verden med saa mange uvante billeder, spidding av delfiner fra baugsprydet, den hellige krig mot haierne, kokken som lager brød paa storluken, reving av seilene før en vældig byge, bygen selv, det pludselige ryk i ens hjerte, himmelens aapnede sluser; og glæden og livets nye deilighet, naar alt var over, solen fremme igjen og vor fiende bare en flek nede i læ. Jeg elsker at gjenkalde mig og gid jeg kunde gjengi dette liv, det uforglemmelige, det næsten glemte.

    Lang tids glæde blir like saa litt som lang tids smerte dypt avmerket i vort minde. Over en del av vort livs kart ligger en rosenrød, ufortolkelig dis, og det er alt.

    Men én ting ved jeg at jeg var frydefuldt viss paa. Dag efter dag stod termometret i den solgyldne kahyt paa 84° F. Dag efter dag strøk luften med den samme vidunderlige friske mildhet om mit ansigt. Dag efter dag flammet solen, nat efter nat lyste maanen, eller stjernerne traadte frem i sit tindrende følge. Og hvilket lykkelig velvære hos mig selv! Jeg var kommet hjem til mit eget klima, og jeg saa med ynk tilbake paa de fugtige og vinterlige "tempererte" soner.

    Havets og himmelens lysskiftninger holdt mig i lek med blyanten, og jeg savnet heller ikke aandelig arbeide av en anden art, nemlig i studiet av min meget sammensatte ven kapteinen. Jeg kalder ham ven her paa terskelen, men det er at se for langt frem i tiden.

    Dengang var jeg altfor forfærdet over hans barbari, altfor forvirret av hans skiftende humør og altfor ofte harmfuld over hans smaa forfængeligheter til at betragte ham som andet end mit livs kors.

    Men i sine sjeldne elskværdige timer kunde han glemme de svakheter som hang ved ham, og da kunde han faa ogsaa mig til at glemme dem, og litt efter litt vandt han hos mig en slags utilgivende venskap.

    Tilslut fik jeg et mere høisindet syn paa hele hans karakter. Jeg saa feilene som disharmonier i et harmonifølge i musik, og da gik jeg med paa dem og fandt dem maleriske, likesom vi i naturen kan godkjende og beundre en vulkans røkhode eller det giftige sumpkrat.

    Han var av en god slegt og kunde ha faat den høieste utdannelse.

    Hans sind var ustyrlig fra første stund av, og det er sandsynlig at han hadde arvet denne skavank, saa han ikke hadde hele skylden for bruddet med sit hjem. Han løp sin vei tilsjøs; blev frygtelig mishandlet ombord, noget som bare gjorde ham endda haardere; rømte i en sydamerikansk havn; viste sig flink og tjente godt, unge gutten som han var; faldt saa mellem tyver og blev røvet; hyret sig for fri hjemreise, og banket en morgen paa hos en gammel dame, hvis frugthave han før ofte hadde plyndret.

    Denne anbefaling ser tvilsom ut, men Nares visste hvad han gjorde. Synet av frugttyven, der han stod utenfor døren og skalv i sine filler, rørte ved et bløtt sted i peppermøens hjerte. "Jeg hadde altid likt den gamle damen," sa Nares, "selv dengang da hun pleide at jage mig ut av haven, og rystet paa sine falske krøller efter mig naar jeg gik forbi; jeg syntes det var en hyggelig gammel pike.

    Naa, da hun den morgen kom ut i døren, saa mindet jeg hende om den tid og sa jeg var aldeles knækket, og saa drog hun mig bent ind og hentet eplepaien frem." Hun klædde ham op, fik ham paa skolen og sendte ham tilsjøs igjen. Siden var han velkommen hos hende, hvergang han kom hjem fra en tur, og da hun døde, efterlot hun ham alt hvad hun eiet. "Det var snild gammel pike," kunde han si. "De skulde bare ha set hende og mig spasere sammen i haven, mens gamlen skulte til os over gjærdet.

    Hun bodde i huset ved siden av gamlen min, og det var nok mest av den grund jeg gik der. Han skulde faa vite hvorledes det var fat med mig, skjønner De, og jeg vilde før gaat til Fanden selv end til ham. Og noget som svidde endda værre i ham, det var at han før hadde ligget i trætte med den gamle damen om mig og frugthaven, det fik ham til at skumme, tænker jeg.

    Ja, jeg var et best da jeg var ung, men jeg var altid snild mot den gamle damen." Siden den gang hadde han slaat sig op i sit fag, og saa snart som nu røken av ~Gleaner~-historien var drevet væk, vilde han sikkert faa skib. Han var omtrent tredive, en spræk og kraftig kar med blaa øine, tykt ekfarvet haar som grodde langt ned i panden, glatraket og spids om haken, en god sanger, en mester paa trækspil, sjømandens instrument, en hurtig iagttager, en logisk tænker, elegant i sine ord, naar han vilde, og desuten det værste ubest paa havet.

    Hans behandling av folkene kunde vakt oprør paa en slavegalei, slik ertet, haante og tyranniserte han dem. Sæt at rormandens øine hadde forvildet sig. "Din ..... lille, sauefjæsede hollænder," brølte Nares, "vil du ha en støvle i næsen for at holde kursen. Se at faa limet øiet dit til det kompasset, ellers skal jeg vise dig rundt fartøiet med støvlesaalen min." Eller sæt at en mand blev staaende agter, hvor han kanske hadde blit ropt hen for ikke et minut siden.

    "Herr Daniells, vil De gjøre mig den tjeneste at holde Dem klar av det storskjøtet!" kunde kapteinen begynde med skrækindjagende høflighet. "Mange tak. Og vil De være saa venlig at si mig hvad i helvede De har at gjøre her?" Og saa fortsatte han med en række spottegloser som allesammen ramte og sved. Hans ansigt var da saa truende og frygtelig at de ulykkelige mænd skalv og krøp. Altfor ofte fulgte der slag og spark; altfor ofte har jeg hørt og set og kokt ved det feige overfald.

    Og ofret reiste sig fra dækket igjen og krøp sløvt forut -- men med hevn i sit hjerte.

    Det ser underlig ut at jeg kom til at like denne tyran, og underlig at jeg kunde staa ved siden av og ikke gripe ind. Men jeg var ikke en slik hanekylling at jeg la mig imellem offentlig. Jeg vilde heller se et par mænd bli mishandlet, end la halvparten av os bli slagtet i et mytteri og den anden halvpart ende i galgen. Og privat protesterte jeg ustanselig.

    Aldrig har jeg møtt en mand med et merkeligere sind. Han hadde en forstand som dømte til det yderste retfærdig, men paa samme tid dirret hans nerver av smaalig ondskap, og saa handlet han efter sine nerver og ikke efter sin forstand. Sin far hadde han hadet, men han kunde gi en fortryllende frisk og ærlig skildring av den gamle knark.

    Og underlig var i mine øine ogsaa hans mod. Aldrig har der levet nogen taprere mand, han bød al fare velkommen, han flammet op naar den kom, hvor pludselig det saa var. Men paa den anden side har jeg aldrig kjendt nogen saa nervøs som ham, aldrig nogen som var saa tynget av de onde muligheter i livet. Hans mod var som is. Han kunde lægge vort lille fartøi med rælingen under, og la det gaa slik i en byge, til jeg trodde vi var fortapt, og folkene av sig selv sprang til sine pladser.

    "Se der," kunde han si, "jeg skulde tvile paa der er en mand ombord som vilde latt det gaa saa længe som jeg denne gang. De faar slutte med at tænke at jeg ikke kan manøvrere en skonnert.

    Jeg tænker jeg kan holde det saa nær ved at gaa rundt som nogen anden kaptein paa denne skuten, fuld eller ædru." Og straks efter kunde han ønske sig langt væk, og utbrede sig over farerne paa sjøen, især farerne med skonnertriggen, som han avskydde, og videre over de forskjellige maater at gaa tilbunds paa, og om den uendelige flaate av skibe som i tidernes løp hadde glidd ut fra land og aldrig vendt tilbake. "Men jeg er likeglad," slog han saa om, "jeg skjønner ikke hvorfor en skal ønske at leve.

    Hvis jeg endda var tolv aar og kunde klyve op i andre folks epletrær, saa skulde jeg ikke si noget.

    Men der er ikke mening i alt det som kommer siden. At faa drukne paa en skikkelig maate er godt nok for mig." Det var vanskelig at forestille sig en mere nedslaaende tale for en stakkars landkrabbe i en svart nat.

    Men jeg fik se mere av mandens mørke fasthet, før vor tur var slut.

    Da jeg om morgenen den syttende dag kom paa dæk, hadde briggen to rev i seilene og fløi vildt avsted gjennem de svære sjøer. Hittil hadde det været susende passatvind og surrende seil. Vi nærmet os allerede øen. Ophidselsen holdt igjen paa at overmande mig; de sidste dager hadde min eneste bok været patentloggen, som hang ut fra hakkebrettet, og min største interesse den daglige observation og vor sneglegang tvers over kartet. Mit første blik, som var vendt mot kompasset, og mit andet, som gik til loggen, fortalte mig det jeg ønsket.

    Vi laa vor kurs, vi hadde gjort over otte knob siden klokken ni kvelden før, og jeg trak et tungt, tilfreds pust. Men saa var der noget fremmed og vinterlig over himmel og hav som pludselig fik mit hjerte til at stanse. Jeg saa at skonnerten var likesom mindre end ellers, og mændene var tause og stod og stirret ut. Nares gav mig ikke saa meget som skyggen av en hilsen. Han lot ogsaa til at iagtta skibets adfærd med angstfuld iver.

    Endda mindre likte jeg at Johnson selv stod ved rattet, som han stadig dreiet paa med synlig møie, og naar sjøerne løftet sig bak os, svarte og vældige, saa kastet han blikket lynsnart rundt og dukket med hodet likesom han verget sig mot et slag. Av disse tegn skjønte jeg at der var noget usedvanlig igjære, og jeg skulde git en rummelig næve med dollars for at faa et likefrem svar paa de spørsmaal som jeg ikke vaaget at stille.

    Hadde jeg vaaget det trods kapteinens ansigt, saa vilde han bare mindet mig om min stilling som superkargo og paa en ufordøielig maate raadet mig til at gaa ned. Der var altsaa ikke andet at gjøre end at bruke mine egne øine, til det behaget kapteinen at gi mig besked. Dette gjorde han før jeg ventet. Det var litt efter, da vi sat ved frokosten.

    "Ser De, herr Dodd," begyndte han og saa litt underlig paa mig, "nu er der kommet et forretningsspørsmaal. Denne sjøen har vokset mer og mer i de sidste to dagene, og nu er den ikke hyggelig længer.

    Barometret falder, vinden friskner, og jeg liker det ikke. Hvis jeg lægger bi, saa faar vi kanske en storm at ride av, og kan drive gud vet hvor langt. Hvis jeg holder kursen, saa naar vi frem til den øen imorgen eftermiddag og kan ligge i læ av den, hvis vi ikke greier at løpe ind. Det spørsmaal som De skal avgjøre, er om De vil la kaptein Trent komme først, eller om De vaager det som kan hænde. Jeg skal nok føre skibet til deres tilfredshet," tilføiet han med et stygt grin. "Nu faar superkargoen vælge."

    "Kaptein," svarte jeg med hjertet i halsen, "at vaage er bedre end sikkert at tape."

    "Hele livet er bare hasard," svarte han. "Men der er én ting til.

    Det gjælder nu eller aldrig. Om en time kan ikke erkeengelen Gabriel lægge bi, om han kom ned for at prøve."

    "Det er bra. Gaa paa!" sa jeg.

    "Gaa paa skal være," sa han og gav sig i lag med frokosten, mens han hele tiden ytret ønske om at være hjemme i San Francisco igjen.

    Da vi kom paa dæk igjen, tok han rattet fra Johnson -- det later til at de ikke kunde stole paa nogen av folkene -- og jeg stod tæt ved siden av. Kulingen hadde allede frisknet, den suste over hoderne paa os, somme tider med et hujende hyl som sendte mit hjerte ned i støvlerne. Sjøen forfulgte os uten hvil; skansen laa ofte nede i vandskorpen, og vi maatte lukke dørene til kahytgangen.

    "Og alt dette sker til bedste for Pinkertons dollars!" brøt kapteinen med ett ut. "Det er mangen en kjæk kar som gaar tilbunds, herr Dodd, for slike svin til at presse paa som Deres ven. Hvad bryr de sig om et skib eller to? Assurert! Hvad er nogen menneskeliv mot nogen tusen dollars! Det de kræver, er en kvik reis fra havn til havn og en fordømt tosk av en kaptein til at drive skuten frem som jeg gjør med denne."

    Jeg trak mig bort saa snart jeg kunde uten at være uhøflig. Denne tone smakte mig slet ikke, og heller ikke var det behagelige tanker den vakte. Her satte jeg mit eget og syv andre menneskers liv paa spil. Og hvorfor? For at finde og sælge en stor mængde av en meget farlig gift, var det eneste svar. Og hvis det nu gik saa galt at jeg snart blev stedet for den evige domstol, saa vilde dette svar ta sig sørgelig ut under en kryds-eksaminering. "Men la gaa, Jim," tænkte jeg, "jeg gjør det for din skyld."

    Før klokken elleve tok vi det tredje rev i storseilet, og Johnson fyldte kahytten med et stormseil av prima duk, og sat med benene over kors og strævet sammen med et par av folkene for at faa det i orden. Ved middagstid flygtet jeg fra dækket og satte mig paa min køie, svimmel, sløv, lammet av skræk. Den stakkars ~Norah Creinas~ forfærdelige løp, naar den basket avsted for sit bare liv likesom en hjort, kvæstet mig mellem bordet og bænkene.

    Stormens vilde jagt fór ustanselig forbi med et brøl av mange slags larm: vindens hyl, tømmerets knirken, hvin av taugender, hammerslag av blokker, sjøens brak, og jeg kunde ha tænkt mig at der somme tider var endda en lyd til, en mere menneskelig røst som overdøvet larmen, det var likesom en engels verop; jeg kunde ha tænkt at jeg kjendte navnet paa den engelen, og at hans vinger var sorte.

    Det var ikke til at forstaa at noget verk av menneskers kunst længe kunde utholde havets grusomme mishandling, slik som skonnerten blev kastet fra fjeldside til fjeldside, slik som den blev slaat og strukket i alle led og sener, som om den var et barn paa pinebænken. Der var ikke én planke som ikke skrek høit om naade.

    Hele resten av den dag og hele den paafølgende nat sat jeg i sofakroken eller laa uten søvn i min køie, og først om morgenen blev jeg igjen drevet paa dæk. En uhyggeligere ventetid har jeg aldrig oplevet. Johnson og Nares avløste hverandre stadig ved rattet. Naar en av dem efter tur kom ned, gjaldt hans første blik barometret, han banket paa det og rynket panden; det sank og sank ubønhørlig.

    Var det Johnson som kom, saa tok han en bit mat i skapet, spiste staaende, sa kanske nogen hæseblæsende ord, at det var "dævelen til nat at forkjøle sig i paa dæk", slængte sig saa ned paa sin køie og sov sine to timer. Men kapteinen hverken spiste eller sov. "Er det Dem, Dodd?" kunde han si efter at ha forsket barometret. "Ja nu er vi hundrede og fire mil fra øen, og vi lænser alt det vi er god for." Saa bet han tænderne ind i en cigar, og sat sine to timer og stirret og blunket mot kahytslampen gjennem en sky av røk.

    Morgenen brøt frem uhyggelig klar, luften var altfor gjennemskinnelig, himmelen skyfri, horisontens rand ren og sterk.

    Vinden og de vilde, svulmende bølger jaget os utrættelig. Jeg stod paa dæk og rystet av angst; det var som jeg ikke eiet magt over mit legeme; mine knær var som papir naar skibet styrtet ned i de gapende dale; mit hjerte stanset naar et svart fjeld faldt som en lavine ved siden av os og vand og skum fosset rundt benene mine. Jeg visste bare ett at ønske -- at opføre mig hæderlig trods al frygt, at redde min karakter, hvad vei det saa gik med mit liv. Det blev frokosttid, og jeg fik med nød svelget noget varm te.

    Saa maatte jeg sjangle mig ned for at ta tiden, jeg avlæste kronometret med taake for øinene, og jeg undret mig over hvad det nyttet at ta observationer paa at skib som blev slynget slik frem mellem flyvende sjøer. Formiddagen seg frem i en pinefuld, ensformig fare. Middagen kom, og vort sted blev avsat paa kartet med en ængstelig nøiagtighet som syntes mig halvt tragisk og halvt latterlig, siden det næste par øine som skulde se dette papir, kanske var øinene paa en nysgjerrig fisk.

    Klokken blev ett, den blev to; kapteinen mørknet og raste, og hvis jeg nogensinde har set slumrende mord i en mands øine, saa er det i hans. Gud hjælpe den matros som hadde negtet at adlyde.

    Pludselig snudde han sig mot styrmanden som stod ved rattet.

    "To streker til bakbord," hørte jeg ham si, og han tok rattet selv.

    Johnson nikket, gned øinene med sin vaate haand, passet paa et gunstig øieblik da skibet gik opad bakke, og kom sig frem til storevant, hvor han saa kløv tilveirs. Op, op saa jeg ham gaa, han klynget sig fast under hvert stygt jump, han vandt sig frem naar skonnerten igjen bevæget sig litt roligere, og tilslut saa jeg at han entret ind i tversalingen, holdt sig fast med den ene arm rundt masten og stirret ut mot horisonten i sydvest. Øieblikket efter rutsjet han ned bardunet og stod paa dækket med et grin, et nik og en gestus med fingrene som betydde "ja".

    Et sekund efter stod han igjen ved rattet; det trætte ansigtet svedet og smilte, og hans haar og hans fillete klær pisket om ham i vinden.

    Nares gik ned efter sin kikkert og stod taus og forsket havlinjen, jeg ogsaa med mine uvæbnede øine. Litt efter litt begyndte jeg i vandets hvite ørken at skjelne ut et sted hvor hvitheten var tættere; himmelen var der ogsaa hvitlig og taaket som en byge. Og litt efter litt dirret der mot mine ører en lyd som var dypere og frygteligere end stormens hyl -- brændingers tordnende dur. Nares gned kikkerten mot ærmet og rakte den til mig.

    En uendelig bølgerække danset i glassets runding, nu og da et blekt hjørne av himmelen eller horisontens sterke linje ruflet av bølgekammene, og saa med ett -- et øiebliks glimt av det vi hadde reist saa lang vei og betalt saa dyrt for at se: masterne og riggen paa en brig tegnet paa himmelen, med et merke flagrende fra stormasten og de fillete strimler av et topseil fykende fra rærne. Paany og paany søkte jeg frem dette syn.

    Der var ikke tegn til noget land. Vraket stod mellem hav og himmel; men efterhvert som vi nærmet os, opdaget jeg at det blev forsvaret av en række brændinger som trak sig nedover paa begge sider og saaledes avmerket det nærmeste segment av revet. Skumsprøiten hang over dem som en røk nogen hundrede fot høit, og larmen av de ustanselige eksplosioner rullet som en kanonade.

    Paa en halv time var vi tæt inde, kanske likesaa længe løp vi langs den frygtelige mur henimot dens bortre side, og snart blev nu sjøen og skibets gang roligere. Vi var kommet i læ av øen, som jeg for en forms skyld faar kalde denne ring av skum og dis og torden. Vi stak et rev ut, kuvendte og styrte mot indløpet.

    SYVENDE KAPITEL.

    Øen og vraket.

    Alle mand var fulde av glæde. Det viste sig i deres kvikhet og deres lyse ansigter. Johnson smilte bredt ved rattet, Nares studerte kartet over øerne med fred i sine øine, og folkene klynget sig sammen forut, snakket og pekte. Saa sikker var vor redning, saa vidunderlig blev vi tiltrukket av en fot jord, efterat saa mange soler var sunket og steget paa et tomt hav.

    Men jeg for min part byttet bare den ene frygt mot den anden. Ikke før var jeg sikker paa at jeg selv skulde naa maalet, saa begyndte jeg at føle mig overbevist om at Trent var kommet før mig. Jeg kløv op i vantet og utspeidet ivrig ringen av koralrev og braat og den blaa lagune som de sluttet inde.

    De to smaa øer indenfor begyndte at træde tydelig frem -- Middle Brooks og Lower Brooks Island kaldte vor "Directory" dem: to lave sandstriper, overgrodd av krat; de hadde en glitrende strand, var begge en engelsk mil eller halvanden lang, de gik fra øst til vest og var skilt av en trang kanal. Over dem svævet millioner av skraalende, skrattende, skrikende sjøfugler, sorte og hvite.

    Med merkelige gnistringer svang denne malstrøm av vinget liv sig hit og dit i det sterke solskin, den hvirvlet gjennem sig selv, og nu og da brast den istykker og spredte sig over hele lagunen. Over revet hang en tynd sky. Litt til siden stod tæt ved brændingens tordnende linje ~Flying Scud~ med alle seil undtagen topseilet pent beslaat, og med flagget -- med unionen ned -- flyvende fra stormasten. Og hvor jeg saa hen, var der ikke andre tegn til mennesker eller menneskers arbeide.

    Ingen Honolulu-skonnert laa der fuld av væbnede rivaler, ingen røk steg fra det baal hvor jeg hadde forestillet mig at Trent sat og laget et maaltid av sjøfugl. Det lot til at vi var kommet tidsnok, og jeg pustet dypt ut.

    Nu hadde vi allerede braattene tæt ved os, lodhiveren var paa sin plads, og kapteinen tok post i fokketversalingerne for at lodse os mellem lagunens koralskjær. Alle forhold var til gunst for os; lyset var bak solen lavt nede, vinden endnu frisk og stø, og tidevandet holdt paa at snu.

    Et øieblik efter skjøt vi for fuld fart mellem to molohoder av skummende vand, loddet fór ut, kapteinen brølte ned sine ordrer, og skonnerten snodde sig frem mellem alle lagunens spredte farer, og ved et glas i den første hundevakt ankret vi utenfor nordostenden av Middle Brooks Island paa fem favne vand. Seilene blev beslaat, baatene tømt for alle de mangfoldige ting som samler sig i løpet av en reise, varpankeret sendt iland og dækkene ryddet.

    Gode tre kvarters arbeide var det, og hele den tid raste jeg rundt paa dækket likesom en mand som har forfærdelig tandverk. Forandringen fra det vilde hav til lagunens ro hadde forstyrret mine nerver, jeg kunde ikke holde hænder og føtter stille. Mændenes langsomhet, slitne som de var efter de sidste barske oplevelser, irriterte mig som en personlig fornærmelse, og sjøfuglenes meningsløse skrik gjorde mig saa tungsindig som om det var en klagesang.

    Det var en fryd da jeg tilslut med Nares og et par matroser kunde gaa i baaten og sætte avsted mot ~Flying Scud~.

    "Den ser bedrøvelig ut, hvad?" sa kapteinen og nikket mot vraket, som laa omtrent en halv engelsk mil borte. "Ser ut som den ikke liker pladsen sin, og som om kaptein Trent har faret ilde med den."

    Baaten skummet over lagunens krusede vand. ~Flying Scud~ vilde været liten nok ved siden av bryggerne i San Francisco, men den var omtrent tre ganger saa stor som ~Norah Creina~, som saa længe hadde været vort rike, og da vi strøk op langs siden, var den som et fjeld for os. Den laa med baugen mot revet, hvor bølgernes umaadelige, blaa væg ustanselig veltet sig op og bruste ned, og for at komme paa styrbord side av den maatte vi gaa under agterspeilet. Roret var haardt bakbord, og vi kunde læse --

    FLYING SCUD

    HULL

    Paa den andre siden hang omtrent en halv favn av en repstige ut over rækken, og her kløv vi op.

    Indenbords var det et rummelig skib med en hytte som løftet sig omtrent tre fot over dækket, og med et litet hus forut, straks agter for fokkemasten, til folkenes køier og kabyssen. Der var bare én baat paa huset og to større baater paa dæk, en paa hver kant av huset. Med tropisk økonomi var skibet malt hvitt baade utvendig og indvendig.

    Overalt laa et tykt lag av minder efter de utallige sjøfugl.

    Fuglene selv flakset og skrek hele tiden rundt i riggen, og da vi saa ind i kabyssen, veltet en flok mot os og drev os tilbake. De hadde svære, stygge neb, og nogen av de sorte fuglene var saa store som ørner. Halvt begravet i fuglenes søl saa vi i kulen endel kar og kasser, og da de var blit litt renset, viste det sig at være vandkander og nogen kvarttønder salt kjøt med et kolonialt merke.

    Disse saker var uten tvil samlet her, før ~Tempest~ kom i sigte, og mens Trent og hans mænd ikke hadde andet i vente end at prøve at naa Honolulu i baatene. Ellers var der ingenting at se paa dæk.

    Med en skyhet som næsten var ærefrygt, gik Nares og jeg ned til kahytten. Trappen svingte og sluttet bent foran et tverskibs skot som skar hytten i to. Den forreste del dannet et forraadsrum og indeholdt desuten køieplads for kokken, efter det Nares mente, og andenstyrmand. Den bakre del hadde tre rum, i midten hovedkahytten, paa bakbord side styrmandens lugar og paa styrbord side kapteinens.

    Kahytten var mørk, for fuglene hadde dækket skylightet med sit søl; her lugtet stramt og muggent, og her var tykt av fluer som ustanselig slog os i ansigtet. Jeg undret mig over hvorledes de hadde fundet vei til Midway Reef; et skib maatte ha bragt dem hit, og det for længe siden, for antallet var uendelig. Paa gulvet var der et rot av klær, bøker, nautiske instrumenter, alslags pynt og saadant kram som der kan velte ut av sjømandskister efter en lang tur eller ved en pludselig leilighet.

    Det var underlig at staa her i denne mørke kahyt, saa nær brændingens torden og fuglenes vilde skrik, og røre ved saa mange ting som andre mennesker hadde eiet og baaret paa sine varme legemer -- gamle underklær, pyjamas, lerretsdragter, sydvester, lodsjakker, lugteflasker, broderte skjorter, silketrøier

    • klær for nattevakten tilsjøs eller for dagen paa hotelverandaen

    iland, og mellem alt dette ogsaa bøker, cigarer, fantasipiper, tobak, mange nøkler, en rusten pistol og en masse billige kuriositeter fra Østasien.

    Saa vendte vi os til bordet som stod dækket. Der var matrester igjen

    • et glas marmelade, kaffegrums i muggerne, brød, en boks kondensert

    melk, og nogen ting som vi ikke kunde bestemme. Bordduken, oprindelig rød, hadde en mørkebrun flek ved kapteinens plads, øiensynlig av kaffe. Paa den anden kant var den brettet tilbake, og der stod et blækhus og skrivesaker paa det bare bord. Rundt bordet stod endel stoler uten orden, som om mændene var blit færdige med at spise og hadde sittet og røkt og pratet. En stol laa istykkerslaat paa gulvet.

    "Se! De førte ind loggen," sa Nares og pekte paa blækhuset. "Overrumplet som sedvanlig. Gad vite om nogensinde en kaptein som har forlist, har hat sin logbok à jour? Som regel har han en maaned at ta ind. For en almindelig lurvet engelskmand!" tilføiet han foragtelig. "Marmelade -- og ristet brød til gammeln! For nogen griser!"

    Der var noget i denne kritik over de fraværende som støtte mig.

    Jeg hadde sandelig ikke nogen sympati for kaptein Trent og hans forsvundne folk; men synet av denne forlatte kahyt gjorde mig trist.

    At menneskers arbeide dør er likesaavel sørgelig som menneskenes egen død, og jeg hadde en uvilkaarlig og meningsløs følelse av at der var hændt noget tragisk her.

    "Jeg blir syk av dette," sa jeg. "La os komme paa dæk og puste ut."

    Kapteinen nikket. "Her er ensomt," sa han.

    Da vi kom paa dæk, var solen allerede nede, og det skumret.

    "Rør ikke det, din tosk!" ropte kapteinen til en av matroserne som drak av vandtanken. "Det vandet er raattent."

    "Undskyld," svarte manden. "Det smaker ganske friskt."

    "La mig se," sa Nares, og han tok øsen og holdt den til munden. "Ja, det er godt. Det maa ha raatnet og saa blit friskt igjen. Noksaa rart, Dodd, hvad? Skjønt jeg har set det samme paa en Kap Horner."

    Der var noget i hans stemme som fik mig til at se ham ind i ansigtet.

    Han løftet sig paa tærne for at se sig om paa skibet, og hans uttryk var nysgjerrig og ophidset.

    "De tror ikke selv hvad De sier," brøt jeg ut.

    "Aa, De kan ikke vite hvad jeg gjør!" svarte han. "Den ting er slet ikke umulig. Men det er noget andet som jeg ikke rigtig forstaar.

    Naa, frem med haandspakene, og la os se hvad slags vand der er i lagunen."

    Snart lød pumpernes raslende mislyd, og strømme av ildelugtende vand flommet over dækket og skar dale i den seige guano. Nares lænte sig mot rækken og saa forskende paa vandet fra skibets buk, som om det hadde en særlig interesse for ham.

    "Hvad er i veien?" spurte jeg.

    "Jeg skal si Dem det straks," svarte han. "Men først noget andet. Ser De de baatene der, en paa hytten og de to paa siderne? Naa, hvor er den baaten som Trent laaret da han mistet matroserne?"

    "Han fik den vel ombord igjen," sa jeg.

    "Og hvorfor da?" svarte kapteinen.

    "Saa maa det ha været en anden," foreslog jeg.

    "Her kan ha været én paa storluken, det vil jeg ikke negte," indrømmet Nares, "men jeg skjønner ikke hvad de skulde bruke den til, hvis det ikke var til at gaa ut med i maaneskinsnætter og spille paa trækspil."

    "Men det betyr da ikke stort," sa jeg.

    "Kanske ikke," sa han og saa over skulderen bort paa spygattene.

    "Og hvor længe skal vi holde paa der," spurte jeg. "Vi pumper jo simpelthen lagunen op. Kaptein Trent sa selv at den var sunket og var fuld av vand forut."

    "Gjorde han det?" sa Nares tørt. Og næsten mens han talte, slurpet pumperne, slurpet igjen, og folkene kastet stængerne fra sig. "Hvad faar De ut av det?" spurte han. "Nu skal jeg fortælle Dem noget Dodd," fortsatte han dæmpet; "dette skib er likesaa helt som ~Norah Creina~. Jeg hadde en anelse om det før vi kom ombord, og nu vet jeg det."

    "Det er ikke mulig!" brøt jeg ut. "Hvad sier De da om Trent?"

    "Ingenting. Jeg vet ikke om han er en løgner eller bare en gammel kjærring. Jeg fortæller bare faktum. Og jeg kan fortælle Dem litt til," fortsatte han. "Jeg har selv støtt med dyptgaaende fartøier, og jeg skal si Dem, at da hun støtte første gang og før hun hadde lagt sig fast, saa vilde syv-otte timers arbeide faat hende av, og det maatte hver mand forstaa som har været et par aar tilsjøs."

    Jeg holdt paa at rope høit, men Nares stanset mig. "La ikke de der faa greie paa det!" sa han. "Tænk hvad De vil, men si ingenting."

    Jeg saa mig rundt. Tusmørket gled over i kveld. Blinket av en lanterne viste skonnertens plads et stykke borte. Vore mænd stod i en klynge i kulen, og ansigterne paa dem blev oplyst av deres glødende piper.

    "Hvorfor fik ikke Trent den av?" spurte kapteinen. "Hvorfor prøvde han at kjøpe den tilbake i Frisco for en saa fabelagtig sum, naar han selv kunde seilet den hjem?"

    "Kanske kjendte han ikke dens værdi før da."

    "Jeg skulde ønske vi kjendte værdien nu," utbrøt Nares. "Men jeg vil ikke ta modet fra Dem. Det gjør mig ondt for Dem, Dodd, jeg vet hvor nedslaaende dette maa være, og det bedste jeg har at si, er at De kan stole paa mig. Jeg har ikke brukt lang tid herned, og jeg skal gjøre hvad jeg kan."

    Der var noget fast og venlig i hans stemme, og i næste øieblik gav vi hverandre et haardt haandtryk.

    "Vi skal nok klare det," sa han. "Vi er efterhvert blit gode venner, De og jeg, og jeg skal ikke ta mindre i for det. Og la os nu faa aftensmat."

    Da vi hadde spist, rodde vi i straalende maaneskin ind til Middle Brooks Island. Øen var omgit av en flat strandbred; midten var overgrodd av tykt krat, hvor sjøfuglene holdt til. Først prøvde vi at trænge frem gjennem krattet, men det viste sig farlig at forstyrre disse mængder av sovende sjøfugl. Rederne sank, og eggene blev knust under vore føtter, vinger slog os i ansigtet, neb truet vore øine, og der var et øredøvende skrik.

    "Vi faar gaa rundt langs stranden," sa Nares, da vi hadde gjort vort tilbaketog.

    Matroserne lette efter egg, saa der var ingen til at følge os. Vor vei gik langs vandet. Paa den ene side hadde vi krattet, paa den anden lagunens flate, hvor maanelyset laa som en bred sti, og bak den linjen av de evige brændinger, skiftende mellem mørke og lys, hævende sig høit og skraat faldende. Stranden var overstrødd med vrakstumper og drivtømmer, der var to master fra kinesiske djunker og agterstevnen av et europæisk skib. Alt dette saa vi paa med en skygge av angst og alvor, og vi talte om farerne paa havet og de skibbrudnes skjæbne.

    Paa denne stilfærdige maate kom vi over halvveis rundt øen, fra dens sydlige ende saa vi paa kort hold over til dens nabo; paa hele den vestlige side gik vi i skygge av krattet, og kom saa ytterst paa den anden ende igjen frem i maanelyset.

    Omtrent en halv engelsk mil borte til høire laa skonnerten og gynget svakt for ankrene. Omtrent en halv mil ned stranden viste et oprør blandt fuglene os det sted hvor folkene endnu samlet egg. Og bent foran os, i en liten indskjæring av vandet, opdaget vi en baat som laa høit og tørt paa land.

    Nares kastet sig tilbake i skyggen av buskene.

    "Hvad dævelen er dette?" hvisket han.

    "Trent?" sa jeg med bankende hjerte.

    "Vi er nogen fordømte idioter som gik iland uten vaaben," sa han. "Men jeg vil ha greie paa det der." I skyggen saa hans ansigt næsten hvitt ut, og hans stemme røbet en sterk ophidselse. Han tok signalpipen op av lommen. "Jeg kunde faa lyst til at spille en melodi," sa han med barsk humor, satte den mellem tænderne og gik aapent ut i maanelyset. Vi gik frem med rappe skridt og saa os rundt hele tiden. Ikke et blad rørte sig, og da vi kom frem til baaten, gav den tilstrækkelige beviser for at den hadde ligget her længe.

    Det var en atten fots hvalbaat av den almindelige type, forsynt med aarer og tollepinder. To eller tre kvarttønder laa midt i baaten; den ene av dem maatte være aapnet, den stinket forfærdelig, og disse tønder viste sig at bære samme New Zealands merke som kjøtet ombord paa vraket.

    "Her er da baaten," sa jeg, "saa nu er en av Deres gaader blit opklaret."

    "Hm," sa han. Der var litt vand i bunden, og han bøide sig og smakte paa det.

    "Ferskt," sa han. "Bare regnvand."

    "Det har De ikke noget at si om?" spurte jeg.

    "Nei," sa han.

    "Naa, men hvad er det da som er galt?" ropte jeg.

    "Aa," svarte han, "en hvalbaat, fem bunkeaarer og en tønde stinkende flesk."

    "Med andre ord, altsammen."

    "Hør nu," nedlot han sig til at forklare, "jeg har slet ikke bruk for en fjerde baat, men en baat av denne sort sætter kronen paa det hele. Jeg vil ikke si at typen ikke er almindelig paa dette farvand, tvertimot, handelsskuterne paa øerne bruker dem for brændingens skyld. Men hvad skulde ~Flying Scud~ med den? En langfarer som gik mellem store havne, Kalkutta, Rangun, Frisco, Kanton? Nei, det skjønner jeg ikke."

    Mens vi talte, stod vi og bøide os over rælingen. Kapteinen var nærmest baugen, og han lot fanglinen gli gjennem haanden. Med ett halte han linen til sig og stirret og stirret paa enden av den.

    "Noget galt med den?" spurte jeg.

    "Vet De, Dodd," sa han med en underlig stemme, "at denne fanglinen er skaaret av? En sjømand vil altid seise enden av et taug, men dette er skaaret tvert av med det kolde staal. Det her maa ikke folkene se," tilføiet han. "Vent litt til jeg faar gjort det istand saa det blir naturlig."

    "Og hvad tror De altsammen betyr?" spurte jeg.

    "Det betyr én ting," sa han. "Det betyr at Trent var en løgner. Jeg tror at ~Flying Scuds~ historie var mere broget end han gav den ut for."

    En halv time efter laa hvalbaaten agterut for ~Norah Creina~, og Nares og jeg søkte vore køier, tause og meget forvirrede efter vore sidste opdagelser.

    OTTENDE KAPITEL.

    Kahytten paa "Flying Scud".

    Solen hadde ikke opløst morgenbanken, og lagunen, øerne og brændingernes mur som nu begyndte at minke, laa endnu klart farvet av daggryets mørke glød, da vi igjen steg op paa ~Flying Scuds~ dæk

    • Nares, jeg selv, styrmanden og to av matroserne -- med et dusin

    blanke, nye økser for at gaa løs paa det sterke skib. Jeg tror vi alle pustet glade ut; saa dypt ligger hos mennesket lysten til at ødelægge, saa heftig kan jagten rive en med. Og det leketøi vi skulde slaa i stykker, var en langfarer, og den skjulte skat vi jaget, var en stor formue.

    Dækkene blev spylet, storluken løftet av og en enkelt talje tilrigget, før baaten kom med frokosten. Jeg var blit saa mistænksom overfor vraket, at det høilig lettet mig at se ned i rummet og finde at det var fuldt eller næsten fuldt av paatagelig ris, pakket efter kinesisk skik i runde matter. Da vi hadde spist, vendte Johnson og matroserne sig til lasten, mens Nares og jeg slog skylightet op og gav os til at rumstere i kahytterne.

    Jeg er ikke istand til at skildre disse dages arbeide i den rette orden. I mindet har jeg en nattemare av slit, hete, hast og forvirring, sveden strømmer som regn over ansigtet, rotterne piler avsted, fra skibets bund staar der kvælende dunster, og økserne hugger og splintrer.

    Nares og jeg begyndte vore operationer med at flytte klær, stentøi, tepper, kjøtbokser, kortsagt alle løse saker op fra kahytten og stable dem i en haug rundt rattet. Derefter vendte vi os til kapteinens rum paa styrbord side. Vi brukte uldtepperne som kurv og sendte op bøker, instrumenter og klær for at øke vor dynge paa dækket. Saa la Nares sig ned paa hænder og føtter og begyndte at grave frem under sengen. Den ene kasse efter den anden med manilla-cigarer lønnet ham. Jeg aapnet en av kasserne og halshugget cigarbundtene, men forgjæves -- intet hemmelig opiumsgjemme opmuntret mig til at fortsætte.

    "Jeg tænker jeg har det nu!" ropte Nares, og da jeg snudde mig, saa jeg at han hadde trukket frem en svær jernkasse som var fæstet til skottet med kjede og hængelaas. Paa den stirret han nu, ikke med den triumf som øieblikkelig flammet i mit bryst, men med et litt taapelig forundret uttryk.

    "Ved Gud, nu har vi det!" ropte jeg.

    "La os først se hvad det er," sa han tørt. Han lempet kassen paa siden og slog laasen op med nogen økseslag. Jeg kastet mig ned ved siden av ham, da han igjen stillet kassen med bunden ned og løftet lokket. Jeg kan ikke si hvad jeg ventet; for en million i diamanter vilde kanske ha tilfredsstillet mig; mine kinder brændte, mit hjerte hamret som det vilde briste, og se der! saa tok han op en bunke papirer og en checkbok av den almindelige sort. Jeg snappet efter bunken for at se hvad der laa under, men kapteinens haand faldt tungt og haardt paa min.

    "Stop der!" sa han ikke uvenlig, "orden i tingene!"

    Og han løp gjennem papirerne med et alvorlig ansigt og hadde vist glemt mig og min utaalmodighet; for da han var færdig, sat han en stund og tænkte, plystret et par stumper, bandt saa papirerne sammen igjen, og først da tok han bundten op.

    Jeg saa en cigarkasse, ombundet med noget fiskesnøre, og fire fete lerretsposer. Nares skar snøret av og aapnet kassen. Den var omtrent halvfuld av guldmynter.

    "Og poserne?" hvisket jeg.

    Kapteinen rispet dem op en efter en, og en strøm av sølvpenger raslet ned paa kassens rustne bund. Uten et ord satte han sig til at tælle guldet.

    "Hvad er dette?" spurte jeg.

    "Skibets penger," svarte han og fortsatte umedgjørlig sit arbeide.

    "Skibets penger?" gjentok jeg. "Og der er checkboken til at trække paa rederne? Og det har Trent glemt efter sig?"

    "Han har vel det," sa Nares barskt, og jeg opgav at si mere før han var færdig.

    Det blev tre hundrede og otte og sytti pund sterling, omtrent nitten pund av det i sølv; alt dette la vi igjen ned i kassen.

    "Og hvad mener De om dette?" spurte jeg.

    "De har set noget av det underlige i denne historie, Dodd," svarte han, "men ikke det hele. Det er mynten som forvirrer Dem; men det som jeg ikke forstaar, er papirerne. Vet De at kapteinen paa et skib har ansvaret for alle kontanter, han gir forskud, mottar fragt og passagerpenger og tar paa kredit i hver havn! Alt dette gjør han som rederens betroede agent, og han beviser sin ærlighet med de kvitterte regninger. Jeg skal si Dem at kapteinen paa et skib før glemmer sig selv igjen, end han glemmer disse regninger som borger for hans karakter.

    Jeg har kjendt mænd som druknet under forsøket paa at redde dem -- daarlige karer ogsaa, men slik er førerens ære. Og denne kaptein Trent som hadde god tid, og som ikke var truet av noget værre end en fri hjemreise paa et britisk orlogsskib, han har lagt altsammen igjen. Jeg vil ikke bruke for sterke uttryk, siden faktum taler mot mig, men det hele er umulig."

    Snart efter kom middagen over til os, og vi spiste paa dæk i barsk taushet. Hver sat for sig og grublet for at finde en løsning paa de mange gaader. Jeg kom til at tænke paa den første gang jeg hadde set kaptein Trent. Scenen i saloonen stod igjen levende for mig, jeg stirret igjen ind i kanakaens øine.

    "Én ting er da sikker!" ropte jeg og reiste mig. "Det er den kanakaen jeg saa paa baren sammen med Trent, han som aviserne og hyrekontrakten gjorde til en kineser. Jeg vil lete gjennem sakerne hans og slaa det fast."

    "Vel", sa Nares, "jeg vil hvile litt til."

    Vi hadde endnu ikke været i den forreste lugar, der hvor Nares mente at styrmanden og kokken hadde holdt til. Dit gik jeg. Rummet var næsten bart; nogen faa fotografier var stiftet paa væggen; en enkelt kiste var der, aapen og, som alle de andre, plyndret. Endel toshillings romaner viste at den maatte ha tilhørt en europæer. Det var altsaa klart at kokken ikke hadde sovet agter, og jeg maatte lete andensteds.

    Folkene hadde revet ned rederne og skræmt fuglene ut av kabyssen, saa jeg kunde komme ind uten motstand. Rummet var fælt, ildelugtende og fuldt av fluer. I den inderste krok fandt jeg en pyntelig kiste av kamfertræ, beslaat med messing, en slik som kinesere, sjømænd og alle folkeslag som farer paa Stillehavet, elsker høit. Av dens ydre kunde jeg ikke trække nogen slutning, og underlig nok var det indre skjult.

    Alle de andre kister hadde staat aapne og indholdet været strødd omkring; det samme saa vi senere i folkenes rum; men denne kiste av kamfertræ var baade lukket og laaset.

    Jeg slog den op med en øks og dukket som en toldbetjent mine hænder ned i indholdet. Først grov jeg rundt i lin og uld, saa fandt jeg silke og trak frem endel strimler dækket med mystiske bokstaver. Og de avgjorde spørsmaalet, for jeg saa at det var en slags sengeforhæng som er yndet hos de lavere klasser i Kina. Der manglet heller ikke andre vidnesbyrd, for eksempel en natdragt av et usedvanlig mønster, en trestrenget kinesisk violin, et silkelommetørklæ fuldt av røtter og urter, og et pyntelig apparat til at røke opium tillikemed en rundelig forsyning av denne gift. Kokken hadde altsaa været kineser, men i saa fald, hvem var Jos. Amalu?

    Eller hadde Jos. stjaalet kisten, før han hyret sig under falsk navn og hjemsted? Det var mulig, men som en løsning førte det mig bare ind i en endda mørkere forvirring. For hvorfor var denne kiste blit overset, dengang de andre blev tømt eller flyttet?

    "Naa, hvorledes er det gaat Dem?" spurte kapteinen, og hans stemme og farven i hans ansigt fortalte mig at jeg ikke hadde været alene om at gjøre opdagelser.

    "Jeg har fundet en kinesers kiste i kabyssen," sa jeg, "og fyren har ikke engang tat sin opium med."

    "Saa?" sa Nares rolig. "Kast saa øinene paa det der og tilstaa at De er slaat!" Og med et mægtig sving bredte han ut paa dækket et par aviser.

    Jeg stirret sløvt paa dem.

    "Ser De ikke, Dodd!" ropte kapteinen skarpt og førte en skidden tommelfinger langs titelen. "~Sydney Morning Herald~, 26. november, kan De forklare det?" ropte han med stigende kraft. "Tretten dage efter at dette nummer var utkommet i Sydney, lettet skuten anker i Hongkong. Hvorledes kom ~Sydney Morning Herald~ til Hongkong paa tretten dager? Trent saa ikke land, og han talte ikke med noget skib før han kom hit. Altsaa maa han ha faat avisen her eller i Hongkong.

    Jeg lar Dem vælge!" ropte han og sank ned paa dyngen av klær, som om han var træt av hele livet.

    "Hvor fandt De dem?" spurte jeg. "I den sorte kufferten der?"

    "Akkurat," sa han. "De behøver ikke at bry Dem med den. Der er ikke andet end en blyant og en gammel kniv."

    Jeg saa allikevel ned i kufferten og det med godt utbytte.

    "Enhver har sit fag, kaptein," sa jeg. "De er sjømand, og De har git mig en mængde vink; men jeg er kunstner, og tillat mig at fortælle Dem at dette er likesaa underlig som alt det andre. Kniven er en paletkniv, blyanten en Winsor og Newton, en B B B. En paletkniv og en B B B paa en lastebrig, det er mot naturens love."

    "Det kunde gjøre en hund gal," sa Nares.

    "Og den er brukt av en kunstner," sa jeg. "Se hvorledes den er spidset -- ikke til at skrive med. En kunstner, og bent fra Sydney.

    Hvorledes faar De ham hit?"

    "Det er naturlig nok," svarte Nares. "De kablet ham hit forat han skulde illustrere denne røverromanen."

    Vi sat tause en stund.

    "Kaptein," sa jeg tilslut, "der er noget fandens fordægtig ved denne briggen. De har jo været tilsjøs en god del av Deres liv, De maa ha set og hørt noget av hvert. Naa, hvad er dette? Er det assuranse, er det sjørøveri? Hvad kan det bety?"

    "Ja, Dodd", svarte Nares, "De har ret i at jeg har været tilsjøs størsteparten av mit liv. Og jeg kjender mange maater at vri sig frem paa for en uærlig kaptein. Men ingen av dem har det mindste gran at gjøre med Trent. Hele denne greien med Trent er aldeles vetløs, det er bort i natten altsammen, en idiotisk drøm. Det gaar ikke slik for sig med skibe som landkrabber tror.

    En berømt skuespillerinde reiser ikke mere offentlig end et skib, blir heller ikke mere interviewet, eller mere snytt, eller mere efterrendt av alle slags vimsepettere med messingknapper. Og skibet har noget at tape, det har kapital, og skuespillerinden bare karakter -- hvis hun har det. Alle havne verden rundt er fulde av folk som staar færdige til at sparke kapteinen ind i bodsfængslet, hvis han ikke er saa blank som en dollar og saa ærlig som morgenstjernen.

    Og hvad Lloyds angaar, som holder vakt i hver krok av de tre verdenshave, og assuranse-iglerne og konsulerne, det kan De bare forstaa ved at tænke Dem en grønskolling med et hundrede og femti detektiver efter sig."

    "Men paa sjøen?" sa jeg.

    "De skjønner da ingenting," sa kapteinen. "Hvad nytter det til -- paa sjøen? De maa jo ind til en havn, De kan ikke bli til evighet ute paa sjøen. Nei, ~Flying Scud~ er bare sludder; hvis denne greien har nogen mening, saa er den ihvertfald ikke til at fatte for en menneskelig hjerne. Jeg stemmer for at bruke økserne mere og prate mindre", sa han og reiste sig. "Der er vel endda endel idioti igjen paa denne fænomenale briggen."

    Men det viste sig at vi var færdige med vore opdagelser for den dag, og vi forlot briggen ved solnedgang like saa kloke som før.

    Det bedste av byttet -- bøker, instrumenter, papirer, silketøi, kuriositeter -- tok vi med os i et uldteppe, og da vi hadde spist, og bordet var ryddet, og Johnson sat ved et trist parti cribbage mellem sin høire og venstre haand, saa tømte kapteinen og jeg vort uldteppe ut paa gulvet og begyndte at gjennemgaa byttet.

    Først tok vi bøkerne for os. Der var temmelig mange av dem for en slik lasteskute at være. Officererne paa ~Flying Scud~ hadde et helt litet bibliotek av fagverker og skjønliteratur. Der var Findlays fem "directories", alle gjennemrablet med rettelser og tilføielser, der var endel navigationsbøker, en signalcode og en orangefarvet bok utgit av admiralitetet, "Øerne i det østlige Stillehav", bind III, som efter aarstallet maatte være den sidste autoritet, og som viste merker av flittig bruk.

    Et bind av Macaulays "Essays" og en shillings-Shakespeare, endel romaner, Miss Braddon, Walter Scott, Auerbachs "Auf der Höhe" paa tysk, og en slump godtkjøps detektivfortællinger utgjorde resten av biblioteket.

    "Denne admiralitets-manden gir et deilig billede av øen vor," bemerket Nares, som hadde slaat op Midway Island. "Han sier ikke stort om tristheten, men en ser at han kjender stedet."

    "Kaptein," ropte jeg, "der rører De ved endda en underlig ting i denne idiotiske historien. Se her," fortsatte jeg ivrig og trak op av lommen en krøllet stump av den ~Daily Occidental~ som jeg hadde arvet efter Jim. "Midway Island, hvor han efter en feilagtig oplysning i Hoyt's North Pacific Directory ventet at finde o. s. v., staar her.

    Hvor er Hoyt?"

    "La os se paa det," sa Nares. "Jeg har den boken selv." Han tok den ned fra hylden i sin køie, bladet frem til Midway Island og læste høit. Der stod uttrykkelig at Pacific Mail Company var ifærd med at oprette et depot her, og at de allerede hadde en station paa øen.

    "Hvem kan ha git en slik oplysning," sa Nares.

    "Da kan en ikke dadle Trent. Værre løgn har jeg aldrig været ute for, det er som et præsidentvalg."

    "Det er Deres Hoyt," sa jeg, "et pent, nyt exemplar. Men si mig, hvor er Trents Hoyt?"

    "Han tok den med sig," klukket Nares; "han lot alt andet ligge, regninger og penger og hele greien; men noget maatte han ta med, for ellers vilde det tat sig rart ut paa ~Tempest~. Hurra, sier han saa, jeg tar Hoyt."

    "Og har det ikke faldt Dem ind," fortsatte jeg, "at alverdens Hoyter ikke kunde narret Trent, siden han hadde den der røde admiralitetsboken, en senere og officiel publikation, som endda behandler Midway Island meget utførlig."

    "Det staar fast!" ropte Nares. "Hoyt har han fundet frem i San Francisco, der han skulde bortforklare hvorfor han egentlig gik hit med skibet. Det ser ut som han gik hit med hensigt. Hvad? Men det stemmer ikke med den hæseblæsingen paa auktionen. Det er det gale med denne historie. Vi kan lage et halvt dusin teorier som passer for seksti-sytti procent av den, men naar de er færdige, saa hænger der altid en favn eller to av løst taug paa den andre enden."

    Blandt papirerne var der litet av interesse. Men saa kom der et fotografi som overgik alle de andre opdagelser.

    "De er ikke pene, hvad, Dodd?" sa Nares og rakte mig billedet.

    "Hvem?" spurte jeg.

    "Trent og mandskapet," sa han. "Det er et historisk billede av banden."

    Jeg holdt kortet mot lyset uten stor nysgjerrighet; jeg hadde set kaptein Trent engang og næret ikke noget ønske om at se ham igjen.

    Det var et fotografi av briggens dæk, med matroserne samlet i kulen, officererne paa hytten. Nedenunder var skrevet: "Briggen ~Flying Scud~, Rangun", og en dato, og over hver enkelt av mændene stod hans navn.

    Jeg saa paa det, og pludselig dirret jeg i hele kroppen, søvn og træthet veg fra mine øine, likesom taaken letter i kanalen, og med gispende forundring saa jeg den fotografiske fremstilling av en flok fremmede. "I. Trent, fører" øverst paa kortet viste mig en liten spids mand med buskede øienbryn og hvidt helskjeg, klædt i diplomatfrakke og hvite benklær, med en blomst i knaphullet, den skjeggede hake stukket frem og munden fast lukket.

    Der var ikke meget av en sjømand i hans ydre, men nok av pedanten, en tør, nøiagtig mand som kunde gaa for presten i en streng sekt, og hvad han saa ellers var, kaptein Trent fra San Francisco var han ikke. Ogsaa hans mænd var allesammen nye for mig; kokken, en umiskjendelig kineser i sin karakteristiske dragt, stod for sig selv paa hyttetrappen. Men med størst nysgjerrighet vendte jeg mig kanske til den mand som blev kaldt "E.

    Goddedaal, førstestyrmand." Han som jeg aldrig hadde set, han var kanske identisk, han kunde være nøkkelen og kilden til hele mysteriet, og jeg forsket hans træk med en detektivs øine. Han var høi og svær, tilsyneladende lys som en viking, hans haar stod i vilde krøller rundt hodet, og to umaadelige bakkenbarter sprang frem fra hans kinder likesom hugtænderne paa et kjæmpedyr. Med dette mandige utstyr og den trodsige holdning kom uttrykket i hans ansigt daarlig overens. Det var heftig, heroisk og kvindagtig.

    Jeg tænkte mig at han var sentimental; det vilde ikke undret mig at se ham graate.

    Jeg lette frem min skissebok og fandt tegningen av kaptein Trent og de overlevende fra den britiske brig ~Flying Scud~ paa baren i San Francisco.

    "Nares," sa jeg, "jeg har fortalt Dem hvorledes jeg først saa kaptein Trent paa den saloonen i Frisco, hvorledes han kom med sine mænd, blandt dem en kanaka med en kanarifugl i bur, og hvorledes jeg siden saa ham paa auktionen, dødelig ræd og likesaa forundret som alle andre, da budene fløi tilveirs. Nuvel," sa jeg, "der er den mand som jeg saa der" -- og jeg la skissen foran ham -- "der er Trent fra San Francisco og der er hans tre mænd. Kan De finde nogen av dem paa fotografiet, saa skal jeg være Dem meget forbunden."

    Nares sammenlignet i taushet de to billeder. "Ja," sa han tilslut, "dette letter endel, det klarner horisonten. Vi kunde ha gjettet noget slikt efter den dobbelte forsyning av kister."

    "Forklarer det noget?" spurte jeg.

    "Det kunde forklare alt undtagen auktionen," svarte Nares. "Det passer altsammen saa godt som et sammenlægningsspil, hvis De utelater den maate som de folkene bød vraket op paa. Og der er vi kommet til en stenmur. Men hvad det saa er for noget, Dodd, saa er det ihvertfald noget dævelskap."

    "Og ser ut som sjørøveri," tilføiet jeg.

    "Ser ut som hokuspokus!" ropte kapteinen. "Nei, De skal ikke indbilde Dem noget. Deres eller mit hode er stort nok til at sætte et navn paa denne historien."

    NIENDE KAPITEL.

    "Flying Scuds" ladning.

    Av vort arbeide i de følgende dager kan jeg bare gi en meget summarisk fremstilling. Ruffen var stoppet med proviantkasser, rummet var næsten fuldt av ris, i lasarettet var teen og silken stuvet.

    Alt dette maatte vi grave ut, og det utgjorde bare en del av vort arbeide. Rummet var overalt panelt; et stykke, hvor der kanske engang hadde været stuvet noget særlig ømfindtlig last, hadde en ekstra klædning av entoms bord, og i bunden var der mellem bjelkerne et løst panel. Hver bjelke og hvert bord, selve tømmeret i skroget kunde indeholde skjulestedet.

    Det var derfor nødvendig, efterhvert som vi skred frem, at ødelægge en stor del av skibets indre hud og utstyr, og at undersøke det som blev igjen, likesom doktoren naar han lytter efter en lungesygdom. Kom der fra en bjelke eller et skot en tvilsom lyd, saa maatte økserne til -- et frygtelig slit, som blev rent dræpende paa grund av al tørraattenheten. Hver kveld saa et dypere indhug i ~Flying Scuds~ ben, og hver kveld saa os like langt fra maalet.

    I denne stadig nye skuffelse svigtet ikke modet mig, men humøret gik det ut med, og Nares blev ogsaa taus og grætten. Naar vi hadde spist aftensmaten, sat vi en times tid og døset i kahytten. Vi talte knapt et ord, og en fremmed vilde ha trodd at vi var uvenner, men i virkeligheten vokste vor fortrolighet i dette arbeidets tause kameratskap.

    Alt fra begyndelsen av hadde det undret mig at finde folkene saa villige paa kapteinens mindste ord. Jeg tør ikke si at de likte ham, men jeg er viss paa at de beundret ham umaadelig. Et mildt ord fra hans mund var høiere skattet end smiger og en halv dollar fra mig; hvis han slappet litt paa sin vanlige strenge holdning, saa var han straks omgit av smilende tjenstiver. Men selv denne frygt og beundring for kapteinen svigtet os tilslut. Folkene gik trætte av den haabløse leting og det uendelige slit. De begyndte at skulke og knurre. Øieblikkelig faldt straffen over dem, og straffen øket igjen knurringen.

    Fra dag til dag blev det værre at holde dem til arbeidet, og hvert øieblik følte vi nu deres uvilje.

    Trods al forsigtighet visste hver mand ombord hvad vi lette efter, og der var ogsaa lækket ut litt kjendskap til de motsigelser som saa høilig hadde forbauset mig. Jeg kunde høre folkene avhandle kaptein Trents karakter og fremsætte forskjellige teorier om hvor opiumen var gjemt. Folkene maatte ha lyttet til vore samtaler, og jeg fandt derfor ikke nogen skam i til gjengjæld at spionere paa dem. Da jeg saaledes engang hadde hørt noget oprørsk snak, fik jeg et lykkelig indfald. Jeg sov paa det den nat og forebragte det om morgenen.

    "Kunde jeg ikke friske folkene op med en præmie?" sa jeg.

    "Det er alle de mænd De har, og De er superkargoen," lød svaret.

    For et menneske med kapteinens karakter var dette svar det samme som ubetinget tilslutning, og mændene blev følgelig ropt agter. Aldrig hadde kapteinen vist et mere truende ansigt. Alle trodde at en udaad var blit opdaget, og at der skulde bli forkyndt en overraskende straf.

    "Hør her!" slængte han til dem over skulderen, mens han gik op og ned. "Hr. Dodd vil sætte op en præmie for den mand som først finder opiumen. Der er to maater til at faa et æsel i fart -- begge er gode til sin tid; den ene er svepen og den andre er gulerøtter. Hr. Dodd vil prøve gulerøtterne. Hør nu, gutter" -- og her vendte han for første gang ansigtet mot dem -- "hvis den opiumen ikke er fundet om fem dager, saa kan dere komme til mig efter svepen."

    Han nikket til mig, og jeg tok traaden op. "Nu skal dere høre hvad jeg tilbyr," sa jeg. "Jeg sætter op et hundrede og femti dollars.

    Hvis nogen selv finder stoffet, faar han alle pengene. Hvis nogen kan sætte os paa sporet av hvor vi skal lete, faar han et hundrede og fem og tyve, og resten faar den mand som er saa heldig at træffe paa det.

    Vi vil kalde det Pinkerton prisen, kaptein," tilføiet jeg med et smil.

    "Hør her, folk," ropte kapteinen. "Jeg forhøier denne jack-potten til to hundrede og femti dollars i guld."

    "Tak, kaptein," sa jeg, "det var vakkert gjort."

    "Det var venlig ment," svarte han.

    Dette tilbud blev ikke gjort til unytte. Folkene hadde knapt begyndt at summe i sin overvældende forundring, før den kinesiske kok traadte frem med mange smil og buk.

    "Kaptein," begyndte han, "jeg tjene 10 aar merikansk flaate, tjene seks aar stuert postbaat. Vite meget."

    "Oho!" sa Nares, "saa du vet meget? Hvorfor har du ikke visst noget før?"

    "Jeg tænke snart præmie," svarte kokken med smilende værdighet.

    "Saa snak væk," sa kapteinen.

    "Jeg se meget ris," sa kineseren. "Jeg tænke hele tiden, kanske meget opium meget ris."

    "Hvad sier De til det, Dodd?" spurte kapteinen. "Kanske har han ret, for hvor kan stoffet ellers være? Men hvis han ikke har ret, saa ødelægger vi et hundrede og femti tons god ris uten nytte."

    "La os bare gaa paa," sa jeg. "Risen er ingenting, den drar hverken den ene eller den anden vei."

    "Det ventet jeg av Dem," svarte Nares.

    Saa tok vi fat paa den nye leting.

    Rummet var nu næsten tømt. Matterne, som der gik firti av paa en ton, fyldte nu kulen og bakken. Vi hadde altsaa seks tusen matter at undersøke, et hundrede og femti tons værdifuld føde at ødelægge.

    Bevæbnet med en stor kniv angrep hver mand stabelen fra sin kant, flenget ind i den nærmeste matte, slet den op med hænderne og øste risen ut paa dækket, hvor den flommet over, tilslut fløt ned i spygattene og nu og da spydde fra hullerne. Rundt om vraket, som saaledes var blit forvandlet til et eventyrlig kornmagasin, sværmet sjøfuglene i myriader. Synet av saa meget mat gjorde dem forstyrret, de hugget ned blandt os med øredøvende hæse skrik, de basket mot ansigterne vore, de snappet kornet mellem fingrene paa os.

    Mændene, hvis hænder blødde efter disse overfald, vendte sig vildt til angrep, de støtte sine kniver ind i fuglene, trak dem røde ut og tok igjen fat paa at grave i risen, uten at ænse de klodsede skabninger som kjæmpet og døde mellem vore føtter. Det var et merkelig billede -- de svævende og dukkende fugler, de døde som farvet risen med sit blod, spygattene som spydde brødkorn, mændene som hidset av guldjagten slet, myrdet og skrek; over alt dette riggens høie labyrint og Stillehavets straalende himmel.

    Hver mand slet i haabet om femti dollars og jeg i mit haab om femti tusen. Ikke underlig da, om vi vadet i blod og mat.

    Ved titiden om formiddagen blev denne scene avbrutt. Nares, som netop hadde flenget op en ny matte, drog frem og slynget ned i risen en blikboks med papiromslag.

    "Hvad er det!" ropte han.

    Et skrik kom fra alle mand. I næste øieblik ropte de et hurra som skræmte sjøfuglene; de glemte sin egen skuffelse, de klynget sig rundt kapteinen og grep med skjælvende hænder ind i rismatten. Boks efter boks drog de ut, seks i alt, indpakket i papir, og papiret hadde en paaskrift trykt med kinesiske bokstaver.

    Nares vendte sig mot mig og tok min haand. "Jeg begyndte at tro at vi aldrig skulde faa se denne dag," sa han. "Jeg lykønsker Dem, Dodd, til at ha fuldført det."

    Hans stemme rørte mig dypt, og da ogsaa Johnson og de andre mænd trykket sig rundt mig for at gratulere, kom der taarer i mine øine.

    "Dette er fem-taels bokser, godt og vel to pund," sa Nares og veiet en av dem i haanden. "Si to hundrede og femti dollars i hver matte.

    Gaa paa, gutter! Vi skal gjøre hr. Dodd til millionær før kveld."

    Det var underlig at se hvor rasende vi gik løs. Mændene hadde nu ingenting at vente; den blotte forestilling om store summer inspirerte dem. Matterne blev flenget, og risen fløt os til knæs i kulen, sveden randt ned i øinene og blindet os, armene verket pinefuldt, og dog minket ikke vor ild. Middagen kom; vi var for trætte til at spise, for hæse til at tale, og dog hadde vi knapt spist, saa var vi paa føtterne igjen og grov i risen. Før kveld var der ikke en matte tilbake, og vi stod ansigt til ansigt med det forbløffende resultat.

    Av alle de uforklarlige ting i ~Flying Scuds~ historie var dette mest uforklarlig. Bare tyve av de seks tusen matter indeholdt opium, i hver af dem fandt vi samme mængde, omtrent tolv pund, i alt to hundre og firti pund. Efter den sidste notering i San Francisco blev opium solgt for litt over tyve dollars pundet, men i Honolulu, hvor den var forbudt, kunde man faa op til firti.

    Naar man tok denne høie Honolulu-pris, saa var værdien av opiumen paa ~Flying Scud~ mindre end ti tusen dollars, mens den i San Francisco bare gik op til omtrent fem tusen. Og femti tusen var den pris som Jim og jeg hadde betalt. Og Bellairs vilde gaat endda høiere! Der er ikke ord som kunde uttrykke min forbauselse.

    Man kan indvende at vi endnu ikke var sikre. Der kunde være et skjulested til, og selv i den timen glemte vi det ikke. Aldrig har et skib været slik gjennemsøkt; dag efter dag grov vi med voksende fortvilelse i briggens indvolde, vi hidset mændene op med løfter og gaver; aften efter aften sat Nares og jeg ansigt til ansigt i den trange kahyt og grublet over nye muligheter. Men resultatet var urokkelig; i hele skibet blev der ikke andet av værdi igjen end tømmeret og kobbernaglerne. Vor sak var jammerfuldt klar.

    Vi hadde betalt femti tusen, leiet skonnerten, betalt eventyrlige renter av pengene, og hvis alt gik godt, saa kunde vi indvinde femten procent av vort første utlæg. Vi var ikke bare fallit, vi var komiske fallenter -- en sikker skive for haan paa gaten. Jeg haaber jeg bar dette slag med en nogenlunde tapper mine; jeg hadde jo længe forutset utfaldet. Men tanken paa Jim og Mamie verket i mig som en fysisk smerte, og jeg veg tilbake for samtale og kameratskap.

    I denne sindstilstand var jeg, da kapteinen foreslog at vi skulde gaa iland paa øen. Jeg saa at han hadde noget at si, og frygtet bare for at det kunde være trøst, for jeg orket saavidt at bære min græmmelse, ikke at tale om andres sympati, og dog hadde jeg ikke andet valg end at samtykke i hans forslag.

    En stund gik vi tause langs bredden. Solskinnet var en flammeovn, den stirrende sand og den skjærende lagune pinte vore øine; fugleskriket og den fjerne dur av brænding dannet en vild symfoni.

    "Jeg behøver ikke at fortælle Dem at spillet er tapt?" spurte Nares.

    "Nei," sa jeg.

    "Jeg tænkte at gaa tilsjøs imorgen," fortsatte han.

    "Det bedste De kan gjøre," sa jeg.

    "Skal vi si Honolulu?" spurte han.

    "La os holde os til programmet," brøt jeg ut.

    Der kom en ny taushet.

    "Vi har været gode venner, De og jeg, Dodd," begyndte Nares igjen med nogen møie. "Vi har gjennemgaat slike ting som sætter en mand paa prøve. Haardt arbeide har det været, grundig motgang har vi møtt, og nu er vi grundig slaat. Men hele tiden har der ikke været et ondt ord mellem os. Jeg sier ikke dette for at rose mig selv. Det er mit fag, det er hvad jeg blir betalt for, hvad jeg har lært. Men med Dem var det en anden sak. Altsammen var nyt for Dem, og det glædet mig at se, hvor tappert De gik løs og holdt ut dag efter dag.

    Og nu at se hvorledes De har tat denne skuffelse! De maa la mig si Dem, Dodd, at De har staat kjækt og mandig helt igjennem i denne tid og faat alle til at like Dem og beundre Dem. De maa ogsaa la mig si at jeg har tat mig likesaa nær av denne vrakhistorien som De; jeg har ondt for at puste, naar jeg tænker paa at vi er slaat, og hvis jeg trodde det nyttet at vente, saa skulde jeg ligge her til vi sultet ihjel."

    Jeg prøvde forgjæves at takke ham for disse elskværdige ord.

    "Jeg tok Dem ikke med iland for at høre ros," avbrøt han mig. "Vi forstaar hverandre nu. Det jeg vilde tale om, er mere vigtig. Hvad skal vi gjøre med ~Flying Scud~ og røver-romanen?"

    "Det har jeg virkelig ikke tænkt paa," sa jeg. "Jeg vil bare prøve at komme tilbunds i saken, og hvis den falske kaptein Trent er til at finde paa jordens overflate, saa agter jeg at finde ham."

    "Saa behøver De bare at snakke," sa Nares. "De kan gi reporterne et storartet kup, og jeg skal si Dem hvorledes det vil gaa. Historien vil bli telegrafert og trykt med svære overskrifter og pyntet op, og den vil træffe den falske kaptein Trent paa en meksikansk bar og slaa overende den falske Goddedaal i en krok ensteds ved Nordsjøen og spænde benene under Hardy og Brown i en matroskneipe i Greenock.

    Aa, der er ikke tvil om at De kan faa et regulært familieopgjør.

    Spørsmaalet er bare om De virkelig ønsker det."

    "Jeg ønsker bare én ting," sa jeg. "Det er at jeg ikke vil gjøre mig selv og Pinkerton offentlig til nar: saa moralsk -- og smugler opium; nogen fordømte idioter -- betaler femti tusen for katten i sækken."

    "Javist kan det ødelægge Dem set fra et forretningsstandpunkt," indrømmet kapteinen. "Men hvad vil De gjøre? Her ligger noget fanteri under, men se, hvis vi traf over truppen, saa vilde de fornemste av artisterne smyge sig væk med pengene i haandkufferten, og De fik bare samlet en flok gamle faarehoder av nogen sjøulker som bare kjendte den ene side av forretningen. Husk, de stakkars djævlene maa gaa dit det blir sagt dem, og hvis De rusker op i denne greien, saa kan De by ti mot en paa at det blir de uskyldige som faar svi for den.

    Det var en anden sak hvis vi skjønte operationen, men det gjør vi ikke, ser De; der er en god slump rare kroker i livet, og mit raad er at la den forbandede floken begrave sig selv."

    "De taler som om vi hadde det i vor magt," indvendte jeg.

    "Og det har vi," sa han.

    "End folkene vore?" spurte jeg. "De vet altfor meget, og hvem kan holde dem fra at snakke?"

    "Det kan en boardingmaster," svarte Nares. "De drikker sig fra vettet første kveld de er i land, og om morgenen krydser de med forskjellige skibe ut av den gyldne port. Kan jeg ikke holde dem fra at snakke! De behøver ihvertfald ikke at snakke før om seks maaneder, eller -- hvis vi er heldige, og der ligger en hvalfanger færdig -- om tre aar. Og til den tid er det en gammel historie."

    "Er det ikke det som heter shanghaiing?" spurte jeg. "Jeg trodde det hørte til i røverromaner."

    "Aa, røverromanerne er rigtige nok," svarte kapteinen, "bare paa det nær at hændelserne kommer tættere end i det virkelige liv."

    "Og vi kan altsaa holde denne historie for os selv," sa jeg.

    "Der er bare én person som kan sladre," sa kapteinen. "Skjønt jeg tror ikke hun har noget igjen at fortælle."

    "Hvem er hun?" spurte jeg.

    "Gamla der," svarte han og pekte paa vraket. "Der kunde jo komme nogen til denne gudsforlatte øen, han kunde danse ind i det vraket, hvor vi er blit gamle av at lete, og bukke sig og ta op netop den ting som fortæller hele hemmeligheten. De skurkene har ødelagt Dem og Pinkerton, de har gjort mig graa med sine rebuser, men allikevel, her er mange muligheter som jeg ikke bryr mig om at rote op i, og De maa la mig stelle med gamla paa min egen vis."

    "Værsaagod," sa jeg. "Men, kaptein, der er noget De har glemt."

    "Hvad er det?" spurte han.

    "En falsk kaptein Trent, en falsk Goddedaal, et helt falskt mandskap er reist hjem," sa jeg. "Hvis vi har ret, saa vil ingen av dem vise sig der. Og tror De at en saadan omstændighet vil gaa stille forbi?"

    "Sjømænd," sa kapteinen, "bare sjømænd! Reiste de sammen og til samme sted, saa var det noget andet, men en til Hull, en til Sverige, en til Clyden, en til Thames -- hvad er det? Ingenting nyt. Bare én sjømand væk -- drukken eller druknet -- den rette slut for en sjømand!" Der var en bitter klang i hans stemme.

    Vi reiste os. "Har De lyst til at bli her en stund?" sa kapteinen. "Jeg maa ombord, der er meget at gjøre, før vi gaar tilsjøs. Jeg skal sende baaten efter Dem ved spisetid."

    Jeg tok med glæde mot dette forslag. Som kapteinen hadde forstaat, trængte jeg ensomhet. Jeg tænkte paa Jim, paa Mamie, paa vor tapte formue og vore tapte haab, den mørke fremtid, og jeg sank saa dypt i tristhet at jeg knapt merket hvor jeg gik. Tilfældet førte mine skridt til en kant hvor der var litet fugl. Uten at bli forstyrret naadde jeg til det høieste punkt av øen, og her var det at en sidste opdagelse igjen vækket mig til bevissthet.

    Fra det flate sted hvor jeg stod, saa jeg ut over lagunen, revet og mot den runde horisont. Nær mig hadde jeg søsterøen, vraket, ~Norah Creina~ og ~Norahs~ baat, som allerede kom indover. For solen stod nu lavt og flammet over havet, og paa skonnerten steg der røk fra kabyssen.

    Derfor hadde jeg ikke tid til at undersøke min opdagelse nøiere, skjønt den var baade rørende og fantasivækkende. Det jeg saa, var de svarte kul efter et vrakbaal. Alle tegn tydet paa at det maatte ha flammet høit og brændt i flere dager, og jeg saa straks for mig et billede av en flok skibbrudne som uten hus i denne fortapte avkrok av verden holdt sit signalbaal brændende. I næste øieblik naadde mig et hallo fra baaten, jeg brøt mig frem gjennem krattet og fuglesværmene og sa for altid, haaber jeg, farvel til den øde ø.

    TIENDE KAPITEL.

    Honolulu.

    Den sidste nat paa Midway fik jeg litet søvn; om morgenen laa jeg længe og døset, og da jeg tilslut kom paa dæk, gik skonnerten for fulde seil gjennem indløpet og mot det aapne hav. Tæt ved siden rullet et vældig braat sig op langs revet med tordnende larm, og bak os laa vraket og spydde røk i morgenluften. Hvirvlerne drev allerede langt ned i læ, flammerne glitret allerede i kahytsskylightet, og de skræmte sjøfugl hadde spredt sig over hele lagunen. Eftersom vi fjernet os, stod flammerne fra ~Flying Scud~ høiere, og længe efter at vi hadde tapt Midway Island av syne, hang endnu røken i horisonten likesom fra en damper langt borte.

    Men snart var heller ikke røken at se, ~Norah Creina~ var igjen alene i den tomme verden av skyer og vand, og det første som brøt horisontens linje, var elleve dager efter de tørre fjeld paa Oahu.

    Siden har jeg ofte tænkt med glæde paa at vi slik ødela resterne av ~Flying Scud~. Nu var vrakets hemmelighet bjerget.

    Først ved daggry kom vi nær øen. Vi holdt langs kysten, saa tæt inde som vi vaaget. Det var en frisk bris og skyfri himmel. Under farten saa vi hele tiden de nøkne fjeldsider og de forkrøblede kokospalmer paa den litt melankolske øgruppe.

    Vi krydset den dag frem og tilbake, og i mørket krøp vi forsigtig frem mot Pearl Locks, hvor jeg efter avtalen med Jim skulde møte smuglerne. Natten var heldigvis mørk og sjøen smul. Efter vore instruktioner viste vi ikke noget lys paa dæk, bare en rød lanterne hang fra hver av kranbjelkerne et par fot over vandet. Vi satte en utkik paa baugsprydet, en anden i tversalingerne, og alle mand flokket sig forut for at speide efter ven og fiende. Nu var det øieblik kommet da vi satte baade frihet og penger paa spil, og det for en sum som var saa liten for en mand i min fortvilede stilling, at jeg kunde ledd høit av bitterhet.

    En stund saa vi ikke andet end fjeldenes mørke omrids, de indfødte fiskeres fakler som glitret her og der utenfor stranden, og midt foran os byen Honolulus lysvrimmel. Om en stund viste en rød stjerne sig indenfor os, og den syntes at glide vuggende nærmere. Dette var det avtalte signal, og vi skyndte os at vise svarsignalet, vi sænket et hvitt lys fra skansen, slukket de to andre, og la skonnerten bi.

    Stjernen nærmet sig langsomt, lyden av aarer og av menneskestemmer kom til os over vandet, og saa blev vi praiet:

    "Er det herr Dodd?"

    "Ja," svarte jeg. "Er Jim Pinkerton der?"

    "Nei," svarte stemmen. "Men her er en av hans mænd, en som heter Speedy."

    "Det er mig, herr Dodd," tilføiet Speedy selv. "Jeg har breve til Dem."

    "Vel," svarte jeg. "Kom ombord og la mig se min post."

    Følgelig gled en hvalbaat op langs siden, og tre mænd entret ombord.

    Det var min gamle San Francisco ven Speedy, en liten vissen fyr som het Sharpe, og en svær, rødmusset mand som saa frygtelig forranglet ut, hans navn var Fowler.

    "Vi har slette nyheter til Dem, herr Dodd," sa Fowler. "Deres Firma er gaat fallit."

    "Allerede!" brøt jeg ut.

    "Tja, folk syntes heller det var et under at Pinkerton holdt det gaaende saa længe. Vraket var for meget for deres kredit. En stor forretning var det sikkert, men De hadde for litet kapital, og da saa striden begyndte, saa maatte De gaa. Pinkerton greide sig fint igjennem, syv procent til kreditorerne, litt kritik, men ingenting at ta sig nær av, aviserne tok lemfældig paa ham ogsaa -- Jim hadde vel sine forbindelser der. Det eneste gale er at hele denne ~Flying Scud~ historien kom i bladene med alt det andre; i Honolulu er de blit lysvaakne, og jo før vi faar opiumen ind og dollarerne ut, des bedre for os alle sammen."

    "De maa undskylde mig, mine herrer," sa jeg. "Min ven, kapteinen her, vil drikke et glas champagne med Dem, mens De venter; jeg maa læse mine breve først."

    De knurret litt, og unegtelig saa al venting farlig ut; men de var godmodige nok til at forstaa min uro og lot mig slippe op paa dæk. I lyset av en lanterne som jeg smuglet ind under rælingen, læste jeg saa de motfaldne, ulykkelige og fortvilede breve fra Jim Pinkerton.

    I det første brev var han endnu saa modig at han ønsket at slaas med Ægyptens pyramider. Og Mamie holdt likesom Moses og Aron hans armer op, naar han følte sig træt.

    Allerede i det andet brev er sammenbruddet kommet. En stakkars regning paa to hundrede dollars har sat en stopper for hans utstrakte operationer, og han er blit krævet til ansvar for opimot to hundrede og femti tusen. Men endnu er han fuld av arbeidslyst og viss paa at der ihvertfald blir et pent utbytte til kreditorerne.

    I det tredje brev er der ikke haab igjen. Aviserne har været grusomme mot ham, de har været umenneskelige. Mamie daanet da hun fik rede paa katastrofen.

    Og saa det sidste brev. Jim er syk og nedbrutt. Han har tat en post som kontorist, men er ute av stand til at regne tre tal sammen. Mamie er blit maskinskriverske. Det er forbi med ham som forretningsmand, han vil bare hvile ut. Ellers maa han dø av sorg og elendighet. "Hvis du finder noget paa vraket, saa stol paa Speedy, la ikke kreditorerne faa fat i det. Jeg hjalp dig da du hadde det ondt, hjælp nu du mig.

    Jeg vet at du nødig gjør dette som jeg foreslaar. Men husk at det gjælder liv og død for Jim Pinkerton."

    Desuten var der en lægeattest som lød mistrøstig nok.

    Disse sørgelige breve fra min ven, som før hadde været saa frisk og freidig, gjorde naturligvis et dypt indtryk paa mig. Da jeg var færdig med dem, stod jeg længe og stirret ind mot Honolulu, mens jeg grublet over hvad jeg kunde gjøre og ikke gjøre for Jim.

    Jeg tænkte længe frem og tilbake, og herrerne nede i kahytten fik tid til at prøve sin taalmodighet, før jeg kom til nogen beslutning.

    Det var galt nok at jeg hadde været villig til at bli opiumssmugler.

    Kunde jeg ogsaa bli bedrager? Nei, saa langt kunde jeg ikke gaa, selv for min syke vens skyld. Da vilde jeg heller finde mig en stilling og med min løn hjælpe ham til den ferie han trængte saa haardt. Men nu var ogsaa smuglingen unyttig; hvorfor skulde jeg indlate mig paa den risiko bare for at gavne vore kreditorer? Jeg gik altsaa ned i kahytten for at gi herrerne den besked at de hadde umaket sig ombord uten nytte. Jeg hadde ikke noget opium til dem.

    Men da jeg kom ned og saa de utaalmodige ansigter og regnet ut hvor længe de hadde ventet, saa var jeg ikke mand for at la dem gaa skuffet iland. Jeg følte mig langt fra ædel da jeg trods min beslutning indlot mig med smuglerne, men jeg fik ihvertfald en fornøielig time. Fowler og Sharpe var begge umaadelig gløgge; til at begynde med gjorde de mig den ære at tillægge mig sine egne udyder, og før de var færdige, saa de paa mig næsten med ærefrygt.

    Denne ophøiede stilling vandt jeg ved likefrem at fortælle sandheten og ved oprigtig at vise min likegyldighet for utfaldet. Uten at tænke paa det var jeg en stor diplomat. Da jeg for eksempel nævnte at jeg bare hadde to hundrede og firti pund opium, saa vekslet smuglerne megetsigende blikke som betydde: "Det er nok en farlig kar at ha med at gjøre!" Men da jeg skjødesløst foreslog fem og tredive dollars pundet -- som en forbedring av deres tilbud om tyve -- og sluttet med disse ord: "Hele saken interesserer mig forresten ikke.

    Vil De ikke ha det for den pris, saa la være, og fyld glassene" -- da hadde jeg den usigelige glæde at se Sharpe nugge advarende bort i Fowler, og at se Fowler kvæle det gemytlige tak som allerede stod paa hans læber, og istedet stamme: "Nei, ikke mere vin, tak, herr Dodd!" Og dette var ikke alt, men da handelen var sluttet med tredive dollars pundet

    • en fin liten forretning for mine kreditorer -- og vore venner

    rodde sin vei i hvalbaaten, saa viste det sig at de undervurderte lydens forplantning i stille vand, og jeg fik ogsaa den glæde at høre følgende vidnesbyrd:

    "Det er en fulas, den Dodd," sa Sharpe.

    Og Fowler svarte i bas: "Fanden om jeg skjønner meningen hans."

    Saa blev vi igjen alene paa ~Norah Creina~, og hele den nat laa jeg og tænkte paa vor ruin, paa min syke ven i San Francisco, paa den mørke fremtid.

    Utpaa morgenen sprang der op en frisk bris, som bar os triumferende gjennem det vanskelige indløp til den lille havn. Jeg husker at jeg la merke til et hornet udyr av et moderne krigsskib paa havnen, men jeg var saa dypt nede i melankoli, at jeg ikke saa nærmere paa det.

    Jeg hadde ogsaa knap tid. De herrer Sharpe og Fowler var kvelden før blit overtydet om at jeg var en løgner av første rang; denne venlige tro førte dem ombord ved første leilighet for at tilby mig hjælp og gjestfrihet. Jeg hadde forretninger at ordne, jeg trængte baade hjælp og fornøielser, jeg likte Fowler uten at vite hvorfor, og kortsagt, jeg lot dem gjøre med mig som de vilde. Da ingen kreditor blandet sig ind, brukte jeg i fred den første halvpart av dagen til sammen med Sharpe at undersøke te- og silkemarkedet, spiste lunch med ham, og blev ved firetiden overgit i Fowlers hænder. Denne herre eiet en bungalow ute ved Waikikistranden.

    I selskap med endel ungdom fra Honolulu tok jeg et sjøbad, en række cocktails, en middag, og utover natten poker og forskjellige

    Edition notice Project Gutenberg source, credits & licence

    The reading text above is the public-domain work. The Project Gutenberg header, production credits and licence are kept here as provenance rather than shown before the book.

    Title
    Vrakets hemmelighet
    Author
    Robert Louis Stevenson
    Release date
    September 21, 2013 [eBook #43788]
    Language
    Norwegian
    Credits
    Produced by Tor Martin Kristiansen and the Online
    Most recently updated
    October 23, 2024
    Front matter as received (title page, contents)
                     R. L. STEVENSON og LLOYD OSBOURNE
    
                            VRAKETS HEMMELIGHET
    
                         FORKORTET NORSK UTGAVE VED
    
                                ALF HARBITZ
    Header as received
    The Project Gutenberg eBook of Vrakets hemmelighet
        
    This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and
    most other parts of the world at no cost and with almost no restrictions
    whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it under the terms
    of the Project Gutenberg License included with this eBook or online
    at www.gutenberg.org. If you are not located in the United States,
    you will have to check the laws of the country where you are located
    before using this eBook.
    
    Title: Vrakets hemmelighet
    
    Author: Robert Louis Stevenson
            Lloyd Osbourne
    
    Translator: Alf Harbitz
    
    
            
    Release date: September 21, 2013 [eBook #43788]
                    Most recently updated: October 23, 2024
    
    Language: Norwegian
    
    Other information and formats: www.gutenberg.org/ebooks/43788
    
    Credits: Produced by Tor Martin Kristiansen and the Online
            Distributed Proofreading Team at http://www.pgdp.net
    Full Project Gutenberg licence
        
    
    Updated editions will replace the previous one—the old editions will
    be renamed.
    
    Creating the works from print editions not protected by U.S. copyright
    law means that no one owns a United States copyright in these works,
    so the Foundation (and you!) can copy and distribute it in the United
    States without permission and without paying copyright
    royalties. Special rules, set forth in the General Terms of Use part
    of this license, apply to copying and distributing Project
    Gutenberg™ electronic works to protect the PROJECT GUTENBERG™
    concept and trademark. Project Gutenberg is a registered trademark,
    and may not be used if you charge for an eBook, except by following
    the terms of the trademark license, including paying royalties for use
    of the Project Gutenberg trademark. If you do not charge anything for
    copies of this eBook, complying with the trademark license is very
    easy. You may use this eBook for nearly any purpose such as creation
    of derivative works, reports, performances and research. Project
    Gutenberg eBooks may be modified and printed and given away—you may
    do practically ANYTHING in the United States with eBooks not protected
    by U.S. copyright law. Redistribution is subject to the trademark
    license, especially commercial redistribution.
    
    
    START: FULL LICENSE
    
    THE FULL PROJECT GUTENBERG™ LICENSE
    
    PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK
    
    To protect the Project Gutenberg™ mission of promoting the free
    distribution of electronic works, by using or distributing this work
    (or any other work associated in any way with the phrase “Project
    Gutenberg”), you agree to comply with all the terms of the Full
    Project Gutenberg License available with this file or online at
    www.gutenberg.org/license.
    
    Section 1. General Terms of Use and Redistributing Project Gutenberg
    electronic works
    
    1.A. By reading or using any part of this Project Gutenberg
    electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
    and accept all the terms of this license and intellectual property
    (trademark/copyright) agreement. If you do not agree to abide by all
    the terms of this agreement, you must cease using and return or
    destroy all copies of Project Gutenberg electronic works in your
    possession. If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a
    Project Gutenberg electronic work and you do not agree to be bound
    by the terms of this agreement, you may obtain a refund from the person
    or entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph 1.E.8.
    
    1.B. “Project Gutenberg” is a registered trademark. It may only be
    used on or associated in any way with an electronic work by people who
    agree to be bound by the terms of this agreement. There are a few
    things that you can do with most Project Gutenberg electronic works
    even without complying with the full terms of this agreement. See
    paragraph 1.C below. There are a lot of things you can do with Project
    Gutenberg electronic works if you follow the terms of this
    agreement and help preserve free future access to Project Gutenberg
    electronic works. See paragraph 1.E below.
    
    1.C. The Project Gutenberg Literary Archive Foundation (“the
    Foundation” or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection
    of Project Gutenberg electronic works. Nearly all the individual
    works in the collection are in the public domain in the United
    States. If an individual work is unprotected by copyright law in the
    United States and you are located in the United States, we do not
    claim a right to prevent you from copying, distributing, performing,
    displaying or creating derivative works based on the work as long as
    all references to Project Gutenberg are removed. Of course, we hope
    that you will support the Project Gutenberg mission of promoting
    free access to electronic works by freely sharing Project Gutenberg
    works in compliance with the terms of this agreement for keeping the
    Project Gutenberg name associated with the work. You can easily
    comply with the terms of this agreement by keeping this work in the
    same format with its attached full Project Gutenberg License when
    you share it without charge with others.
    
    1.D. The copyright laws of the place where you are located also govern
    what you can do with this work. Copyright laws in most countries are
    in a constant state of change. If you are outside the United States,
    check the laws of your country in addition to the terms of this
    agreement before downloading, copying, displaying, performing,
    distributing or creating derivative works based on this work or any
    other Project Gutenberg work. The Foundation makes no
    representations concerning the copyright status of any work in any
    country other than the United States.
    
    1.E. Unless you have removed all references to Project Gutenberg:
    
    1.E.1. The following sentence, with active links to, or other
    immediate access to, the full Project Gutenberg License must appear
    prominently whenever any copy of a Project Gutenberg work (any work
    on which the phrase “Project Gutenberg” appears, or with which the
    phrase “Project Gutenberg” is associated) is accessed, displayed,
    performed, viewed, copied or distributed:
    
        This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and most
        other parts of the world at no cost and with almost no restrictions
        whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it under the terms
        of the Project Gutenberg™ License included with this eBook or online
        at www.gutenberg.org. If you
        are not located in the United States, you will have to check the laws
        of the country where you are located before using this eBook.
      
    1.E.2. If an individual Project Gutenberg electronic work is
    derived from texts not protected by U.S. copyright law (does not
    contain a notice indicating that it is posted with permission of the
    copyright holder), the work can be copied and distributed to anyone in
    the United States without paying any fees or charges. If you are
    redistributing or providing access to a work with the phrase “Project
    Gutenberg” associated with or appearing on the work, you must comply
    either with the requirements of paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 or
    obtain permission for the use of the work and the Project Gutenberg
    trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or 1.E.9.
    
    1.E.3. If an individual Project Gutenberg electronic work is posted
    with the permission of the copyright holder, your use and distribution
    must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any
    additional terms imposed by the copyright holder. Additional terms
    will be linked to the Project Gutenberg License for all works
    posted with the permission of the copyright holder found at the
    beginning of this work.
    
    1.E.4. Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg
    License terms from this work, or any files containing a part of this
    work or any other work associated with Project Gutenberg.
    
    1.E.5. Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
    electronic work, or any part of this electronic work, without
    prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
    active links or immediate access to the full terms of the Project
    Gutenberg License.
    
    1.E.6. You may convert to and distribute this work in any binary,
    compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including
    any word processing or hypertext form. However, if you provide access
    to or distribute copies of a Project Gutenberg work in a format
    other than “Plain Vanilla ASCII” or other format used in the official
    version posted on the official Project Gutenberg website
    (www.gutenberg.org), you must, at no additional cost, fee or expense
    to the user, provide a copy, a means of exporting a copy, or a means
    of obtaining a copy upon request, of the work in its original “Plain
    Vanilla ASCII” or other form. Any alternate format must include the
    full Project Gutenberg License as specified in paragraph 1.E.1.
    
    1.E.7. Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
    performing, copying or distributing any Project Gutenberg works
    unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.
    
    1.E.8. You may charge a reasonable fee for copies of or providing
    access to or distributing Project Gutenberg electronic works
    provided that:
    
        • You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
            the use of Project Gutenberg works calculated using the method
            you already use to calculate your applicable taxes. The fee is owed
            to the owner of the Project Gutenberg trademark, but he has
            agreed to donate royalties under this paragraph to the Project
            Gutenberg Literary Archive Foundation. Royalty payments must be paid
            within 60 days following each date on which you prepare (or are
            legally required to prepare) your periodic tax returns. Royalty
            payments should be clearly marked as such and sent to the Project
            Gutenberg Literary Archive Foundation at the address specified in
            Section 4, “Information about donations to the Project Gutenberg
            Literary Archive Foundation.”
        
        • You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
            you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
            does not agree to the terms of the full Project Gutenberg™
            License. You must require such a user to return or destroy all
            copies of the works possessed in a physical medium and discontinue
            all use of and all access to other copies of Project Gutenberg™
            works.
        
        • You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of
            any money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
            electronic work is discovered and reported to you within 90 days of
            receipt of the work.
        
        • You comply with all other terms of this agreement for free
            distribution of Project Gutenberg™ works.
        
    
    1.E.9. If you wish to charge a fee or distribute a Project
    Gutenberg™ electronic work or group of works on different terms than
    are set forth in this agreement, you must obtain permission in writing
    from the Project Gutenberg Literary Archive Foundation, the manager of
    the Project Gutenberg™ trademark. Contact the Foundation as set
    forth in Section 3 below.
    
    1.F.
    
    1.F.1. Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
    effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
    works not protected by U.S. copyright law in creating the Project
    Gutenberg™ collection. Despite these efforts, Project Gutenberg™
    electronic works, and the medium on which they may be stored, may
    contain “Defects,” such as, but not limited to, incomplete, inaccurate
    or corrupt data, transcription errors, a copyright or other
    intellectual property infringement, a defective or damaged disk or
    other medium, a computer virus, or computer codes that damage or
    cannot be read by your equipment.
    
    1.F.2. LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the “Right
    of Replacement or Refund” described in paragraph 1.F.3, the Project
    Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
    Gutenberg™ trademark, and any other party distributing a Project
    Gutenberg™ electronic work under this agreement, disclaim all
    liability to you for damages, costs and expenses, including legal
    fees. YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
    LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
    PROVIDED IN PARAGRAPH 1.F.3. YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
    TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
    LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
    INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
    DAMAGE.
    
    1.F.3. LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
    defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
    receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
    written explanation to the person you received the work from. If you
    received the work on a physical medium, you must return the medium
    with your written explanation. The person or entity that provided you
    with the defective work may elect to provide a replacement copy in
    lieu of a refund. If you received the work electronically, the person
    or entity providing it to you may choose to give you a second
    opportunity to receive the work electronically in lieu of a refund. If
    the second copy is also defective, you may demand a refund in writing
    without further opportunities to fix the problem.
    
    1.F.4. Except for the limited right of replacement or refund set forth
    in paragraph 1.F.3, this work is provided to you ‘AS-IS’, WITH NO
    OTHER WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT
    LIMITED TO WARRANTIES OF MERCHANTABILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.
    
    1.F.5. Some states do not allow disclaimers of certain implied
    warranties or the exclusion or limitation of certain types of
    damages. If any disclaimer or limitation set forth in this agreement
    violates the law of the state applicable to this agreement, the
    agreement shall be interpreted to make the maximum disclaimer or
    limitation permitted by the applicable state law. The invalidity or
    unenforceability of any provision of this agreement shall not void the
    remaining provisions.
    
    1.F.6. INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
    trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
    providing copies of Project Gutenberg™ electronic works in
    accordance with this agreement, and any volunteers associated with the
    production, promotion and distribution of Project Gutenberg™
    electronic works, harmless from all liability, costs and expenses,
    including legal fees, that arise directly or indirectly from any of
    the following which you do or cause to occur: (a) distribution of this
    or any Project Gutenberg work, (b) alteration, modification, or
    additions or deletions to any Project Gutenberg work, and (c) any
    Defect you cause.
    
    Section 2. Information about the Mission of Project Gutenberg
    
    Project Gutenberg is synonymous with the free distribution of
    electronic works in formats readable by the widest variety of
    computers including obsolete, old, middle-aged and new computers. It
    exists because of the efforts of hundreds of volunteers and donations
    from people in all walks of life.
    
    Volunteers and financial support to provide volunteers with the
    assistance they need are critical to reaching Project Gutenberg’s
    goals and ensuring that the Project Gutenberg collection will
    remain freely available for generations to come. In 2001, the Project
    Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
    and permanent future for Project Gutenberg and future
    generations. To learn more about the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation and how your efforts and donations can help, see
    Sections 3 and 4 and the Foundation information page at www.gutenberg.org.
    
    Section 3. Information about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation
    
    The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non-profit
    501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
    state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
    Revenue Service. The Foundation’s EIN or federal tax identification
    number is 64-6221541. Contributions to the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation are tax deductible to the full extent permitted by
    U.S. federal laws and your state’s laws.
    
    The Foundation’s business office is located at 41 Watchung Plaza #516,
    Montclair NJ 07042, USA, +1 (862) 621-9288. Email contact links and up
    to date contact information can be found at the Foundation’s website
    and official page at www.gutenberg.org/contact
    
    Section 4. Information about Donations to the Project Gutenberg
    Literary Archive Foundation
    
    Project Gutenberg™ depends upon and cannot survive without widespread
    public support and donations to carry out its mission of
    increasing the number of public domain and licensed works that can be
    freely distributed in machine-readable form accessible by the widest
    array of equipment including outdated equipment. Many small donations
    ($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
    status with the IRS.
    
    The Foundation is committed to complying with the laws regulating
    charities and charitable donations in all 50 states of the United
    States. Compliance requirements are not uniform and it takes a
    considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
    with these requirements. We do not solicit donations in locations
    where we have not received written confirmation of compliance. To SEND
    DONATIONS or determine the status of compliance for any particular state
    visit www.gutenberg.org/donate.
    
    While we cannot and do not solicit contributions from states where we
    have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
    against accepting unsolicited donations from donors in such states who
    approach us with offers to donate.
    
    International donations are gratefully accepted, but we cannot make
    any statements concerning tax treatment of donations received from
    outside the United States. U.S. laws alone swamp our small staff.
    
    Please check the Project Gutenberg web pages for current donation
    methods and addresses. Donations are accepted in a number of other
    ways including checks, online payments and credit card donations. To
    donate, please visit: www.gutenberg.org/donate.
    
    Section 5. General Information About Project Gutenberg electronic works
    
    Professor Michael S. Hart was the originator of the Project
    Gutenberg concept of a library of electronic works that could be
    freely shared with anyone. For forty years, he produced and
    distributed Project Gutenberg eBooks with only a loose network of
    volunteer support.
    
    Project Gutenberg eBooks are often created from several printed
    editions, all of which are confirmed as not protected by copyright in
    the U.S. unless a copyright notice is included. Thus, we do not
    necessarily keep eBooks in compliance with any particular paper
    edition.
    
    Most people start at our website which has the main PG search
    facility: www.gutenberg.org.
    
    This website includes information about Project Gutenberg,
    including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
    subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.

    Source: Project Gutenberg ebook #43788. Public-domain status is recorded per item; the licence text above is reproduced unchanged.

    Source
    Project Gutenberg
    Record
    ebook 43788
    Rights
    public domain (US)
    Rendered
    2026-11-21
    Completeness
    First 200,000 characters rendered.