Gutenberg · e01.org
Cover of Markens grøde, Første del
Project Gutenberg cover, or a typographic cover where none is held.

Gutenberg · ebook 43724

Markens grøde, Første del

by Knut Hamsun · Norwegian · public domain in the US

  • Language Norwegian
  • PG edition 2013
  • Rights public domain (US)
  • Source Project Gutenberg
0%

Contents

    MDCCCCXVII

    Copyright 1917
    by Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag.

    Oversættelsesretten for Rusland forbeholdes.

    København -- Forlagstrykkeriet

    I

    Den lange, lange Sti over Myrene og ind i Skogene, hvem har trakket op den? Manden, Mennesket, den første som var her. Det var ingen Sti før ham. Siden fulgte et og andet Dyr de svake Spor over Moer og Myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden Lap at snuse Stien op og gaa den naar han skulde fra Fjæld til Fjæld og se til sin Ren. Slik blev Stien til gjennem den store Almenning som ingen eiet, det herreløse Land.

    Manden kommer gaaende mot Nord. Han bærer en Sæk, den første Sæk, den indeholder Niste og nogen Redskaper. Manden er stærk og grov, han har rødt Jærnskjæg og smaa Ar i Ansigtet og paa Hænderne -- disse Saartomter, har han faat dem i Arbeide eller i Strid? Han er kanske kommet fra Straf og vil skjule sig, han er kanske Filosof og søker Fred, men ialfald saa kommer han der, et Menneske midt i denne uhyre Ensomhet.

    Han gaar og gaar, det er stilt for Fugler og Dyr omkring ham, stundom taler han et eller andet Ord med sig selv: Aaja Herregud! sier han. Naar han kommer over Myrene og til venlige Steder med en aapen Slette i Skogen sætter han Sækken ned og begynder at vandre omkring og undersøke Forholdene, efter en Stund kommer han tilbake, tar Sækken paa Ryggen og gaar igjen. Det varer hele Dagen, han ser paa Solen hvad det lider, det blir Nat og han kaster sig paa sin Arm i Lyngen.

    Om nogen Timer gaar han igjen, aaja Herregud! gaar igjen ret mot Nord, ser paa Solen hvad det lider, holder Maaltid paa en Leiv Fiatbrød og Gjeitost, drikker Vand i en Bæk og fortsætter sin Gang. Ogsaa denne Dag gaar med til hans Vandring, for han maa undersøke saa mange venlige Steder i Skogen. Hvad gaar han efter? Efter Land, efter Jord? Han er kanske en Utvandrer fra Bygderne, han har Øinene med sig og speider, stundom stiger han op paa en Haug og speider. Nu synker Solen igjen.

    Han gaar paa Vestsiden af et Dalføre med blandet Skog, her er ogsaa Løvskog og Græsbund, det rækker i Timer, det skumrer, men han hører et lite Sus av en Elv, og dette lille Sus opliver ham som noget levende. Da han kommer op paa Høiden ser han Dalen i Halvmørke nedover og længst ute Himlen mot Sør. Han lægger sig.

    Om Morgningen staar han foran et Landskap av Skog og Beitesmark, han stiger ned, her er en grøn Li, han ser et Skimt av Elven langt nede og en Hare som sætter over den i et Sprang. Manden nikker som om det just høver at Elven ikke er bredere end et Sprang. En rugende Rype slaar pludselig op ved hans Føtter og hvæser vildt imot ham, og Manden nikker igjen at her paa Stedet er Dyr og Fugler, det høver atter!

    Han vandrer i Blaabærlyng og Tyttebærlyng, i den syvtakkede Skogstjærne og i Smaabregner; naar han stanser hist og her og graver med et Jærn i Jorden finder han her Muldjord og der Myr, gjødslet av flere Tusen Aars Løvfald og rotten Kvist. Manden nikker at her slaar han sig ned, jo det gjør han, slaar sig ned. I to Dager vedblir han at streife om i Omegnen, men vender om Kvældene tilbake til Lien. Han sover om Nætterne paa et Barleie, han er blit saa hjemme her, han har alt et Barleie under en Berghammer.

    Det værste hadde været at finde Stedet, dette ingens Sted, men hans; nu blev Dagene optat av Arbeide. Han begyndte straks at løipe Næver i de fjærnere Skoger nu mens Sevjen var i Trærne, han la Næveren i Pres og tørket den, naar han hadde en stor Bør bar han den alle Milene tilbake til Bygden og solgte den til Bygningsbruk. Og hjem til Lien bar han atter nye Sækker av Matvarer og Værktøi, Mel, Flæsk, en Gryte, en Spade, gik Stien frem og tilbake og bar og bar. En født Bærer, en Pram gjennem Skogene, aa det var som han elsket sit Kald at gaa meget og bære meget, som om det ikke at ha en Bør paa Ryggen var en lat Tilværelse og ikke noget for ham.

    Han kom en Dag med sin tunge Bør og desuten leiende to Gjeiter og en Ungbuk i Baand. Han var lykkelig for sine Gjeiter som om de hadde været Kjyr og var god mot dem. Det første fremmede Menneske kom forbi, en vandrende Lap, han saa Gjeiterne og forstod at han var kommet til en Mand som hadde slaat sig ned her, han sa:

    Skal du bo her for godt? -- Ja, svarte Manden. -- Hvad du heter? -- Isak. Du vet ikke av en Kvindfolkhjælp til mig? -- Nei. Men jeg skal orde det der jeg farer. -- Gjør saa! At jeg har Dyr og ingen til at passe dem.

    Isak altsaa, ogsaa det vilde Lappen orde, Manden i Marken var ingen Rømling, han opgav sit Navn. Han en Rømling? Saa var han blit funden.

    Han var bare en ufortrøden Arbeider, han slog Vinterfor til sine Gjeiter, begyndte at rydde Mark, at bryte Aker, at bære Sten bort, mure Gjærder av Sten. Om Høsten fik han en Bolig op, en Gamme av Torv, den var tæt og varm, det knaket ikke i den i Storm, den kunde ikke brænde op. Han kunde gaa ind i dette Hjem og lukke Døren og være der, han kunde staa utenfor paa Dørhellen og eie hele Bygningen hvis nogen kom forbi.

    Gammen var delt i to, i den ene Ende bodde han selv, i den anden Dyrene, inderst mot Berghammeren hadde han indrettet sit Høihus. Alt var der.

    Et Par nye Lapper kommer forbi, Far og Søn, de staar og hviler paa sine lange Staver med begge Hænder og ser paa Gammen og paa Rydningen og hører Gjeitbjælderne opi Lien.

    Ja Goddag, sier de, og at her er kommet gromt Folk i Marken! -- Lapperne de slesker altid.

    Dokker vet ikke av nogen Kvindfolkhjælp til mig? svarer Isak. For han har bare denne Ting i Hodet. -- Kvindfolkhjælp? Nei. Men vi skal orde det. -- Dokker maatte ha været saa godagtig! Og at jeg har Hus og Jord og Dyr, men ingen Kvindfolkhjælp, skal dokker si.

    Aa han hadde søkt efter denne Kvindfolkhjælp hver Gang han var nede i Bygden med sin Næver, men ingen faat. De hadde set paa ham, en Enke, et Par ældre Piker, og ikke vaaget sig til at love ham Hjælp, hvad det nu kunde komme av, Isak forstod det ikke. Forstod han det ikke? Hvem vilde tjene hos en Mand i vide Marken, Mile til Folk, ja en Dagsreise til næste Menneskebolig! Og Manden selv han var ikke det Spor søt eller nydelig, men tværtimot, og naar han talte da var han jo ingen Tenor med Øinene mot Himlen, men litt dyrisk og grov i Røsten.

    Saa var det bare at være alene.

    Om Vinteren gjorde han store Trætraug og solgte i Bygden og bar Sækker med Mat og Redskaper hjem igjen i Sneen, det var haarde Dager, han var fæstet til en Bør. Da han hadde Dyr og var alene til at passe dem kunde han ikke forlate dem for længere Tid isenn, og hvorledes bar han sig da ad? Nød gjør opfindsom, hans Hjærne var stærk og ubrukt, han øvet den op til mere og mere. Det første han gjorde før han gik hjemmefra var at slippe Gjeiterne ut saa de fik bite Mætten sin av Ris i Skogen. Men han visste ogsaa en anden Raad: han hængte op et Hølke, et stort Kjørrel, ved Elven og lot et enkelt Vanddryp fylde det, det tok fjorten Timer at fylde det.

    Naar Hølket var fuldt til Randen hadde det faat akkurat den rette Vægt og sank ned fra sin Stilling, men idet det sank trak det i en Line som stod i Forbindelse med Høihuset, en Lem aapnedes og tre Gjeitmater faldt ned: Dyrene fik Mat.

    Slik bar han sig ad.

    Et sindrig Paafund, ja kanske en Indskytelse fra Gud, Manden var selvhjulpen. Det gik godt like til senhøstes, saa kom det Sne, saa kom det Regn, saa kom det Sne igjen, varig Sne, Maskineriet virket galt, Kjørlet fyldtes av Nedbøren og aapnet Lemmen fortidlig. Manden dækket Kjørlet over, saa gik det godt igjen en Tid, men da Vinteren kom frøs Vanddryppet til Is og Maskineriet stanset helt.

    Da maatte hans Gjeiter som Manden selv lære at undvære.

    Haarde Dager, Manden skulde hat Hjælp, men hadde ingen og blev allikevel ikke raadløs. Han vedblev at arbeide og gjøre Hjemmet istand, han fik Vindu i Gammen, to Glasruter, det blev en mærkelig og lys Dag i hans Liv, han behøvet ikke at brænde paa Gruven for at se, han kunde sitte inde og arbeide Trætraug i Dagslys. Det bedredes og dagedes, aaja Herregud! Han læste aldrig i en Bok, men hadde ofte sine Tanker paa Gud, det kunde ikke undgaas, det var Troskyldighet og Bæven.

    Stjærnehimlen, Suset i Skogen, Ensomheten, den store Sne, Vælden paa Jorden og over Jorden gjorde ham dyp og andægtig mange Ganger i Døgnet, han var syndig og gudfrygtig, om Søndagene vasket han sig til Ære for Helgen, men arbeidet da som ellers.

    Vaaren kom, han dyrket sin lille Jord og satte Potet. Det var nu blit en større Buskap, hver Gjeit hadde faat Tvillinger, det var syv Gjeiter med smaat og stort i Marken. Han utvidet Fjøset med Fremtiden for Øie og satte ogsaa et Par Ruter ind hos Dyrene. Det lysnet, det dagedes i alle Maater.

    En Dag saa kom Hjælpen. Hun krysset længe frem og tilbake opi i Lien før hun vaaget sig frem, det blev Kvæld før hun kom sig til det, men saa kom hun -- en stor, brunøiet Pike, hun var saa frodig og grov, med tunge gode Hænder, med Komager paa Føtterne skjønt hun ikke var Lap og med en Kalveskinds Sæk paa Ryggen. Hun kunde være ute i Aarene, høflig talt op til tredive.

    Hvad hadde hun at frygte, men hun hilste og skyndte sig at si: Jeg skulde bare over Fjældene og derfor saa gik jeg denne Veien. -- Naa, sa Manden. Han forstod hende bare saavidt, hun talte utydelig og vendte desuten Ansigtet bort. -- Ja, sa hun. Og det er saa meget til lang Vei!

    • Ja, svarte han. Skal du over Fjældene? -- Ja. -- Hvad skal du der? --

    Jeg har Folket mit der. -- Naa, har du Folket dit der. Hvad du heter? -- Inger. Hvad du heter? -- Isak. -- Naa, Isak. Er det du som bor her? -- Ja her bor jeg og slik som du nu ser det. -- Det skulde vel ikke være uvennes! sa hun rosende.

    Han var blit en hel Kar til at tænke sig om og nu faldt det ham ind at hun var kommet ens Ærend, ja at hun var gaat hjemmefra som i Forgaars og skulde bare hit. Hun hadde kanske hørt at han manglet Kvindfolkhjælp.

    Gaa ind og hvil Føtterne, sa han.

    De gik ind i Gammen og aat av hendes Niste og drak av hans Gjeitmælk; saa kokte de Kaffe som hun hadde med i en Blære. De koset sig med Kaffe før de gik tilsengs. Han laa og var graadig efter hende om Natten og fik hende.

    Om Morgningen gik hun ikke igjen og hele Dagen gik hun heller ikke igjen, men var til Nytte og mælket Gjeiterne og skuret Kjørler med fin Sand og fik dem rene. Hun gik aldrig mere. Inger hette hun. Isak hette han.

    Saa blev det et andet Liv for den ensomme Mand. Det var nu det at hans Kone talte utydelig og idelig vendte sig bort fra Folk for Hareskaarets Skyld i hendes Ansigt, men det var intet at klage over. Uten denne vansirede Mund var hun vel aldrig kommet til ham, Hareskaaret var hans Held. Og han selv, var han uten Lyte? Isak med Jærnskjægget og den altfor rotvoksede Krop, han var som en gruelig Kværnkall, ja han var som set gjennem en Hvirvel i Ruten. Og hvem andre gik med et slikt Opsyn i Ansigtet! Han syntes hvert Øieblik at kunne slippe et Slags Barrabas løs. Det var meget at ikke Inger rændte sin Vei.

    Hun rændte ikke. Naar han var borte og kom hjem igjen var Inger ved Gammen, de to var ett, Gammen og hun.

    Det blev et Menneske mere at forsørge for ham, men det lønnet sig, han slap mere bort, han kunde faa røre sig. Der var nu Elven, en hyggelig Elv og foruten det at den var hyggelig av Utseende ogsaa det at den var dyp og strid, det var ingenlunde en ringe Elv og den maatte komme fra et stort Vand opi Fjældet. Han skaffet sig Fiskeredskaper og søkte Vandet op, han kom hjem igjen om Kvælden med en Bør Ørret og Røyr. Inger tok imot ham med Forundring og var overvældet og ikke bedre vant, hun slog Hænderne sammen og sa: Du store Verden for dig!

    Hun mærket vel at han syntes om hendes Ros og blev stolt over den, hun sa endnu flere gode Ord: at hun hadde aldrig set slikt, at hun forstod ikke hvorledes han hadde baaret sig ad!

    Ogsaa paa anden Maate var Inger velsignet. Skjønt hun ikke hadde noget herlig Hode med Forstand i saa hadde hun to Sauer med Lam hos en eller anden av sit Folk, og dem hentet hun. De var det nødvendigste som kunde hjembringes til Gammen nu, Sauer med Uld og Lam, fire Liv, Buskapen økedes i stor Maalestok og det var et Regnestykke og en Forunderlighet hvorledes den øket. Inger hentet desuten Klær og andre Smaating som hun eiet, et Speil, en Traad med nogen pene Glasperler paa, Karder og Rok.

    Se, drev hun paa slik blev det snart fra Gulv til Tak og Gammen kunde ikke rumme alt! Isak blev naturlig bevæget ved denne jordiske Middel, men taus som han altid var hadde han ondt for at uttale sig, han rugget ut paa Dørhellen og saa paa Veiret og rugget ind igjen. Javisst hadde han været svært heldig og han kjendte mere og mere Forelskelse i sig, Dragelse, eller hvad det kunde kaldes.

    Du skal ikke vør med saa meget! sa han. -- Jeg har endda mere et Sted.

    Og saa har jeg han Sivert Morbror, har du hørt om han? -- Nei. -- Ja han er en rik Mand. Han er Herredskasserer for Bygden.

    Forelskelse gjør den Kloke dum, han vilde vise sig velbehagelig paa sin Maate og gjorde formeget av det: Hvad jeg skulde sagt, sa han; du gjør ikke at hyppe Poteten. Jeg skal hyppe han naar jeg kommer hjem i Kvæld.

    Dermed tog han Øksen og gik tilskogs.

    Hun hørte ham hugge i Skogen, det var ikke langt borte, hun hørte paa Braket at det var store Trær han fældte. Da hun hadde hørt paa det en Stund gik hun ut paa Akeren og gav sig til at hyppe Poteten. Forelskelse gjør den Dumme klok.

    Han kom hjem om Kvælden og drog en uhyre Tømmerstok i Rep. Aa den aldeles grove og troskyldige Isak, han larmet det han kunde med Stokken og kremtet og hostet for at hun skulde komme ut og bli ikke saa lite slagen over ham.

    Jeg mener du er gal! sa hun ogsaa meget rigtig da hun kom. Du er da vel et Menneske! sa hun. -- Manden svarte ikke. Faldt ham ikke ind. At være litt mere end et Menneske mot en Tømmerstok var ikke noget at snakke om.

    • Og hvad du skal ha den Stokken til? spurgte hun. -- Nei det vet jeg

    ikke, svarte han kostbar.

    Men nu saa han at hun alt hadde hyppet Poteten og det gjorde hende næsten like saa dygtig som han. Det var ikke efter hans Sind, han løste Repet av Stokken og gik med det. -- Gaar du igjen? spurte hun. -- Ja, svarte han forarget.

    Han kom med en Stok til, blaaste ikke og larmet ikke, men drog den bare som en Okse frem til Gammen og la den ned.

    Han drog i Sommerens Løp mange Tømmerstokker til Gammen.

    II

    En Dag saa la Inger atter Niste i sin Kalveskinds Sæk og sa: Nu gaar jeg over til Folket mit igjen en Snoptur. -- Naa, sa Isak. -- Ja jeg skulde ha snakket med dem som snarest. --

    Isak fulgte ikke ut med hende med det samme, men drygde længe. Da han endelig rugget ut paa Dørhellen og aldeles ikke lot nysgjærrig og fuld av tunge Anelser holdt Inger paa at forsvinde i Skogkanten. -- Hm.

    Kommer du igjen? ropte han og kunde ikke bare sig. -- Kommer jeg ikke igjen! svarte hun. Du aper! -- Naa. --

    Saa var han alene igjen, jaja Herregud! Med sine Arbeidskræfter og sin Arbeidslyst kunde han ikke gaa ut og ind i Gammen og bare være i Veien for sig selv, han begyndte at gjøre noget, ry Tømmer, telgje Stokkene flate paa to Sider. Han drev paa til Kvælden, saa mælket han Gjeiterne og gik tilsengs.

    Øde og stille i Gammen, det tidde tungt fra Torvvæggene og fra Jordgulvet, han var dypt og alvorlig alene. Men Rokken og Karderne var paa sin Plass og Perlerne paa sin Traad laa vel forvaret i en Pose under Taket, Inger hadde intet tat med sig. Men Isak var saa uendelig dum at han blev mørkræd lyse Sommernatten og saa baade det ene og det andre snike sig forbi Ruterne. Da Klokken efter Lyset kunde være omkring to stod han like saa godt op igjen og aat Frokost, et uhyre Grøtfat for hele Dagen, saa han skulde slippe at hæfte bort Tiden med ny Koking. Han brøt Nyland tilkvælds, et Tillæg til Potetakeren.

    Han skiftet med at ry Tømmer og bryte Jord i tre Dager -- saa vilde vel Inger komme imorgen. Det var ikke formeget om han hadde Fisk til hende naar hun kom, men han vilde ikke ta Benveien og likefrem gaa imot hende op gjennem Fjældet, men gjøre en Omvei til Fiskevandet. Han kom ind i ukjendte Regioner av Fjældet, her var nu graat Berg og brunt Berg og her var Smaasten saa tunge at de kunde være av Bly eller Kobber. Her kunde være meget i disse brune Stenene, kanske baade Guld og Sølv, han forstod sig ikke paa det og det samme kunde det være for ham. Han kom til Vandet, Fisken nappet godt om Natten i det myggfulde Veir, det blev igjen en Bør av Røyr og Ørret og Inger skulde faa se!

    Da han gik hjem igjen om Morgningen den samme Omvei som han var kommet fandt han paa at ta med sig et Par av de tunge Smaastener fra Fjældet, og de var brune med mørkeblaa Flækker i og saa mægtig tunge.

    Inger var ikke kommet og kom ikke. Det var nu fjerde Dagen. Han mælket Gjeiterne som dengang han var alene med dem og ikke hadde nogen anden til det, saa gik han op i et Stenbrudd og bar frem til Gaardsplassen store Hauger av høvelig Sten til en Mur. Han hadde Alverdens mange Gjøremaal.

    Den femte Kvælden gik han tilsengs med en liten Mistanke i Hjærtet, men der var nu forresten Rokken og Karderne og der var Perlerne. Samme Øde i Gammen og ikke en Lyd, det blev lange Timer, og da han endelig hørte som et Slags Tramp utenfor forstod han jo at det bare var noget han syntes.

    Aaja Herregud! sa han i sin Forlatthet, og slike Ord frembragte ikke Isak uten at han mente dem. Der hørte han nu Trampingen igjen og litt efter saa han noget glide forbi Ruterne, hvad det nu var, noget med Horn, livagtig. Han sprang op, ut paa Dørhellen og saa et Syn. Gud eller Satan! mumlet han, og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det.

    Han saa en Ku, Inger og en Ku, de forsvandt i Fjøset.

    Hvis han nu ikke stod der og hørte at Inger talte saa smaat med Kua i Fjøset vilde han ikke ha trodd sig selv, men der stod han. I samme Øieblik fik han en ond Anelse: Gud velsigne hende, naturligvis, det var en makeløs og Pokkers Kone, men formeget var formeget. Rokken og Karderne, lat gaa med dem, og Perlerne var mistænkelig fine, men lat gaa med dem ogsaa! Men en Ku, kanske funden paa en Vei eller i en Bumark, den vilde bli savnet av Eiermanden og opspurt.

    Inger traadte ut av Fjøset og sa smaaleende av Stolthet: Jeg kom bare med Kua mi! -- Naa, svarte han. -- Jeg blev saa længe, for jeg kunde ikke gaa haardere med hende over Fjældet. Hun er med Kalv. -- Kom du med en Ku? sa han. -- Ja, sa hun og var sprækkefærdig av Rikdom paa denne Jord. Eller tror du jeg staar og aper! sa hun. -- Isak frygtet det værste, men aget sig og sa bare: Du maa komme ind og faa dig Mat. --

    Saa du Kua? Var hun ikke pen? -- Makeløs. Hvor har du faat hende? spurte han saa likegyldig som han kunde. -- Hun heter Guldhorn. Hvad skal du med den Muren du har muret her? Du arbeider dig ihjæl, det gjør du. Nei kom og se paa Kua!

    De gik og Isak var i Underklærne, men det gjorde ikke noget. De saa Kua over uendelig nøie og paa alle Mærker, paa Hodet, Juret, Krysset, Lænderne; rød og hvit, letforet.

    Isak spurte forsigtig: Hvor gammel tror du at hun er? -- Tror? sa Inger.

    Hun er net akkurat ørlite paa fjerde Foret. Jeg har alet hende, og alle saa sa de at det var den snilleste Kalv de har set fra Barnsben. Hvad du mener, faar vi Foder til hende? -- Isak begyndte at tro det han gjærne vilde og erklærte: Hvad som angaar Foder da skal det bli Foder nok til hende!

    Saa gik de ind og aat og drak og kvældet sig. De blev liggende og talte om Kua, om Begivenheten: Ja men er det ikke en pen Ku? Nu skal hun ha andre Kalven. Hun heter Guldhorn. Sover du, Isak? -- Nei. -- Og hvad det angaar saa kjendte hun mig igjen straks og gik med mig som et Lam igaar.

    Vi laa en Stund paa Fjældet inat. -- Naa. -- Vi maa tjore hende i hele Sommer, for ellers stryker hun av, for Ku er Ku. -- Hvor har hun været før? spurte Isak endelig. -- Hos Folket mit, de hadde hende. De vilde ikke miste hende og Børnene de graat da jeg tok hende med.

    Var det mulig at Inger kunde lyve saa herlig? Hun talte naturligvis sandt at Kua var hendes. Det blev nu gromt paa Plassen, paa Gaarden, der blev værendes, det var snart sagt ikke den Ting som manglet! Aa den Inger, han elsket hende og hun elsket ham tilbake, de var nøisomme, de levet i Træskeens Tidsalder og hadde det godt. Lat os sove! tænkte de.

    Og saa sovnet de. Om Morgningen vaknet de til den næste Dag, det var et og andet at bale med da ogsaa, javel, Strid og Glæde som Livet det er.

    Der var nu for Eksempel disse Tømmerstokkene, skulde han prøve at lægge dem op? Isak hadde desangaaende hat Øinene med sig naar han var nede i Bygden og hadde utfunderet Byggemaaten, han kunde hugge en Nov. Og var han ikke absolut nødt til at gjøre det? Her var kommet Sau tilgaards, Ku tilgaards, Gjeiterne var blit mange og vilde bli flere, Buskapen sprængte sin Avdeling av Gammen, han maatte finde en Utvei. Det høvde at gaa i Gang straks mens Poteten blomstret og Slaatten endnu ikke var begyndt, Inger maatte gi ham en og anden Haandsrækning.

    Isak vakner om Natten og staar op, Inger sover stenhaardt efter sin Vandring. Han gaar atter til Fjøset. Nu tiltaler han jo ikke Kua saaledes at det gaar over til væmmelig Smiger, men han klapper hende pent og undersøker hende paany paa alle Kanter, om hun ikke skulde ha et Mærke, et Tegn av en fremmed Eiermand. Han finder intet Mærke og gaar lettet bort.

    Der ligger Tømmeret. Han begynder at rulle paa det, at løfte det op paa Muren i en Rute, i en stor Rute til Stue og en liten Rute til Kammers.

    Det var saare trøisomt, det optok ham saa helt at han glemte Tiden. Nu røk det fra Takhullet i Gammen og Inger kom og mældte om Frokosten. Og hvad er det du holder paa med? sa hun. -- Er du oppe? svarte Isak.

    Se, den Isak, han var saa hemmelighetsfuld, men han likte nok godt at hun spurte og var nysgjærrig og gjorde Væsen av hans Forehavende. Da han hadde faat Mat sat han litt længe i Gammen før han gik ut igjen. Hvad ventet han paa?

    Nei jeg som sitter her! sa han og reiste sig. Og som har saa meget at gjøre! sa han. -- Bygger du en Bygning? spurte hun. Kan du ikke svare! -- Han svarte av Naade, ja han var saa utmærket stor fordi han bygget og var Mand for det hele, derfor svarte han: Du ser vel at jeg bygger. -- Naa. Jaja. -- Kan jeg slippe unda det? sa Isak. Her kommer du med en hel Ku tilgaards og hun maa vel ha Fjøs.

    Stakkars Inger, hun var ikke saa ugudelig klok som han, som Isak, Skapningens Herre. Og det var før hun lærte ham at kjende, før hun skjønte hans Maate at tale paa. Inger sa: Ja det er da ikke Fjøs du bygger? -- Naa, sa han. -- Du aper vel? Saa var det meget likere at du bygget Stue. -- Mener du det? sa han og saa paa hende med en paatat Mine av Tomhet i Ansigtet, ja som om han blev slaat av hendes Ide. -- Ja. Saa fik Dyrene Gammen. -- Han tænkte paa det: Jeg tror saa vel at det blir bedst! -- Der ser du, sa den seirende Inger, jeg er nu ikke saa av Veien heller! -- Nei. Og hvad du mener om et Kammers til Stuen? -- Et Kammers?

    Saa blev det som hos andre. Ja om det kunde times os!

    Det timedes dem, Isak han bygget og hugget Nov og la sine Omfar, samtidig muret han Gruve av dertil høvelig Sten, men dette siste Arbeide lykkedes mindst for ham og Isak var til Tider utilfreds med sig selv. Da Slaatten begyndte maatte han stige ned av Bygningen og gaa vide om i Lierne og slaa, han bar Høiet hjem i uhyre Bører. En Regnveirsdag sa Isak at han maatte ned i Bygden. -- Hvad skal du der? -- Nei det vet jeg ikke akkurat. --

    Han gik og var borte i to Døgn, han kom bærende hjem med en Kokeovn -- Prammen kom duvende gjennem Skogen med en Komfyr paa Ryggen. Du er ikke et Menneske mot dig selv! sa Inger. Nu rev Isak ned igjen Gruven som tok sig saa daarlig ut i det nye Huset og stillet Kokeovnen i Stedet. Det er ikke alle som har Kokeovn, sa Inger, og du store Verden for os! sa hun.

    Slaatten fortsatte, Isak berget Høi i Masse, for Skoggræs er desværre ikke det samme som Enggræs, men langt ringere. Det var nu bare i Regnveirsdager han kunde bygge paa Stuen, det gik traat, endda i August da alt Høiet var hjemme og i Skjul under Berghammeren var det nye Huset kommet bare halvt op. I September sa Isak at dette gaar ikke, sa han, jeg mener du maa springe ned i Bygden og faa en Mands Hjælp til mig, sa han til Inger. Inger var begyndt at bli litt pusket av sig i det siste og kunde ikke springe mere, men naturligvis gjorde hun sig færdig til at ta avsted.

    Men nu hadde Manden betænkt sig, han blev atter hoffærdig og vilde gjøre alt alene. Det er lite at bry Folk for, sa han, jeg klarer det alene! -- Du staar ikke ut med det. -- Hjælp mig bare op med Stokkene. --

    Da Oktober kom erklærte Inger: Jeg vinn ikke mere! Det var nu stor Skade, Takbjælkerne maatte og skulde op saa han fik tække Huset før Høstvæten begyndte, det var paa høi Tid. Hvad var det med Inger? Hun tok vel ikke paa at sykne? Nu og da ystet hun Gjeitost, men ellers dugde hun mest bare til at flytte Guldhorn i sit Tjor mange Ganger om Dag. -- Faa med dig en stor Kurv eller Kasse eller slikt noget næste Gang du er i Bygden! hadde Inger sagt. -- Hvad skal du med det? spurte Isak. -- Jeg trænger det, svarte hun.

    Han drog Takbjælkerne op med Rep og Inger skuvet paa med en Haand, det var som om det hjalp bare at hun var tilstede. Det skred frem litt isenn, det var jo ikke høiere Taket, men Bjælkerne var fantastisk store og stærke til det lille Hus.

    Det gode Høstveir holdt sig nogenlunde, Inger tok alene op al Poteten og Isak fik tækket før Nedbøren begyndte for Alvor. Gjeiterne var alt nu flyttet ind i Gammen til Menneskene om Natten, ogsaa det gik, alt gik, Menneskene klynket ikke derover. Isak laget sig atter til at gaa ned i Bygden. -- Du maatte ha kunnet faat med dig en stor Kurv eller Kasse til mig! sa Inger igjen som et ydmykt Ønske. -- Jeg har bestilt mig nogen Glasvinduer som jeg skal hente, svarte Isak, og jeg har bestilt mig to malte Dører, svarte han og var overlegen. -- Naa, jaja saa faar det være med Kurven. -- Hvad skal du med den? -- Hvad jeg skal med han? Har du ikke Øine i Hodet! --

    Isak gik bort i dype Tanker og kom tilbake om to Døgn med et Vindu og en Dør til Stuen og en Dør til Kammerset, desuten hadde han hængende foran sig paa Brystet den Kassen til Inger og i Kassen var forskjellige Matvarer. Inger sa: Ja dersom at ikke du bærer dig ihjæl en Dag! -- Ho, ihjæl? Det var saa uendelig langt ifra at Isak nu var næsten død at han tok op av Lommen en Medicinflaske med Nafta og gav den til Inger med Tilhold om at bruke dygtig av den saa hun kunde komme sig. Og der var nu Vinduerne og de malte Dører som han fremdeles kunde gjøre sig til av, han gav sig straks til at sætte dem ind.

    Aa de smaa Dører, og brukte var de ogsaa, men malet pene igjen med hvit og rød Maling, de pyntet som Skilderier i Hjemmet.

    Nu flyttet de ind i den nye Bygning og Buskapen fordeltes over hele Gammen; det blev en Sau med Lam igjen hos Kua for at hun ikke skulde ha det ensomt.

    Folkene i Ødemarken var nu kommet langt, et Under saa langt.

    III

    Saalænge Marken var tien brøt Isak op Sten og Røtter paa Jordet og jævnet sin Eng til næste Aar, da Marken frøs gik han tilskogs og hugget store Mængder av Favnved. -- Hvad skal du med al den Veden? kunde Inger spørre. -- Det vet jeg ikke saa nøie, svarte Isak, men han visste det nok. Her stod nu gammel og diger Urskog like ind paa Husene og spærret al Utvidelse av Slaatmarken, desuten agtet han at faa Favnveden ført ned i Bygden paa en eller anden Maate i Vinter og sælge den til Folk som ingen Ved hadde.

    Det var det god Mening i, Isak var sikker, han drev paa at rydde Skog og hugge den op i Favnved. Inger kom ofte og saa til ham under Arbeidet og han lot jo som om det var ham likegyldig og slet ikke var nødvendig av hende, men hun forstod at hun gjorde vel imot ham ved det.

    Det kunde falde rare Ord imellem dem: Har du ikke andet at gjøre end som at komme hit og fryse dig fordærvet? sa Isak. -- Jeg fryser ikke, svarte Inger, men du sliter Helsen av dig, sa hun. -- Nu tar du paa dig Trøien min som ligger der! -- Det skulde jeg bra gjøre, for jeg kan ikke sitte her naar Guldhorn skal kalve. -- Naa, skal Guldhorn kalve? -- Har du ikke hørt det? Og hvad du mener, skal vi sætte paa Kalven? -- Du gjør som du vil for mig, jeg vet ikke. -- Ja vi kan da ikke æte op Kalven, vet jeg.

    For saa har vi ikke mere end som en eneste Ku. -- Jeg kan nu aldrig tro at du vil vi skal æte op Kalven, sa Isak.

    De ensomme Mennesker, ja saa stygge og altfor frodige, men et Gode for hverandre, for Dyrene og for Jorden!

    Saa kalvet Guldhorn. En betydningsfuld Dag i Ødemarken, en Velsignelse og en Lykke saa stor, Guldhorn fik god Meldrikke og Isak sa: Knip ikke paa Melet! skjønt han hadde baaret det hjem paa sin Ryg. Der laa nu en pen Kalv, en Skjønhet av en Kukalv, rødsidet den og, pussig forvildet efter det Mirakel den hadde gjennemgaat. Om et Par Aar vilde den selv være Mor. Den Kalven blir en skamvakker Ku, sa Inger, og jeg skjønner ikke hvad hun skal hete, sa hun. Inger hun var barnagtig og hadde usselt Geni for alting. -- Hete? sa Isak, du kan aldrig faa høveligere Navn til hende end som Sølvhorn!

    Den første Sne faldt. Saasnart det blev Føre drog Isak ned i Bygderne og var hemmelighetsfuld som sædvanlig og vilde ikke forklare sit Ærend for Inger. Han kom tilbake som den største Overraskelse -- med Hest og Slæde. Nu tror jeg du spøker! sa Inger, og du har nu vel ikke tat Hesten? -- Har jeg tat Hesten! -- Fundet han, mener jeg? -- Aa om Isak nu hadde kunnet si: min Hest, vor Hest! Men han hadde bare faat Hesten tillaans for en Tid, han skulde kjøre Favnveden sin med den.

    Isak kjørte Favnved til Bygden og Mat og Mel og Sild hjem igjen. Og engang saa kom han hjem med en Fors Okse paa Slæden, han hadde faat den saa urimelig billig fordi det alt begyndte at bli Bunød i Bygden. Mager og lodden var den og hadde ikke godt Maal til at bælje, men den var ingen Vanskapning og vilde komme sig med godt Stel. Oksen var tidungr.

    Inger sa: Du kommer med alt!

    Ja Isak kom med alt, han kom med Planker og Sagbord som han hadde byttet sig til for Stokker, han kom med en Slipesten, med Vafeljærn, med Redskaper, det var altsammen for Favnveden. Inger svulmet av Rikdom og sa hver Gang: Kommer du endda med mere? Nu har vi Okse og alt som tænkes kan! -- Og en Dag saa svarte Isak: Nei saaforresten saa kommer jeg ikke med mere!

    De hadde nok for lang Tid og var velbergede Folk. Hvad skulde Isak nu slaa ind paa til Vaaren? Han hadde trampet efter sit Vedlass de Hundrede Ganger i Vinter og tænkt det ut: han vilde rydde videre bortover Lien og gjøre det snaut, hugge op Favnved, late den tørke Sommeren over og kjøre dobbelte Lass paa næste Vinterføre. Det fandtes ikke Feil i dette Regnskap. Isak hadde ogsaa de Hundrede Ganger tænkt paa en anden Ting: paa Guldhorn, hvor kom hun ifra, hvem eiet hende? Ingen var slik en Kone som Inger, aa en galen Pike og hun vilde alt han vilde med hende og var tilfreds; men en Dag saa kunde nogen komme og ta Guldhorn tilbake og leie hende bort fra Plassen i et Taug.

    Og meget galt kunde følge derpaa.

    Du har vel ikke tat Hesten? sa Inger, eller fundet han? sa hun. Det var hendes første Tanke, hun var vel ikke at tro for godt, og hvad skulde han gjøre? Dette hadde han tænkt paa. Hadde han ikke ogsaa faat Okse til Guldhorn, til en kanske stjaalen Ku!

    Og nu var det at levere Hesten tilbake. Det var Synd, for Hesten var liten og lubben og var blit Menneskene kjær. -- Aaja, men du har alt faat store Ting gjort, sa Inger trøstende. -- Det er nu imot Vaaren jeg skulde hat Hesten, svarte Isak, jeg har saa meget Bruk for han!

    Om Morgningen saa kjørte han sagtelig hjemmefra med det siste Vedlass og blev borte til den tredie Dagen. Da han kom ruggende hjem igjen tilfots hørte han alt utenfor Stuen en rar Laat, hvad det nu kunde være, han blev staaende litt. Barneskrik -- jaja Herregud, det var ingen Raad med det, men det var frygtelig og forunderlig, og Inger hadde intet sagt.

    Han steg ind og saa først av alt Kassen, den berømmelige Kasse som han hadde baaret hjem paa sit Bryst, den hang nu i to Taug fra Mønsaasen og var en Vugge og en Huske til Barnet. Inger ruslet oppe halvklædt, ja hun hadde sandelig ogsaa mælket Ku og Gjeiter.

    Da Barnet tidde spurte Isak: Har du alt gjort det? -- Ja nu er det gjort. -- Naa. -- Det kom om Kvælden som du fôr. -- Naa. -- Jeg skulde bare tøie mig og hænge op Kassen, saa jeg hadde alt tillaget; men det taalte jeg ikke, efterpaa saa fik jeg ondt. -- Hvorfor varskudde du mig ikke? -- Kunde jeg vite saa akkurat Tiden! Det er en Gut. -- Naa, det er en Gut. -- Og dersom jeg bare kunde skjønne og utgrunde hvad han skal hete! sa Inger.

    Isak fik se det lille røde Ansigt og det var velskapt og ikke haremyndt, og det var tykt med Haar paa Hodet. En pen liten Kar efter sin Stand og Stilling i en Kasse, Isak kjendte sig rar og svak, Kværnkallen stod foran Underet, det var tilblit engang i en hellig Taake, det viste sig i Livet med et lite Ansigt som en Allegori. Dager og Aar skulde gjøre Underet til et Menneske.

    Kom og faa dig Mat, sa Inger ....

    Isak rydder Skog og hugger Favnved. Han er kommet længer end han var, han har Sag, han sager Veden og Vedladene blir mægtige, han gjør en Gate av dem, en By av dem. Inger er mere bunden til Stuen nu og kan ikke være hos Manden under hans Arbeide, men i Stedet derfor gjør Isak Avstikkere hjem. Snodig med en slik liten Fyr i en Kasse! Det kunde ikke falde Isak ind at bry sig om ham og forresten saa var det bare et Kryp, lat det ligge der! Men man var da Menneske og kunde ikke høre udeltakende paa Skriket, paa et saa ørlite Skrik.

    Nei, tak ikke i ham! sier Inger, for du har vel Kvae paa Hænderne, sier hun. -- Har jeg Kvae paa Hænderne? Du er gal! svarer Isak. Jeg har ikke hat Kvae paa Hænderne siden at jeg bygget denne Bygningen. Tak hit Gutten saa skal jeg disse han! -- Nei nu tier han snart ....

    I Mai kommer et fremmed Kvindfolk over Fjældet til det ensomme Nybygge, hun er av Ingers Slægtninger langt ute og blir vel mottat. Hun sier: Jeg skulde nu bare se hvorledes at ho Guldhorn har det siden hun kom ifra os! -- Folk spør ikke meget efter dig som liten er! klynker Inger til Barnet. -- Ja han -- det ser jeg nu hvorledes at han har det. Det er saa meget til Gut, ser jeg! Og dersom at nogen hadde sagt mig det for et Aar siden at jeg skulde finde dig igjen her, Inger, med Mand og Barn og Hus og Middel! -- Mig det skal du ikke vør at nævne.

    Men der sitter nu han som tok mig slik som at jeg var! -- Er dokker vigd? Naa dokker er ikke vigd endda. -- Men vi faar nu se naar denne Karn her skal kristnes, sier Inger. Vi skulde ha været vigd, men det har ikke høvet saa. Hvad du mener, Isak? -- Jo vigd -- det forstaar sig. -- Kan ikke du, Oline, komme tilbake imellem Onnerne og være her hos Dyrene mens at vi gjør Turen? spør Inger. -- Og jo, det lovet den Fremmede. -- Vi skal forskylde dig for det. -- Ja det visste hun nok .... Og nu har dokker begyndt at bygge igjen, ser jeg. Hvad dokker bygger?

    Har dokker ikke nok? -- Inger nytter Høvet og sier: Ja spør han du, jeg faar ikke vite det. -- Hvad jeg bygger, svarer Isak, det er ikke at nævne. Et lite Skur om jeg kom til at trænge det. Hvad det var med ho Guldhorn, vilde du se hende? spør han den Fremmede.

    De gaar til Fjøset, Ku og Kalv vises frem, Oksen er en Kult, den Fremmede nikker til Dyrene og til selve Fjøset, at det er bedste Sort, og til den store Rensligheten, at den er storveies. Jeg vaager ho Inger i alt hvad som angaar godt og verdslig Stel med Dyrene! sier Kvindfolket.

    Isak spør: Naa, saa har ho Guldhorn været hos dig før? -- Like fra Kalv!

    Ja ikke snoft hos mig, men hos Sønnen min; men det blir nu det samme. Vi har endda Mor hendes paa Baasen!

    Isak hadde ikke hørt glædeligere Ord paa lang Tid og blev en Bør lettere, Guldhorn var nu Ingers og hans Ku med Rette. Sandt at si saa hadde han halvt om halvt tænkt sig den sørgelige Utvei av sin Uvisshet at slagte Guldhorn til Høsten, røite Haarene av Huden, grave Hornene ned i Marken og saaledes utslette ethvert Spor av Kua Guldhorn i dette Liv.

    Nu var dette unødig. Han blev saa hoffærdig av Inger og sa: Ja renslig?

    Hun har ikke Make eller Par! Det var nu bare som det kunde være hos mig like til at jeg fik mig sjøleiendes Kvindfolk. -- Kunde det være andet at vente! sa Konen Oline.

    Denne Kone fra den andre Siden av Fjældet, et blidt og fintalende Menneske, et forstandig Menneske og hette Oline, hun blev da værendes et Par Dager og hun hadde Kammerset at ligge i. Da hun gik hjem igjen fik hun med sig noget Uld av Ingers Sauer, hun skjulte Knyttet for Isak, hvad hun nu gjorde det for.

    Barnet, Isak og Konen -- Verden blev igjen den samme, daglig Arbeide, mange smaa og store Glæder, Guldhorn mælket godt, Gjeiterne hadde kidet og mælket godt, Inger ystet alt en Række hvite og røde Oster og lot dem staa til Modning. Det var Planen at faa saa mange Oster at hun kunde kjøpe sig en Vævstol for dem -- aa den Inger, hun kunde væve.

    Og Isak bygget Skur, ogsaa han hadde vel en Plan. Han slog op det nye Tilbygg til Gammen av dobbelt Bordpanel, gjorde Dør i det og et lite net Vindu paa fire Ruter, saa la han Tak av Bakhun og biet nu med Næveren til Marken tinet saa han kunde faa Torv. Idel Nødvendighet og Nytte, ikke Gulv, ikke høvlede Vægger, men Isak tømret Spiltaug som til en Hest og gjorde en Krybbe.

    Det var langt ut i Mai, Solen hadde tinet Bakkerne, Isak tækket sit Skur med Torv og hadde det færdig. Saa en Morgen aat han et Maaltid for et Døgn, tok yderligere Mat med, la Hakke og Spade paa Akslen og gik til Bygden. -- Kan du faa med dig fire Alen Sirts! ropte Inger efter ham. -- Hvad skal du med det? svarte Isak.

    Det saa ut som han skulde bli borte for altid, Inger saa hver Dag paa Veiret, paa Drotten i Luften, som om hun ventet en Seiler, gik ut om Natten og lydde, hun tænkte paa at ta Barnet i Armene og drage efter ham. Endelig kom han tilbake med Hest og Kjærre. Ptro! sa Isak høilydt utenfor Døren, og skjønt Hesten var rolig og venn og stod og homret gjenkjendende til Gammen ropte Isak ind i Stuen: Kan du komme og holde Hesten litt?

    Inger ut. -- Hvad er det? sa hun. Nei du Isak, har du faat laane han igjen! Hvor har du været henne hele Tiden? Det er sjette Dagen. -- Hvor skulde jeg være? Jeg maatte gjøre Vei mange Steder for at komme frem med Vognen min. Hold Hesten litt, har jeg sagt! -- Vognen din? Ja du har da ikke kjøpt Vognen, vet jeg? --

    Isak stum, Isak tyk av Stumhet. Han gir sig til at løfte av Kjærren Plogen og Harven som han hadde skaffet sig, Spiker, Matvarer, et Spet, en Kornsæk. -- Hvorledesen har Barnet det? spør han.

    Barnet har ingen Nød. Har du kjøpt Kjærren? spør jeg. For jeg piner og piner nu til en Vævstol, sa hun rigtig spøkefuldt, saa glad var hun over at han var hjemme igjen.

    Isak stum en lang Stund igjen og var optat med sit, han tænkte og saa sig om hvor han skulde gjøre av alle Varer og Redskaper, det syntes slet ikke at være saa greit at finde Plass til det paa Gaarden. Men da Inger opgav at spørre mere og i Stedet begyndte at prate med Hesten brøt Isak Tausheten: Har du set en Gaard uten Hest og Vogn og Plog og Harv og alt som tilhører? Og siden du vil vite det saa har jeg kjøpt baade Hesten og Kjærren og alt som i den er, svarte han. -- Inger kunde bare vagge med Hodet og si: Du store Verden for dig!

    Og Isak nu var han ikke liten og forsagt, det var som han hadde betalt som en Herremand for Guldhorn: Værsaagod -- i rund Sum en Hest fra min Side! Han var saa spændstig at han tog Plogen engang til og flyttet den og bar den med en Haand bort til Stuevæggen og reiste den op. Han var nok slik en Direktør at! Og bakefter saa tok han Harven, Spetet, en ny Greip som han hadde kjøpt, alle de dyrebare Jorddyrkningsredskaper, Klenodierne paa Nybygget. Storartet, aa fuld Utrustning, nu manglet intet mere.

    Hm. Og det faar vel bli en Raad til en Vævstol, sa han, hvissaaskjønt at jeg har Helsen. Der er Sirtsen, de hadde ikke andet end som blaa Sirts.

    Han var bundløs og øste ut. Det var som han kom fra Byen.

    Inger sier: Det var nu Skrôt at ikke ho Oline fik se alt dette mens hun var her.

    Idel Fjas og Forfængelighet fra Kvindens Side, og Manden snøste til hendes Ord. Aa men han hadde visst intet hat imot at Oline hadde set Herligheten.

    Barnet graat.

    Gaa ind igjen til Gutten, sa Isak. For nu har Hesten roet sig.

    Han spænder ifra og leier Hesten ind i Stalden -- satte Hesten sin paa Stald! Han fodrer og stryker den og er øm til den. Hvad han skyldte for Hest og Kjærre? Alt, hele Summen, en Gjæld saa stor; men den skulde ikke bli ældre end Sommeren over. Han hadde Favnved for den, litt Bygningsnæver fra ifjor og endelig nogen gode Stokker Tømmer. Det stod ikke paa. Siden da Spændingen og Stormotigheten la sig hos ham hadde han mangen bitter Stund av Frygt og Bekymring, nu kom alt an paa Sommeren og Høsten, Aarveien!

    Dagene optokes av Jordarbeide og mere Jordarbeide, han rensket nye Smaateiger av Marken for Røtter og Sten, pløiet op, gjødslet, harvet, hakket, smuldret Klumper med Hænderne, med Hælene, var alle Vegne Jorddyrkeren og gjorde Akrene til Fløilstæpper. Han biet et Par Dager til, det saa ut til Regn og han saadde Kornet.

    I flere Hundrede Aar hadde vel hans Forfædre saadd Korn, det var en Handling i Andakt en stille og mild Kvæld uten Vind, helst mot en miskundelig og ørliten Duskregn, helst saa snart som mulig efter Graagaastrækket. Poteten det var en ny Frugt, det var intet mystisk ved den, intet religiøst, Kvindfolk og Børn kunde være med og faa den sat, disse Jordeplerne som kom fra fremmed Land likesom Kaffen, stor og herlig Mat, men i Slægt med Næpen. Korn det var Brødet, Korn eller ikke Korn det var Liv eller Død. Isak gik barhodet og i Jesu Navn og saadde, han var som en Kubbe med Hænder paa, men indvendig var han som et Barn.

    Han hadde Omhu for hvert av sine Kast, han var venlig og resigneret. Se, nu spirer nok disse Kornøiene og blir til Aks og mere Korn, og slik er det over hele Jorden naar at Korn saaes. I Jødeland, i Amerika, i Gudbrandsdalen -- aa hvor Verden den er vid, og den ørlille Ruten Isak gik og saadde paa den var i Midten av alt. Det straalet Vifter av Korn ut fra hans Haand, Himlen var overskyet og god, det tegnet til en uendelig liten Duskregn.

    IV

    Mellem Onnerne kom Dag og Tid, men Konen Oline kom ikke.

    Isak hadde nu fri paa Jordet, han satte sig istand med to Ljaaer og to River til Slaatten, gjorde en lang Bund til Kjærren saa han kunde kjøre Høi paa den og skaffet sig Meier og Æmnestræ til en Vedslæde til Vinters. Han gjorde mange gode Ting. Og hvad to Hylder paa Væggen i Stuen vedkommer da satte han ogsaa op dem, saa de kunde være at lægge forskjellige Ting paa, baade Almanaken som han endelig hadde kjøpt og Tvarer og Øser som ikke var i Bruk. Inger sa at det var et stort Gode med de to Hylderne!

    Inger hun syntes at alle Ting var store Goder. Se nu Guldhorn hun vilde ikke rømme mere, men roet sig med Kalven og Oksen og gik Dagen lang i Skogen. Se nu Gjeiterne de trivedes og drog næsten sine tunge Jur i Marken. Inger sydde et langt Plagg av blaa Sirts og en liten Lue av samme Tøi, det var det peneste man kunde se og det var Daapsdragten.

    Gutten selv laa nu og da og fulgte Værket med Øinene, det var nok alt saa meget til Gut, og skulde han endelig hete Eleseus saa vilde Isak heller ikke motsætte sig dette længer. Da Kjolen var færdig hadde den et langt Slæp paa to Alen Sirts og hver Alen kostet sine Penger, men det fik ikke hjælpe, Barnet var nu den Førstefødte. -- Skal Perlebaandet dit nogen Gang brukes saa er det vel nu! sa Isak. -- Aa Inger hadde alt tænkt paa dem, paa Perlerne, hun var ikke Mor for ingenting, men aldeles dum og stolt. Perlerne rak ikke rundt Halsen paa Gutten, men de vilde være pene foran paa Luen hans, og der satte hun dem.

    Men Oline kom ikke.

    Hadde det nu ikke været for Dyrene saa kunde alle Mennesker ha forlatt Stedet sammen og kommet tilbake om tre fire Dager med Barnet kristnet.

    Og hadde det ikke været for den velsignede Vielsen saa kunde Inger ha reist alene. -- Dersom at vi ikke kunde utsætte Vielsen saalænge? sa Isak. -- Inger svarte: Det vil nu ta baade ti og tolv Aar før han Eleseus kan være igjen hjemme og mælke!

    Nei saa maatte Isak bruke Vet. Egentlig var det hele begyndt uten Begyndelse, Vielsen var kanske like saa nødvendig som Daapen, hvad visste han. Nu tegnet det til Tørke, til rigtig ond Tørke, kom det ikke Regn snart vilde Avlingen brænde op; men alt stod i Guds Haand. Isak gjorde sig færdig til at rænde ned i Bygden efter et Menneske. Det var atter de mange Mile at rænde.

    Al den Trængsel for en Vielse og en Daap! Folk i Marken har i Sandhet mange smaa og store Sorger!

    Saa kom Oline ....

    Nu var de gifte og døpt, alt i Orden, de hadde endog iagttat at vies først, saa Barnet kunde bli ægte. Men Tørken vedblev og nu brandt de smaa Kornakrene op, brandt Fløilstæpperne op, og hvorfor det? Alt stod i Guds Haand. Isak slog sine Engstykker og det var ikke stort Græs paa dem endda de var blit gjødslet i Vaar; han slog og slog i Lierne, i fjærne Utmarker, og blev ikke træt av at slaa og tørke og føre Foder hjem, for han hadde alt Hest og stor Buskap. Men midt i Juli maatte han ogsaa slaa Kornet til Grønfoder, det var ikke til andet. Saa nu vilde det bare komme an paa Poteten!

    Hvorledes var det med Poteten? Var det bare en Kaffesort fra fremmed Land og kunde undværes? Aa Poteten er en makeløs Frugt, den staar i Tørke, den staar i Væte, men vokser. Den trodser Veiret og taaler meget, faar den litt pen Behandling av Mennesket lønner den femtenfoldig igjen.

    Se, Poteten har ikke Druens Blod, men den har Kastanjens Kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En Mand kan være brødløs, har han Potet saa er han ikke matløs. Potet kan ristes i varm Aske og være en Kvældsmat, den kan kokes i Vand og være en Frokost. Hvad kræver den av Suvl? Lite, Poteten er nøisom, en Kum Mælk, en Sild er nok til den.

    Rikdommen bruker Smør til den, Fattigdommen dypper den i ørlite Salt paa en Skaal, Isak kunde til Søndags faa svælge den ned med en Rømmebunke av Guldhorns Mælk. Den vanagtede og velsignede Potet!

    Men nu spøkte det for Poteten og.

    Isak saa paa Himlen utallige Ganger om Dagen, Himlen var blaa. Mangen Kvæld tegnet det til en Skur. Isak gik ind og sa: Undres paa om det ikke blir Regn nu allikevel! Et Par Timer efter var alt Haap ute igjen.

    Tørken hadde nu varet i syv Uker og Varmen var svær, Poteten stod i hele denne Tid og storblomstret, blomstret unaturlig og vidunderlig. Akrene saa ut i Frastand som Snemarker. Hvor var Enden paa alt dette? Almanaken gav intet Vink, Almanakerne nu for Tiden de var ikke som før, de var til ingenting. Nu saa det ut til Regn igjen og Isak gik ind til Inger og sa:

    Det maa nu vel med Guds Hjælp bli Regn i Nat! -- Ser han slik ut? -- Ja.

    Og Hesten ryster sig i Skoklerne. -- Inger glyttet paa Døren og sa: Jo nu skal du se! -- Nogen faa Draaper faldt. Timerne gik, Folkene kvældet sig, da Isak gik ut om Natten for at se var Himlen blaa. -- Nei Herregud! sa Inger. Jaja men saa blir det tørt det siste Lauvet dit ogsaa da imorgen, sa hun og trøstet bedst hun kunde.

    Javel, Isak hadde ogsaa lauvet kraftig og hadde nu en Mængde Lauv av bedste Slag. Det var værdifuldt Foder, han behandlet det som Høi og tækket det over med Næver i Skogen. Han hadde bare en liten Slump staaende ute nu, derfor svarte han Inger saa dypt fortvilet og likesæl:

    Jeg tar det ikke ind om det blir tørt heller! -- Du aper vel? sa Inger.

    Dagen efter tok han det altsaa ikke ind, siden han hadde sagt det, tok ikke ind Lauvet. Det kunde staa der, det blev ikke Regn korsom var, lat bare Lauvet staa der i Guds Navn! Han kunde ta det ind før Jul engang dersom at ikke Solen hadde brændt det rent op til den Tid!

    Saa rikt og rundelig krænket følte han sig, det var ikke længer gildt at sitte paa Dørhellen og se nedover Jordet og eie det. Der stod nu Potetakrene i blomstrende Galskap og tørket op, saa kunde Lauvet staa der det stod, værsaagod! Aa men Isak -- kanske hadde han en liten lur Tanke med det midt i sin tykke Troskyldighet, kanske gjorde han det paa Spekulation og vilde prøve at tirre den blaa Himmel nu ved Maaneskiftet.

    Om Kvælden saa det atter ut til Regn. Du skulde ha berget Lauvet dit, sa Inger. -- Hvorfor det? spurte Isak og gjorde sig yterst fremmed. -- Jaja du aper, men det kunde nu komme Regn. -- Du ser da vel at det ikke kommer Regn iaar.

    Men om Natten var det nu allikevel som det blev saa mørkt i Glasvinduet, det var ogsaa som om noget drev imot det og gjorde det vaatt, hvad det nu kunde være. Inger vaknet og sa: Der regner det, se paa Ruterne! -- Isak snøste bare og svarte: Regn? Det er ikke Regn. Jeg skjønner ikke hvad du snakker om! -- Du skal ikke vør at ape! sa Inger.

    Isak apet ja. Og han bare luret sig selv. Visst var det Regn og det en dygtig Skur, men da den hadde vætt godt ut Lauvet til Isak saa sluttet den. Himlen var blaa. Det var jo det jeg sa at det ikke kom Regn, sa Isak stivnakket og ikke saa lite syndig.

    For Poteten var denne Skur til ingenting og Dager kom og gik, Himlen var blaa. Saa begyndte Isak at arbeide paa sin Vedslæde og gjorde sig Flid med den og bøiet sit Hjærte og høvlet ydmykt Meier og Skokler, jaja Herregud! Se, Dager kom jo og gik, Barnet vokste, Inger kjærnet og ystet, det stod i Grunden ikke paa, ett Uaar overlevet nok dygtige Mennesker i Marken. Og desuten -- da ni Uker var gaat saa kom det rigtig velsignet med Regn, et helt Døgns Regn, derav høljet det ned i seksten Timer, Himlene var aapne. Hadde det nu været som for to Uker siden vilde Isak ha sagt: Det er forsent!

    Nu sa han til Inger: Du skal se han berger noget av Poteten! -- Aaja da, svarte Inger trøstefuldt, han berger alsammen!

    Og nu begyndte det at se bedre ut, det regnet Skurer hver Dag, Haaen grønnedes, det var som Trollværk. Poteten blomstret, det gjorde den, ja værre end før, og det vokset ut store Bær i Toppene paa den, og det var paa langt nær rigtig; men ingen visste hvad som var under Røtterne paa den, Isak hadde ikke vaaget at se efter. Saa kom Inger en Dag og hadde fundet over tyve smaa Poteter under ett Skal. Og de har fem Uker at vokse i endda! sa Inger. -- Den Inger, hun skulde idelig trøste og tale godt med sin Haremund. Og elendig Snak var det hun hadde, hun hvæset, det var som naar en Ventil lækker Damp; men hendes Trøst var god at ha i Marken.

    Og en livslysten Natur det hadde hun. -- Dersom at du kunde gjøre en Seng til! sa hun til Isak. -- Naa, sa han. -- Jaja det haster nu ikke, men.

    De begyndte at ta op Poteten og blev færdig med den til Mikaeli, som den gamle Sædvane var. Det blev middels Aar, godt Aar, det viste sig atter at Poteten ikke var saa uendelig nøie paa Veiret, men vokste allikevel og stod ut med meget. Naturligvis blev det ikke rigtig middels Aar og godt Aar naar de regnet nøie, men de kunde ikke regne nøie iaar; en Lap var gaat forbi en Dag og hadde undret sig over al Poteten her paa Nybygget, i Bygderne var det langt værre, sa han.

    Saa hadde Isak igjen nogen Uker at bryte Jord i til Tælen kom.

    Kreaturerne gik nu og beitet paa Jordet og hvorhelst de vilde, det var trivelig for Isak at arbeide sammen med dem og høre paa Bjælderne, det hæftet ham jo ogsaa noget bort, for Oksen var lei til at gjøre Ugagn og stange ind i Lauvstakkerne og Gjeiterne de var høit og lavt og allevegne, endog paa Gammetaket.

    Smaa og store Sorger.

    En Dag hører Isak et Illskrik, Inger staar paa Dørhellen med Barnet paa Armen og peker nedover til Oksen og den vesle Kua Sølvhorn, de er Kjærester. Isak kaster Hakken og rænder nedover, aa men det var nok forsent, Ulykken var skedd. Ser du Trollet, hun er tidlig ute, bare Aaret, et halvt Aar fortidlig, Trollet, Barnungen! Isak faar hende ind i Gammen, men det er nok forsent. Jaja, sa Inger, det er nu paa en Maate godt, for ellers hadde begge Kjyrene blit høstbær! -- Aa Inger, nei hun hadde ikke godt Hode, men hun visste kanske hvad hun gjorde da hun slap Sølvhorn og Oksen ut sammen imorges.

    Vinteren kom, Inger kardet og spandt, Isak kjørte Favnved, uhyre Lass med tør Ved paa godt Føre, al Skyld og Gjæld blev strøket, Hest og Kjærre, Plog og Harv var hans. Han kjørte bort med Ingers Gjeitost og fik Tvistgarn, Vævstol, Hespetræ og Rendebom med hjem igjen, han kom atter med Mel og Matvarer, atter med Planker, Bord og Spiker; en Dag kom han med en Lampe. Saasandt som jeg staar her saa spøker du! sa Inger, men hun hadde længe skjønt at Lampen vilde komme. De tændte den om Kvælden og var i Paradis, lille Eleseus han trodde visst det var Solen.

    Ser du hvor forundret han er! sa Isak. Inger kunde herefter spinde i Lampelys.

    Han kom med Lerret til Skjorter og med nye Komager til Inger. Hun hadde bedt ham om forskjellige Farvevarer til Uldgarn, han kom ogsaa med dem.

    Men en Dag saa kom han med en Klokke. Med hvad? En Klokke! Da blev Inger himmelfalden og det var ikke Maal i hende en Stund. Isak hængte Klokken paa Væggen med forsigtige Hænder og stillet den efter et Skjøn, han trak Loddene op og hadde den til at slaa. Barnet vendte Øinene efter den dype Klang og saa derefter paa Morn. Ja du kan gjærne undre dig! sa hun og tok Gutten til sig og var selv rørt. For av alt godt her i Ensomheten kunde intet maale sig med en Stueklokke som gik hele den mørke Vinter og slog Timerne pent.

    Saa var Veden kjørt, Isak begyndte i Skogen igjen og hugget mere Ved, gjorde sine Gater og sin By av Favnved til næste Vinter. Han kom længer og længer bort fra Husene nu, en stor vid Li laa alt aapen for Dyrkning og han agtet ikke at snauhugge Marken mere, men herefter bare fælde de ældste Trær med tør Top.

    Naturligvis hadde han ogsaa længe forstaat hvorfor Inger hadde ordet om en Seng til, nu fik han vel skynde sig og ikke utsætte det længer. Han kom hjem fra Skogen en mørk Kvæld og da var det gjort, Familjen var øket, Gut igjen, Inger laa. Den Inger, imorges hadde hun villet ha ham ned i Bygden: Du skulde røre Hesten litt igjen, sa hun, for han staar bare og graver i Spiltauget! -- Jeg har ikke Tid til slikt Tøv, sa Isak og gik. Nu skjønte han at hun bare hadde villet ha ham av Veien, og hvorfor det? Han kunde været god at ha ved Huset. -- Hvorledesen har det sig at du aldrig kan varsku? sa han. -- Nu maa du gjøre dig en Seng og ligge i Kammerset, svarte hun.

    Det var nu forresten ikke gjort bare med en Seng, det skulde ogsaa Sengklær til. De hadde ikke to Skindfelder, det vilde heller ikke bli Raad til en ny Feld før til næste Høst naar de fik nogen Vædrer at slagte, men selv da vilde det ikke bli Feld av et Par Væderskind. Isak slet ondt og frøs noget om Nætterne nu en Tid utover, han prøvet at grave sig ned i Høiet under Berghammeren, han prøvet at lægge sig hos Kjyrene, husvild var han. Det var en Lykke at det alt var Mai, saa vilde Juni komme, Juli ....

    Mærkelig saa meget her var bragt istand i Ødemarken nu, Menneskebolig og Buskapshus og ryddede Marker, alt paa tre Aar. Hvad bygget Isak nu? Et nyt Skur, en Skjaa, Tilbygg til Stuen. Det dundret gjennem Huset naar han drev otte Toms Spiker ind og Inger kom nu og da ut og bad for de Smaa. Javel, de Smaa, snak med dem saalænge, syng til dem, lat han Eleseus faa Spandloket at banke med! Det skal ikke vare saa længe med de store Spikerne, det er just her de maa være, i Strækfiskene, i det som skal fæste hele Tilbygget til Huset. Siden blir det bare Bord og to og en halv Toms Spiker, bare Dukkeværk.

    Kunde det undgaas at han dunket! Der stod nu baade Sildtønden og Melet og Matvarerne i Stalden for ikke at staa under aapen Himmel, men Flæsket tok Smak av det, en Skjaa var den rene Nødvendighed. Smaagutterne maatte vel ogsaa kunne vænne sig til nogen Hammerslag i Væggen, Eleseus han var likesom blit litt spæd og elendig, men den andre han pattet som en tyk Gudsengel og naar han ikke skrek saa sov han. En makeløs Unge. Isak vilde ikke motsætte sig at han blev hetende Sivert, det var kanske bedst, skjønt han hadde atter tænkt sig Jakob.

    I somme Tilfælder hadde Inger Ret, Eleseus det var efter hendes Præst og var fint, men Sivert det hette Inger sin Morbror, Herredskassereren, han som var Ungkar og Velfærdsmand uten Arvinger. Hvad bedre kunde da Barnet gjøre end at hete efter ham?

    Saa blev det ny Vaaronn igjen og alt i Jorden før Pinse. Dengang Inger hadde bare Eleseus kunde hun umulig avse Tid til at hjælpe Manden, den Førstefødte optok hende saa; nu da hun hadde to Børn rensket hun Jordet og utrettet mangt andet omfremt: var med lange Stunder i Potetsættingen, saadde Gulrot og Næpe. En slik Kone var ikke let at finde. Hadde hun ikke ogsaa Væv oppe? Hun nyttet hvert Øieblik til at løpe ut i Kammerset og væve et Par Spoler og det blev halvuld Vendtøi til Underplagg for Vinteren. Da hun fik farvet sit Garn blev det blaat og rødt Kjoletøi til hende selv og de Smaa, hun la tilslut flere Farver ind og gjorde Dynetræk til Isak av Væven.

    Lutter nødvendige og nyttige Ting, og saa solide Ting!

    Se, nu var Familjen i Marken kommet godt paa Fote og dersom Aarveien lyktes saa var Nybyggerne likefrem at misunde. Hvad stod tilbake? Høihus naturligvis, en Løe med Træskegulv i Midten, det var et Fremtidens Maal, det vilde naaes som de andre Maal, giv Tid! Nu hadde vesle Sølvhorn kalvet, Gjeiterne kidet og Sauerne lammet, det vrimlet av Smaafæ i Bumarken. Og hvad med Menneskene? Eleseus gik alt paa sine Ben hvor han vilde og lille Sivert var kristnet. Inger? Hun laget sig visst til med Barn igjen, hun var saa frodig. Hvad var endda en Gang et Barn for hende?

    Ingenting -- det vil si store Ting, pent Smaafolk, hun hovmodet sig over Børnene og lot forstaa at det ikke var alle som Gud betrodde slike store og pene Børn. Inger var i fuld Virksomhet med at være ung.

    Hun hadde et vansiret Ansigt og hadde levet hele Ungdommen opover som et Utskud, Gutterne saa hende ikke skjønt hun baade kunde danse og arbeide, de forsmaadde hendes Sødme, de vendte sig bort -- nu var det hendes Tid, hun utfoldet sig, hun stod idelig i Flor og gik med Barn. Isak selv, Husbonden, han var og blev en alvorlig Mand, men han hadde hat god Fremgang og var tilfreds. Hvad han hadde holdt Liv i sig med før Inger kom var meget dunkelt, Potet og Gjeitmælk, ja dristige Retter uten Navn; nu hadde han alt som nævnes kunde for en Mand i hans Kaar.

    Det blev Tørke igjen, Misvekst igjen. Lappen Os-Anders som kom forbi med sin Hund kunde berette at Folk i Bygderne alt hadde slaat Kornet til Kreaturfoder. -- Naa. Saa hadde de ikke noget Haap? spurte Inger. -- Nei. Men de har stængt Sild. Han Sivert, Morbror din, faar Landslot. -- Han hadde nu ørlite før! Baade i Kjørrel og Gryte! -- Net som du, Inger!

    • Ja Gudsketak, det er ikke at klage. Hvad de sier om mig derhjemme? --

    Os-Anders vagger paa Hodet og slesker at han har ikke Ord for det. -- Dersom at du lyster en Kum Søtmælk saa skal du bare orde det, sier Inger. -- Du skal ikke kostværde! Men har du ørlite til Hunden?

    Mælken kom, Hundematen kom. Lappen hørte en Musik inde fra Stuen og lydde: Hvad det er? -- Det er Stueklokken vores som slaar, sa Inger og var revnefærdig av Storhet.

    Lappen vagget igjen paa Hodet og sa: Dokker har Hus og Hest og Middel, kan du nævne mig hvad dokker ikke har! -- Nei vi kan ikke Gud fuldtakke.

    • Ho Oline bad mig om at hilse dig. -- Naa. Hvor hun baler? --

    Taalelig. Hvor Manden din er? -- Han er og bryter. -- De sier han har ikke kjøpt? henkaster Lappen. -- Kjøpt? Hvem som sier det? -- De sier det. -- Hvem skulde han kjøpe av? Det er Almenning. -- Jaja. -- Og nogen Svettdraaper har han lagt ned paa denne Jorden! -- De sier det er Staten sin Jord?

    Inger forstod ingenting av det og sa: Jaja det maa saa være. Er det ho Oline som har snakket paa det? -- Jeg mindes ikke hvem det var, svarte Lappen og kastet sine vikende Øine i alle Retninger.

    Inger forundret sig over at han ikke tagg om noget, det gjorde Os-Anders ellers altid, det gjør alle Lapper, de tigger. Os-Anders sitter og karver i sin Kridtpipestubb og tænder. Aa for en Pipe, han røker og drager saa hele hans gamle rynkede Ansigt staar som en Rune. -- Ja jeg gjør ikke at spørre om at det er dine Børn, sa han og slesket mere. For de er saa like dig. Net akkurat som da du selv var liten!

    Inger som var en Vanskapning og et Utyske -- naturligvis var det galt, men hun svulmet allikevel. Selv en Lap kan gjøre et Morhjærte glad. -- Dersom at ikke Sækken din var saa fuld saa skulde du faa ørlite i han, sa hun. -- Nei du skal ikke kostværde!

    Inger gaar ind med Barnet paa Armen og imens er Eleseus tilbake hos Lappen. De kommer godt overens, Gutten faar se noget rart i Lappens Sæk, noget loddent, han faar klappe det. Hunden staar og pister og gjøir. Da Inger kom ut med Nisten gir hun et lite Støn og sætter sig ned paa Dørhellen: Hvad det er du bærer? spør hun. -- Nei det er ikke noget. En Hare. -- Jeg saa det. -- Han Smaakaren din vilde se han. Det var Hunden som jaget han op idag og dræpte han til mig. -- Her er Maten din! sa Inger.

    V

    Det var en gammel Erfaring at mindst to Uaar fulgte paa hverandre, Isak var blit taalsom og fandt sig i sin Lot. Kornet brandt op og Høiavlingen var maatelig, men Poteten saa atter ut til at greie sig; det var altsaa galt nok, men det var ikke Nød. Isak hadde endda engang Favnved og Tømmerstokker at bringe til Bygden og da det var stængt Sild rundt hele Kysten hadde Folk godt med Penger at kjøpe Ved for. Det saa mest ut som en Styrelse at Kornet slog feil, for hvor skulde han ha træsket dette Korn uten en Løe med Træskegulv? Lat det bare være Styrelse, det skader ikke i Længden.

    En anden Sak var det at nye Ting kunde dukke op og uroe ham. Hvad var det nu en viss Lap hadde sagt til Inger i Sommer -- at han ikke hadde kjøpt? Skulde han kjøpe, hvorfor det? Marken laa jo her, Skogen stod her, han dyrket op og reiste et Hjem midt i Urnaturen, fødde sin Familje og sine Dyr, skyldte ingen, arbeidet, arbeidet. Han hadde flere Ganger tænkt at tale med Lensmanden naar han var nede i Bygden, men det var blit utsat; Lensmanden hadde ikke noget godt Ord og Isak var faamælt.

    Hvad skulde han si naar han kom, hvad skulde han ha til Ærend?

    En Dag om Vinteren kom Lensmanden selv kjørende ut til Nybygget, han hadde en Mand med og mange Papirer i en Væske -- og der var da selve Lensmand Geissler. Han saa den store aapne Li som var avskoget og laa jævn og pen under Sneen, han trodde vel at hele Vidden var dyrket og sa:

    Dette er jo et stort Bruk, mener du at faa slikt for ingenting?

    Der var det kommet! Isak fik en Rædsel i Livet og svarte ikke.

    Du skulde ha kommet til mig og kjøpt Marken, sa Lensmanden. -- Ja. --

    Lensmanden talte om Skyldsætting, om Skjel, Skat, kongelig Skat, sa han, og da Isak fik litt Forklaring fandt han det mindre og mindre urimelig.

    Lensmanden ærtet sin Følgesvend og sa: Naa, du Skjønsmand, hvor stor er Indmarken? Men han ventet ikke paa Svar, han bare skrev op Indmarken paa Slump. Han spurte Isak om Høilassene, om Potettønderne. Og hvorledes skulde de bære sig ad med Skjel? De kunde ikke gaa op Skjel i livdyp Sne i Skogen, men om Sommeren var det ikke kommendes hit for Mennesker. Hvad hadde Isak selv tænkt sig til Skog og Bumark? -- Det visste ikke Isak, han hadde hittil tænkt sig som sit alt han saa. Lensmanden sa at Staten satte Grænser. Jo større Vidde du faar des mere koster det, sa han. -- Naa. -- Ja. Og du faar ikke alt du kan gape over, du faar til dit Behov.

    • Naa. --

    Inger satte Mælk frem og Lensmanden og hans Følgesvend drak. Hun kom med mere Mælk. Lensmanden stræng? Han strøk endog Eleseus over Haaret og sa:

    Er det Stener han leker med? Faa se de Stenene. Hvad er dette? De er saa tunge, det er visst et eller andet Slags Metal i dem. -- Det er nok av slikt opi Fjældet, sa Isak.

    Lensmanden vendte tilbake til Forretningen: Det er vel sør- og vestover det er værdifuldest for dig? spurte han Isak. Skal vi si en Fjerding sørover? -- En hel Fjerding! utbrøt Følgesvenden. -- Du kunde ikke dyrke op to Hundrede Alen, sa Lensmanden kort. -- Isak spurte: Hvad koster en Fjerding? -- Lensmanden svarte: Det vet jeg ikke, det vet ingen. Men jeg vil foreslaa en ringe Pris, her er Mile ind i Ødemarken og ingen Adkomst.

    Ja men en hel Fjerding! sa Følgesvenden igjen.

    Lensmanden skrev en Fjerding sørover og spurte: Og opover mot Fjældene?

    • Der maa jeg ha til Vandet. Der er et stort Vand, svarte Isak.

    Lensmanden skrev. -- Nu nordover? -- Det er ikke saa nøie, svarte Isak.

    Det er ikke ordentlig Skog paa Myrene.

    Lensmanden skrev efter sit eget Hode en halv Fjerding. -- Mot Øst? -- Det er heller ikke saa nøie. Det er bare Fjældet over til Sverige.

    Lensmanden skrev.

    Da han hadde skrevet regnet han det hele over paa et Øieblik og sa:

    Naturligvis blir dette en stor Eiendom og hadde den ligget nede i Bygden kunde ingen ha kjøpt den. Jeg vil foreslaa et Hundrede Dalers Penge for alt. Hvad mener du? spurte han Følgesvenden. -- Følgesvenden svarte: Det er jo ingen Pris! -- Hundrede Daler! sa Inger. Du skal ikke faa saa stor Vidde, Isak! -- Nei, sa Isak. -- Følgesvenden grep til: Det er som jeg sier! Hvad skal dokker gjøre med en slik Vidde?

    Lensmanden sa: Dyrke den.

    Han hadde sittet her og slitt og skrevet, nu og da var det Barneskrik i Stuen, han vilde vel nødig skrive op igjen det hele, han kom ikke hjem før langt paa Nat, nei ikke før imorgen tidlig. Han la Papirerne egenraadig i Væsken. -- Gaa ut og spænd for! sa han til Følgesvenden.

    Han vendte sig til Isak og erklærte: Egentlig burde du hat Stedet for ingenting og Betaling atpaa, slik som du har arbeidet. Og det vil jeg si i mit Forslag. Saa faar vi se hvormeget Staten vil ha for at gi Skjøte.

    Isak -- Gud vet hvorledes han hadde det. Det var som om han ikke hadde noget imot at det blev sat høi Pris paa hans Sted og paa hans uhyre Arbeide her. Han holdt det vel ikke for umulig at kunne klare et Hundrede Daler i Tidens Løp, derfor sa han ikke mere, han kunde arbeide som før og dyrke op Jorden og gjøre forfalden Skog op i Favnved. Isak var ikke av dem som speidet, han holdt ikke Utkik efter Tilfældigheter, han arbeidet.

    Inger takket Lensmanden og bad ham være deres Mand hos Staten.

    Ja. Men jeg avgjør jo ingenting, jeg bare skriver min Mening. Hvor gammel er den mindste der? -- Skikkelig et halvt Aar. -- Gut eller Pike?

    • Gut.

    Lensmanden var ikke stræng, men overfladisk og lite samvittighetsfuld.

    Sin Skjøns- og Takstmand, Stævnevidnet Brede Olsen overhørte han, den vigtige Handel ordnet han paa Lykke og Fromme, en stor Affære, avgjørende for Isak og hans Kone selv og avgjørende for deres Efterkommere kanske i utallige Slægtled, skriftfæstet han paa Slump, Lensmanden bare skrev. Men han viste Nybyggerne megen Venlighet, han tok op av Lommen en blank Ort og gav lille Sivert i Haanden, saa nikket han og gik ut i Slæden.

    Pludselig spurte han: Hvad heter dette Stedet? -- Heter? -- Hvad Navn har det? Vi maa sætte et Navn.

    Det hadde ikke Menneskene tænkt paa, de saa paa hverandre Inger og Isak.

    Sellanraa? sa Lensmanden. Han fandt det vel paa, det var kanske ikke noget Navn engang, men han gjentok: Sellanraa! nikket og kjørte.

    Alt paa Slump, Grænserne, Prisen, Navnet ....

    Nogen Uker senere hørte Isak engang han var nede i Bygden at det var Ugreie med Lensmand Geissler, det var blit Spurlag efter nogen Penger som han ikke kunde vise Ret for og han var blit mældt til Amtmanden. Saa galt kunde ske, somme Mennesker tumler Livet frem, saa støter de imot dem som gaar det!

    En Dag Isak har været i Bygden med et av sine siste Vedlass og er paa Hjemveien oplever han at faa kjøre Lensmand Geissler paa sin Slæde.

    Lensmanden traadte bare ut av Skogen med en Haandkuffert og sa: Lat mig faa sitte paa hos dig!

    De kjørte en Stund, ingen av dem talte. En enkelt Gang tok Lensmanden op en Flaske og drak av den, han bydde ogsaa Isak som avslog. Jeg er ræd for Maven min paa denne Turen, sa Lensmanden.

    Han begyndte at tale om Isaks Gaardhandel: Jeg ekspederte Saken straks og anbefalte den varmt. Sellanraa er et pent Navn. Egentlig saa skulde du hat Stedet for ingenting, men hadde jeg skrevet det saa vilde Staten ha blit ublu og sat sin egen Pris. Jeg skrev femti Daler. -- Naa, saa skrev Dokker ikke Hundrede Daler? -- Lensmanden rynket Brynene og tænkte sig om: Saavidt jeg mindes skrev jeg femti Daler.

    Hvor skal Dokker fare nu? spurte Isak. -- Over til Vesterbotten, til min Kones Familje. -- Det blir ondt at komme over paa denne Tid av Aaret. -- Det gaar vel. Kan ikke du følge mig et Stykke? -- Jo. Dokker skal ikke gaa alene. --

    De kom til Nybygget og Lensmanden laa Natten over i Kammerset. Om Morgningen tok han sig atter en Sup av Flasken og sa: Jeg ødelægger visst Maven min paa denne Turen! Han var ellers som forrige Gang da han var her, velvillig avgjørende, men vimset og lite optat av sin Skjæbne; kanske var den heller ikke saa sørgelig. Da Isak dristet sig til at si at ikke hele Lien var dyrket, men bare litt, nogen smaa Ruter, gav Lensmanden det forbausende Svar: Det forstod jeg meget godt da jeg sat her og skrev dengang. Men min Kjøregut, Brede, han forstod ingenting, han er en Flab. Departementet har et Slags Tabel.

    Naar det var saa faa Høilass og saa faa Potettønder paa saa stor Indmark som jeg opgav saa sier Departementets Tabel at det er elendig Jord, billig Jord. Jeg var paa din Side, og jeg skal ta Saligheten min netop paa det Skjælmstykket.

    Det er to og tredive Tusen slike Karer som du vi skulde ha her i Landet.

    • Lensmanden nikket og henvendte sig til Inger: Hvor gammel er den

    mindste? -- Han er nu tre Fjerdingaar. -- Naa det er Gut? -- Ja. --

    Men du skal drive paa og faa Gaardhandelen din ordnet saa snart som mulig, sa han til Isak. Det er en anden Mand som nu vil kjøpe omtrent midtveis mellem her og Bygden, men da stiger dette Stedet i Pris. Kjøp nu du først, saa kan det stige siden! Saa har du litt igjen for Slitet dit. Det var du som begyndte i Ødemarken.

    Folkene var taknemmelige for hans Raad og spurte om det ikke var ham selv som skulde ordne med Handelen. Han svarte at han hadde gjort det han kunde, det kom nu bare an paa Staten. -- Jeg reiser nu til Vesterbotten og kommer ikke igjen, sa han like ut.

    Han gav Inger en Ort og det var altfor meget. Husk paa at bringe litt Slagt ned i Bygden til min Familje, sa han, en Kalv eller Sau, hvad dere har. Min Kone betaler. Tak ogsaa med et Par Gjeitoster nu og da, Børnene er glad i dem.

    Isak fulgte ham over Fjældet, og paa Høiden var det haard Skare saa det var godt at gaa. Isak fik en hel Daler.

    Slik fôr da Lensmand Geissler bort og kom ikke tilbake til Bygden. Det samme kunde det være, syntes Folk, han blev holdt for en upaalitelig Person og en Æventyrer. Ikke for det at han ikke visste nok, han var en vellært Mand og hadde studeret meget, men han slog for stort paa og brukte andres Penger. Det blev oplyst at det var efter en skarp Skrivelse fra Amtmand Pleym at Geissler var rømt, men hans Familje blev det intet gjort ved og den bodde en god Stund efter i Bygden, det var Konen og tre Børn. Forøvrig varte det ikke længe før de manglende Penger blev sendt fra Sverige, Lensmandsfamiljen sat da ingenlunde længer i Pant, men vedblev at bo paa sit Sted fordi det lystet den.

    For Isak og Inger hadde samme Geissler ikke været nogen daarlig Kar, tværtimot. Gud vet hvorledes nu den nye Lensmand vilde bli, om kanske hele Handelen med Nybygget skulde gjøres op igjen!

    Amtmanden sendte en av sine Skrivere op til Bygden, det var den nye Lensmand. Han var en Mand i firtiaars Alder, Søn av en Foged og hette Heyerdahl; han hadde været for fattig til at bli Student og Embedsmand, men han hadde sittet paa Amtskontoret og skrevet i femten Aar. Da han aldrig hadde faat Raad til at gifte sig var han Ungkar, Amtmand Pleym hadde arvet ham efter sin Formand og git ham den samme usle Løn som før var git; Heyerdahl mottok sin Løn og skrev. Han blev en fortrykt og vissen Mand, men paapasselig og retskaffen, han var ogsaa dygtig til Arbeider som han engang hadde lært og saa langt hans Ævner rak. Nu da han blev Lensmand begyndte han at faa adskillig Selvfølelse.

    Isak tok Mot til sig og gik til ham.

    Saken Sellanraa -- jo her er den, kommet tilbake fra Departementet. De vil ha Forklaring paa mangt og meget, det hele er jo i ett Rot fra denne Geisslers Haand, sa Lensmanden. Det kongelige Departement vil vite om det er store og kanske herlige Multebærmyrer paa Eiendommen. Om det er Tømmerskog. Om det muligens er Ærtser og adskillige Metaller i Bjærgene trindt omkring. Det er nævnt et stort Fjældvand, er det Fisk i det?

    Denne Geissler har rigtignok git nogen Oplysninger, men han var jo ikke en Mand at stole paa, jeg maa sitte her og gjennemgaa alle Ting efter ham. Nu skal jeg komme op til dit Sted, til Sellanraa, med det første og undersøke alt og taksere det. Hvormange Mil er det dit? Det kongelige Departement vil ha ordentlig Skjel opgaat, naturligvis maa vi gaa op Skjel. -- Det blir ondt at gaa op Skjel før utpaa Sommeren, sier Isak.

    • Det maa vel late sig gjøre. Vi kan ikke vente til utpaa Sommeren med

    at gi Departementet Svar. Jeg kommer en av Dagene. Paa samme Turen skal jeg paa Statens Vegne sælge noget Dyrkningsmark til en anden Mand. -- Er det han som skal kjøpe midtveis mellem mig og Bygden? -- Det vet jeg ikke, jo det er det kanske. En Mand herfra, min Takstmand forresten, mit Stævnevidne. Han har spurt Geissler om at faa kjøpe, men Geissler har avvist ham og svaret at han kunde ikke dyrke to Hundrede Alen engang!

    Saa skrev Manden til selve Amtskontoret og nu har jeg faat Saken til Uttalelse. Ja den Geissler!

    Lensmand Heyerdahl kom til Nybygget og hadde Skjønsmand Brede med, de hadde gaat sig vaate paa Myrene og blev endda vaatere da de skulde gaa op Skjel i braanende Vaarsne opover Fjældet. Lensmanden var ivrig den første Dag, men den næste gik han træt og stod bare igjen langt nede og ropte og pekte. Det var ikke længer Tale om at skjærpe „Bjærgene trindt omkring“, og Multebærmyrene skulde paa det nøieste bli undersøkt paa Hjemveien, sa han.

    Departementet hadde fremsat mange Spørsmaal, det hadde vel atter en Tabel. Det eneste som det var Mening i var Spørsmaalet om Skogen. Det var meget rigtig noget Tømmer og det stod indenfor Isaks Fjerding, men der fandtes ikke Trælast til Salg, bare til Husbruk godt og vel. Men selv om her hadde været nok av Tømmer, hvem kunde drive det milevis frem til Folk? Det kunde bare Kværnkallen Isak naar han i Vinterens Løp kjørte nogen Stokker til Bygden og fik Planker og Bord igjen.

    Det viste sig at den mærkelige Mand Geissler hadde git en Fremstilling som ikke var til at komme forbi. Der sat nu den nye Lensmand og prøvet at imøtegaa ham og finde en Feil at rette, men opgav det.

    Han spurte bare oftere end Geissler sin Følgesvend og Skjønsmand til Raads og tok Hensyn til hans Ord, og samme Skjønsmand maatte vel ha omvendt sig og faat et andet Syn siden han selv blev Kjøper i Statens Almenning. -- Hvad du mener om Prisen? spurte Lensmanden. -- Femti Daler er evig nok for den som kjøpe skal, svarte Skjønsmanden. -- Lensmanden formulerte det i pyntelig Sprog. Geissler hadde skrevet: Manden vil fra nu av ogsaa faa aarlig Skat at utrede, han ser sig ingen Utvei til at betale en høiere Kjøpesum end femti Daler fordelt paa ti Aar.

    Staten kan motta hans Tilbud eller frata ham hans Mark og hans Arbeide. -- Heyerdahl skrev: Manden ansøker ærbødigst det høie Departement om at faa beholde den Mark som ikke er hans, men som han har nedlagt et betydelig Arbeide paa, for 50 -- femti -- Speciedaler, at betale i Terminer efter Departementets velvillige Skjøn.

    Jeg tror det skal lykkes mig at sikre dig Eiendommen, sa Lensmand Heyerdahl til Isak.

    VI

    Idag skal Storoksen avgaarde. Den er blit et uhyre Dyr og for kostbar at holde her paa Nybygget, Isak skal ned i Bygden med den, avhænde den og faa en høvelig Fors Okse med tilbake.

    Det er Inger som har sat dette igjennem og Inger visste vel hvad hun gjorde da hun fik Isak avsted netop idag.

    Skal du gaa saa maa det være idag, sa hun. Oksen er fremfødd, det er god Pris paa fremfødd Slagt om Vaaren, han kan sendes til Byen, der er det saa storveies hvad de betaler. -- Jaja, sa Isak. -- Det værste er om at Oksen skulde bli farlig for dig paa Veien. -- Det svarte ikke Isak paa.

    • Men nu har han jo smaat været ute en Ukes Tid og set sig om og blit

    vant. -- Isak tidde. Men han hængte en stor Kniv i Slir paa sig og tok Oksen ut.

    Aa for en Rugg, blank og frygtelig, Lænderne gynget paa den naar den gik. Den var noksaa lavbenet; naar den løp brøt den Ungskog ned med Brystet, den var som et Lokomotiv. Dens Hals var vældig indtil Vanskapthet, i denne Hals bodde en Elefants Styrke.

    Dersom at han nu bare ikke slaar sig gal for dig, sa Inger. -- Isak svarte om en Stund: Jaja, saa faar jeg slagte han paa Veien og bære Kjøtet.

    Inger satte sig ned paa Dørhellen. Hun hadde ondt og var flammet i Ansigtet, hun hadde holdt sig opret til Isak gik, nu blev han borte med Oksen i Skogen og Inger kunde ynke sig uten Fare. Lille Eleseus taler alt og han spør: Mama ondt? -- Ja ondt. -- Han hærmer efter Morn, tar sig til Ryggen og ynker sig. Lille Sivert sover.

    Inger faar Eleseus med sig ind, gir ham Saker og Ting at leke med paa Gulvet og gaar selv tilsengs. Stunden var kommet. Hun er hele Tiden ved fuld Samling, hun holder Øie med Eleseus, hun kaster Blikket bort paa Væggen og ser hvad Klokken er. Hun skriker ikke, rører sig knapt; en Kamp foregaar i hendes Indvolde, en Byrde glider pludselig ifra hende.

    Næsten i samme Øieblik hører hun et fremmed Skrik i sin Seng, en liten velsignet Røst stakkar, og nu har hun ingen Ro, men løfter sig op og ser nedover sig. Hvad ser hun? Hendes Ansigt blir i samme Nu graat og uten Uttryk, uten Forstand, et Støn høres, det er saa unaturlig, saa umulig, det er som et skjevt Hyl ifra hende.

    Hun synker tilbake i Sengen. Det gaar et Minut, hun har ingen Ro, det lille Skrik i Sengen blir stærkere, hun løfter sig atter op og ser -- aa Gud, det værste av alt, ingen Naade, Barnet var atpaa Kjøpet Pike. --

    Isak var kanske ikke kommet en halv Mil bort, det var en knap Time siden han gik ut av Gaarden. I Løpet av ti Minutter var Barnet født og dræpt ..

    Isak kom hjem igjen den tredje Dag, han leiet i Baand en sultefodret Fors Okse som næppe kunde røre sig, derfor var Veien blit saa lang.

    Hvorledes gik det? spurte Inger, og endda var hun selv saa nedfor og syk.

    Det hadde gaat taalelig. Jaja Storoksen hadde jo været gal den siste Halvmil og Isak hadde maattet binde den og hente Hjælp fra Bygden. Da han saa kom tilbake hadde Oksen slitt sig og ikke været at finde paa en Stund. Naa, det gik jo altsammen, Handelsmanden som kjøpte op Slagt til Byen hadde betalt godt. -- Og her er nu den nye Oksen, sa Isak, lat Børnene komme og se han!

    Den samme Interesse for hvert nyt Dyr, Inger saa paa Oksen og kjendte paa den, spurte om Prisen; lille Sivert fik sitte paa Ryggen av den. -- Jeg savner saa Storoksen, sa Inger, han var saa blank og snil. Bare de nu slagter han pent!

    Dagene blev optat med Onnearbeide, Kreaturerne var utslupne, i det tomme Fjøs stod Potet i Kasser og Binger for at gro. Isak saadde endda mere Korn iaar og brukte sin yterste Flid med at faa det pent i Jorden, han gjorde Senger til Gulrot og Næpe og Inger saadde Frø. Alt gik som før.

    Inger gik en Tid med en Høipose over Maven for at være tyk, hun minket litt paa Høiet efterhvert og kastet tilslut Posen. Isak blev endelig en Dag opmærksom og spurte forundret: Hvorledes var det, blev det ikke til noget dennegang? -- Nei, sa hun, ikke dennegang. -- Naa. Hvorfor det? -- Det hadde sig vel saa. Hvad du tror, Isak, før du faar brutt op alt dette som vi ser! -- Gik det galt med dig? spurte han. -- Ja. -- Naa.

    Fôr du ikke selv ilde? -- Nei. Jeg har saa ofte tænkt paa om at vi ikke kunde faa os Gris. -- Isak, sen i Vendingen, svarte om en Stund: Ja Gris

    • jeg har tænkt paa han hver Vaar. Men saalænge det ikke blir mere

    Potet og mere Smaapotet og ørlite Korn saa har vi ikke noget at gi han.

    Vi faar nu se iaar. -- Det kunde ha været saa godt at ha Gris. -- Ja. --

    Dagene gaar, det kommer Regn og Aker og Eng staar pent, det blir nok til noget iaar! Smaa og store Oplevelser følger, det er Mat, Søvn og Arbeide, det er Søndager med Ansigtsvask og kjæmmet Haar, Isak sitter i ny rød Skjorte som Inger har vævet og sydd. Saa hænder det at det jævne Liv uroes av en større Tildragelse: En Sau med Lam har gaat sig fast i en Bergklype, de andre Sauer kommer hjem om Kvælden, Inger savner øieblikkelig de to Liv som er borte, Isak ut at lete. Og Isaks første Tanke er at naar galt skulde være er det et Held at det er Søndag saa han ikke hæfter sig bort fra Arbeidet.

    Han leter i Timer, det er en endeløs Bumark, han gaar og gaar; hjemme er hele Huset i Spænding, Morn tysser paa sine Børn med de korte Ord at to Sauer er borte, ti stille!

    Alle er med i Omsorgen, hele det lille Samfund, selv Kjyrene skjønner at noget usædvanlig er paafærde og rauter, for Inger er ute iblandt og lokker med høi Røst imot Skogen skjønt det snart er Nat. Det er en Ødemarkens Begivenhet, en komunal Ulykke. Da Inger faar Børnene lagt gaar hun ogsaa selv ut og leter. Iblandt saa soer hun, men faar intet Svar, Isak er vel saa langt borte.

    Hvor i Alverden er Sauene, hvad har hændt dem? Er Bjørnen ute? Er Vargen kommet over Fjældet fra Sverige og Finland? Ingen av Delene, da Isak finder Sauen staar den fast i en Bergklype med et brukket Ben og oprevet Jur. Den maa være holdt længe i Klypen, skjønt den er alvorlig saaret har den gnaget Græsset ned til den bare Muld omkring sig. Isak løfter Sauen op og frelser den, det første den gjør er at søke Beite. Lammet patter straks, det er den rene Lægedom for det stakkars saare Jur at bli tømt.

    Nu finder Isak Sten og fylder den farlige Bergklypen, den lumske Bergklypen, den skal aldrig mere bryte et Saulaar! Isak bruker Buksesæler av Læder, han tar dem av og spænder dem om Sauen og holder det oprevne Jur paa Plass. Saa løfter han Sauen paa Akslen og gaar hjem med den. Lammet følger.

    Siden? Spjelker og Tjærekluter. Om nogen Dager begynder Sauen at sprætte med den syke Fot fordi Saaret klør og gror. Jo altsammen retter sig igjen -- til næste Gang noget hænder.

    Daglig Liv, Tildragelser som fylder Nybyggerne helt. Aa det er ingenlunde Smaatterier, det er Skjæbne, det gjælder Lykke, Nydelse og Velfærd.

    Isak nytter Tiden mellem Onnerne til at telgje paa nogen nye Tømmerstokker han har liggende, han har vel en Tanke med det. Han bryter desuten mangen nyttig Sten og faar den frem tilgaards; naar han har faat nok Sten lægger han den op til Mur. Hadde det nu været som for et Aar siden eller saa vilde Inger ha været nysgjærrig og undret sig over hvad Mandens Tanke var, men nu syslet hun helst med sit eget og gjorde ingen Spørsmaal. Inger er flittig som før og steller Hus og Børn og Dyr, men hun har begyndt at synge, det gjorde hun ikke før, hun lærer Eleseus Kvældsbøn, det gjorde hun ikke før.

    Isak savner hendes Spørsmaal, det var hendes Nysgjærrighet og hendes Ros over det han fik istand som gjorde ham til en tilfreds Mand og en makeløs Mand, nu gaar hun forbi og sier i Høiden at han sliter sig ihjæl. Hun maa allikevel ha faret ilde den siste Gangen! tænker han.

    Oline kommer paa nyt Besøk. Hadde det nu været som ifjor vilde hun ha været velkommen, nu er det anderledes. Inger møter hende fra første Øieblik med Uvilje, hvad nu Grunden kunde være, men Inger er blit fiendsk.

    Jeg trodde saa halvt at jeg kom i retten Tid igjen, sa Oline fintalende.

    • Hvorledes? -- Ja at den Tredje skulde kristnes. Hvorledes er det? --

    Nei, sa Inger, for den Saks Skyld skulde du ikke ha umaket dig. -- Naa. --

    Oline gaar over til at skryte av Smaagutterne som er blit saa store og pene, av Isak som dyrker Jord og nu ser ut til at ville bygge igjen -- storveies, ikke Maken noget Sted! Og kan du fortælle mig hvad han skal bygge? -- Nei det kan jeg ikke, det maa du spørre han selv om. -- Nei, sa Oline, det er ikke noget som skjeller mig. Jeg skulde nu bare se hvorledes at dokker hadde det, for det er en stor Glæde og Trøisomhet for mig. Guldhorn vil jeg ikke spørre om eller ta paa Tungen mere, hun har nu faat det som hun skulde ha det!

    Det gaar en Stund med godt Prat og Inger er ikke længer saa uvenlig. Da Klokken borte paa Væggen slaar sine herlige Slag faar Oline Taarer i Øinene og har aldrig i sit fattige Liv hørt et slikt Kirkeorgel, Inger blir rik og generøs igjen til sin ringe Slægtning og sier: Du skal komme ut i Kammerset og se paa Væven min!

    Oline blir Dagen ut. Hun taler med Isak og lovorder alle hans Gjærninger. -- Jeg hører du har kjøpt en Mil paa hver Kant, kunde du ikke hat det for ingenting? Hvem misundte dig?

    Isak faar nu den Ros han har savnet og blir mere til Kar: Det er nu Regjeringen jeg kjøper av, svarer han. -- Jaja, men hun skulde vel ikke være noget Rovdyr imot dig, Regjeringen. Hvad du bygger? -- Det vet jeg ikke. Det blir ikke noget videre. -- Du baler og du bygger! Du har malte Dører og Slagklokke paa Væggen, saa er det vel Storstue du bygger? -- Du skal ikke ape! svarer Isak. Men han liker sig godt og sier til Inger:

    Kan du ikke koke ørpitterlite Rømmegrøt til den som Fremmed er? -- Nei, svarer Inger, for jeg har nys kjærnet. -- Jeg aper ikke, jeg er bare et enfoldig Kvindfolk som spør sig for, skynder Oline sig at svare. Jaja naar at det ikke er Storstue saa er det vel et overhændig Hus til al Loen din. Du har Akrer og Enger, det staar og vokser net som i Bibelen med Mælk og Honning.

    Isak spør: Hvorledes tegner Aarveien paa dokkers Kanter? -- Jaja det staar nu der. Dersom at bare ikke Vorherre sætter Ild paa det iaar ogsaa og brænder det op, forlate min Synd! Alt staar i hans Haand og Almagt.

    Men saa storveies som her hos dokker er det ingen Steder hos os, det være evig langt fra!

    Inger spør efter andre av Folket sit, især efter Sivert Morbror, Herredskassereren, han er Familjens store Mand og har Notbruk og Naust, han vet snart sagt ikke hvor han skal gjøre av al sin Middel. Under denne Tale blir jo Isak mere og mere borte og hans nye Byggeforetakende glemt. Han sier da tilslut: Nei efterdi du endelig vil vite det, Oline, saa er det akkurat en liten Løe med Træskegulv jeg prøver at faa mig op.

    Skjønte det! svarer Oline. Folk som er Folk bruker at tænke fremover og bakover og ha alting i Hodet. Her er ikke at nævne Krus eller Kjørrel som ikke du har utgrundet. Var det Træskegulv du sa?

    Isak er et stort Barn, han taaler ikke Olines Smiger og gjør sig litt til Nar: Hvad den nye Husbygning anbetræffer saa skal det være Træskegulv i han, det er min Agt og Mening, sier han. -- Træskegulv! sier Oline beundrende og vagger med Hodet. -- For hvad skal vi med Korn paa Akeren naar at vi ikke kan træske det? -- Det er som jeg sier: du grunder ut alt i Hodet. -- Inger er atter blit umild, Pratet mellem de to har vel ophidset hende, hun sier pludselig: Rømmegrøt -- hvor vil du jeg skal ta Rømmen ifra? Er det Rømme i Elven?

    Oline møter Faren: Inger, kjære velsigne dig, har du ikke Bønhørelse? Du skal ikke orde om Rømmegrøt eller nævne han! Et Menneske som jeg som bare ræker i Gaardene!

    Isak sitter litt til, saa sier han: Nei her sitter jeg som skal bryte mere Sten til Muren min! -- Ja det gaar Sten til en slik Mur som din! -- Sten? svarer Isak. Ja det er net akkurat som det aldrig skulde bli nok. --

    Da Isak er gaat blir de to Kvindfolk mere sams igjen, de har saa meget at tale om fra Bygden, Timerne gaar. Om Kvælden faar Oline se hvor Buskapen har vokset, tre Kjyr med Oksen, to Kalver, et Mylder av Gjeit og Sau. Hvor skal det ende! spør Oline og ser til Himmels.

    Hun blir Natten over.

    Men Dagen efter gaar hun. Hun har atter faat med sig noget i et Knytte og da Isak er i Stenbruddet gjør hun en liten Omvei for at undgaa ham.

    To Timer efter kommer Oline tilbake til Nybygget, træder ind og sier:

    Hvor er han Isak?

    Inger staar og vasker op. Hun skjønner at Oline maa ha passeret Isak og Børnene som er i Bruddet, hun aner straks Uraad: Han Isak? Hvad du vil han Isak? -- Nei hvad jeg vil han! Men jeg fik ikke bydd han Farvel. -- Taushet. Oline siger uten videre ned paa en Bænk som om Benene ikke vilde bære hende mere. Hun indvarsler med Vilje noget usædvanlig, netop ved sin Daanefærdighet.

    Inger styrer sig ikke længer, hendes Ansigt er fuldt av Raseri og Rædsel, hun sier: Jeg fik en Helsing fra dig med han Os-Anders. Det var en pen Helsing! -- Hvorledes? -- Det var en Hare. -- Hvad du sier? spør Oline forunderlig mildt. -- Du skal ikke vør at nægte det! roper Inger vild i Øinene. Jeg skal drive denne Træøsen midt i Kjæften paa dig! Se der!

    Slog hun? Javisst. Og da ikke Oline tumler for det første Slag, men tværtimot mukker og roper: Du skal vare dig! Jeg vet hvad jeg vet om dig! saa bruker Inger Træøsen videre og faar Oline ned paa Gulvet, faar hende under sig, knægaar hende.

    Vil du bent tyne mig? spør Oline. Hun hadde denne frygtelige Haremund over sig, et stort stærkt Kvindfolk med et Banketræ av en Slev i Haanden. Oline var alt bulnet av Slag, hun blødde, men hun mukket mere og gav sig ikke: Naa, du vil tyne mig og! -- Ja -- dræpe dig, svarer Inger og slaar. Der har du! Jeg skal slaa dig ihjæl! -- Hun hadde nu Visshet, Oline kjendte hendes Hemmelighet og hun brydde sig om ingenting mere. -- Der har du i Trynet dit! -- Trynet mit? Det er du som har Tryne! stønner Oline. Vorherre har skaaret et Kors i Ansigtet dit!

    Da Oline er saa seig at faa Bugt med, saa forbandet seig, maa Inger holde inde med sine Slag, de er til intet, de maser hende selv ut. Men hun truer -- aa hun truer med Træøsen under Olines Øine, at hun skal faa mere, hun skal faa evig nok! Jeg har en Bordjunge, du skal faa se han!

    Hun reiser sig op som for at lete efter Kniven, efter Bordjungen, men nu er hendes værste Ophidselse over og hun bare bruker Mund. Oline kommer sig op paa Bænken igjen gul og blaa i Ansigtet, bulnet og blodig, hun stryker Haaret bort, retter paa sit Hodeplagg, spytter; hendes Mund er opsvulmet. Dit Kreatur! sier hun.

    Du har været i Skogen og snuset, roper Inger, det er det du har brukt Timerne til, du har fundet den ørlille Graven. Men du skulde ha gravet et Hul til dig selv med det samme. -- Nu skal du faa se! svarer Oline og hun lyser av Hævngjærrighet. Jeg sier ikke mere men det blir ikke længer Stue med Kammers og Orgelværk i Klokken. -- Det raar ikke du for! -- Det skal ho Oline og jeg raade for!

    De to Kvindfolk kjækler herom. Oline er ikke saa grov og høirøstet, nei hun er likefrem fredelig i sin grumme Ondskap; men hun er indætt og farlig: Jeg ser efter Knyttet mit, jeg angrer paa at jeg la det igjen i Skogen. Du skal faa Ulden igjen, jeg vil ikke eie den! -- Naa, saa tror du jeg har stjaalet den? -- Selv vet du hvad du har!

    Det kjækler de atter om. Inger tilbyr at peke paa dem av sine Sauer som hun har klippet Ulden av, Oline spør fredelig og melet: Jaja, men hvem vet hvor du fik den første Sauen? Inger nævner Navn og Sted hvor hendes første Sauer var i Foder med sine Lam. Og du skal bare klinke klare vare dig for Munden din! truer hun. -- Haha! ler Oline saa smaat. Hun har altid hver Gang et Svar og gir sig ikke: Munden min? End din egen Mund!

    Hun peker paa Ingers Vanskapthet og kalder hende en Skabelon for Gud og Mennesker. Inger svarer fræsende, og fordi Oline er fet kalder hun hende et Ister -- et slikt Hundeister som du er! Og du skal faa Tak for Haren som du sendte mig! -- Haren? Dersom at jeg hadde været saa fri for Synd som for den Haren! Hvorledes saa han ut? -- Hvorledes ser en Hare ut? -- Som du. Net akkurat som du. Og du skulde ikke ha fornøden at se paa Harer. -- Du skal ha dig ut! skriker Inger. Det var du som lot han Os-Anders komme med Haren.

    Jeg skal faa dig paa Straf. -- Straf? Var det Straf du nævnte? -- Du misunder mig alt jeg har og du stekes op av Misundelse til mig, vedblir Inger. Du har snartsagt ikke faat Søvn paa Øinene siden at jeg blev gift og fik han Isak og alt det som her er. Du store Gud og Fader, hvad du vil mig? Er det min Skyld at Børnene dine ikke kom sig nogen Steder hen og blev til noget? Du taaler ikke at se at Børnene mine er velskapte og har grommere Navne end som dine, og kan jeg hjælpe for at de er penere av Kjøt og Blod end som dine var!

    Skulde noget gjøre Oline rasende saa var det dette. Hun hadde været saa mange Ganger Mor og hadde intet andet end Børnene slike som de nu engang var, hun gjorde dem gode og skrytte av dem, løi paa dem Fortjenester de ikke hadde og skjulte deres Brøst. -- Hvad du sier? svarte hun Inger. At du ikke søkker i Jorden av Skam! Børnene mine, de som var Himlens lyse Engleskarer imot dine! Er det Børnene mine som du vaager at ta paa Tungen? De var allesammen syv Guds Skapninger da de var smaa og nu er de voksne og store alleihop.

    Du skal ikke vør! -- End ho Lise, kom ikke hun paa Straf, hvorledes var det? spør Inger. -- Hun hadde ikke gjort noget, hun var uskyldig som en Blomster, svarer Oline. Og hun er da gift i Bergen og gaar med Hat, men hvad gjør du! -- Og hvorledes var det med han Nils? -- Jeg estimerer ikke at svare dig. Men du har nu et av dine liggende borti Skogen, hvad har du gjort med det? Du har dræpt det! -- Hut og tiks og snask ut med dig! skriker Inger igjen og gaar Oline paa Livet.

    Men Oline viker ikke, hun ikke engang reiser sig. Denne Uforfærdethet som likner Forhærdelse lammer Inger igjen og hun sier bare: Nei jeg skal benest lete op Bordjungen! -- Det skal du ikke vør, raader Oline til, jeg skal nok gaa av mig selv. Men hvad det angaar at du huter ut dit eget Folk saa er du et Kreatur! -- Ja du skal bare gaa!

    Men Oline gaar ikke. De to Kvindfolk kjækler endnu en god Stund og hver Gang Stueklokken slaar halvt eller helt Slag saa haanler Oline og gjør Inger rasende. Tilslut kommer de begge i mere Ro og Oline gjør sig færdig til at gaa. Jeg har lang Vei og Natten imot mig, sier hun. Og det var Skrôt, jeg kunde jo ha tat med mig ørlite Mat hjemmefra, sier hun.

    Hertil svarer ikke Inger noget, hun har faat sin Forstand tilbake og slaar Vand i et Fat til Oline: Der -- dersom at du vil tørke dig over! sier hun. Oline indser at hun bør fli sig før hun gaar, men da hun ikke vet hvor hun er blodig vasker hun feil. Inger staar og ser paa dette en Stund, saa peker hun: Der -- far over Tindingen ogsaa! Nei den andre Tindingen jeg staar jo og peker! -- Kunde jeg vite hvad for en Tinding du peker paa! svarer Oline. -- Det er mere paa Munden din ogsaa. Er du snoft ræd Vand? spør Inger.

    Det ender med at Inger maa vaske den Saarede og slænge et Haandklæde til hende.

    Hvad det var jeg skulde sagt, sier Oline mens hun tørker sig, og hun er saa fuldkommen fredelig igjen, hvorledes skal han Isak og Børnene staa det over? -- Vet han det? spør Inger. -- Vet han det ikke! Han kom og fik se det. -- Hvad han sa? -- Hvad kunde han si! Han blev maalløs likesom jeg.

    Taushet.

    Det er du som er Skyld i altsammen! klager Inger og brister i Graat. -- Dersom at jeg hadde været saa fri for Synd! -- Jeg skal spørre han Os-Anders, det kan du være viss paa. -- Gjør saa!

    De taler det over i Ro og Oline synes at bli mindre hævngjærrig. Hun er Politiker av høi Rang og er vant til at finde Utveier, nu ytrer hun endog et Slags Medfølelse: at naar det nu kommer op saa blir det stor Synd i han Isak og Børnene. -- Ja, sier Inger og graater mere. Jeg har grubliseret og grubliseret paa det Nat og Dag. -- Oline tænker sig som en Frelse at hun kunde være til nogen Hjælp. Hun kunde kanske komme og være her paa Nybygget naar Inger blev sat fast.

    Inger graater ikke mere, hun likesom med ett lytter og overveier: Nei, du ser ikke efter Børnene. -- Ser jeg ikke efter Børnene? Du aper. -- Naa. -- Er det nogen Ting jeg har Hjærte for saa er det Børn. -- Ja dine egne, sier Inger, men hvorledes vilde du bli imot mine? Og naar jeg tænker paa at du skikket mig Haren bare snoft for at ødelægge mig saa er du ikke andet end fuld av Synd. -- Jeg? spør Oline. Er det mig du mener?

    • Ja det er dig jeg mener, svarer Inger og graater. Du har været det

    værste Utskud imot mig og jeg har ingen god Tro om dig. Og desforuten saa vilde du bare stjæle al Ulden ifra os dersom at du kom hit. Og den ene Gjeitosten efter den andre vilde gaa til dit Folk og ikke til mit.

    • Du er et Kreatur! sa Oline.

    Inger graater og tørker Øinene og taler iblandt. Oline vil saavisst ikke trænge sig paa, for hun kan være hos han Nils, sin Søn, som hun hele Tiden har været. Men naar at nu Inger skal paa Straf saa blir han Isak og de uskyldige Smaa opraadde og Oline kunde gaa her og ha et Øie med dem. Hun fremstiller det tillokkende, det skulde slet ikke gaa saa ilde.

    Du kan nu tænke paa det, sier hun.

    Inger er slagen. Hun graater og ryster paa Hodet og ser ned. Hun gaar søvngjængeragtig ut i Skjaaen og steller istand Niste til Gjesten. -- Nei du skal ikke kostværde! sier Oline. -- Du skal nu ikke gaa matløs over Fjældet, sier Inger.

    Da Oline er gaat sniker Inger sig ut, ser sig om, lytter. Nei ingen Lyd fra Stenbruddet. Hun gaar nærmere og hører Børnene, de leker med Smaastener. Isak har sat sig, han holder Spetet mellem Knærne og støtter sig paa det som en Stav. Der sitter han.

    Inger sniker sig op i Skogkanten. Hun hadde sat et lite Kors i Jorden et Sted, Korset ligger nede, men der det har staat er Torven lettet op og Jorden omrotet. Hun sætter sig og soper Jorden sammen igjen med Hænderne. Og der sitter hun.

    Hun kom av Nysgjærrighet for at se hvormeget Oline har rotet i den lille Grav, hun blir sittende fordi Kreaturerne endnu ikke er hjemkommet tilkvælds. Hun graater og ryster paa Hodet og ser ned.

    VII

    Dagene de gaar.

    Det er et velsignet Veir for Jorden, med Solskin og Regnskurer, og Avlingen blir derefter. Nybyggerne har nu gjort næsten al Slaatten og faar en Mængde Høi, det kniper haardt med Husrum for altsammen, de stapper ind under Berghamrene, ind i Stalden, stapper under Stuebygningen, rømmer Skjaaen for alt som i er og stapper ogsaa den fuld til Taket. Inger arbeider med som en umistelig Hjælp og Støtte sent og tidlig, Isak nytter hver Regnøkt til at faa den nye Løen under Tak og ialfald Sørvæggen i fuld Stand, saa kan Alverdens Høi stappes dit. Det gaar dygtig fremover, det skal nok gaa!

    Den store Sorg og Tildragelse -- javel, den var tilstede, Gjærningen var gjort og Følgerne maatte komme. Det gode gaar oftest en sporløs Vei, det onde drager altid Følger efter sig. Isak tok Saken forstandig fra Begyndelsen, han sa saa meget til sin Kone at hvorledes har du faret ad! sa han. -- Hertil svarte ikke Inger noget. -- Og om en Stund talte Isak igjen: Er det saa at du har strupt det? -- Ja, sa Inger. -- Du skulde ikke ha gjort det. -- Nei, svarte hun. -- Og ikke forstaar jeg hvorledes du kunde gjøre det. -- Hun var net akkurat som jeg, svarte Inger. -- Hvorledes? -- I Munden. -- Isak tænkte længe paa det: Jaja, sa han.

    Saa blev det ikke til mere da med det samme, og eftersom Dagene gik nøiagtig like saa rolig som før og det desuten var saa meget Høi at berge og slik usædvanlig stor Avling saa traadte Ugjærningen litt efter litt tilbake i deres Tanker. Men den hang over Menneskene og Stedet hele Tiden. De kunde ikke haape paa Taushet av Oline, det var for utrygt. Og selv om Oline tidde vilde andre tale, de stumme Vidner vilde faa Mæle, Væggene i Stuen, Træerne omkring den lille Grav i Skogen; han Os-Anders vilde gjøre Hentydninger, Inger selv vilde røbe sig vaken eller sovende.

    De var forberedt paa det værste.

    Hvad andet kunde Isak gjøre end ta Saken med Forstand? Han skjønte nu hvorfor Inger hver Gang hadde villet være alene med Fødslen, alene utstaa den store Angst for Fostrets Velskapthet, alene møte Faren. Tre Ganger hadde hun gjentat det. Isak rystet paa Hodet og syntes Synd i hende for hendes Vanskjæbne, stakkars Inger. Han hørte om Lappens Sendelse med Haren og han frikjendte hende. Det førte til stor Kjærlighet mellem dem, en gal Kjærlighet, de koset sig til hverandre i Faren, hun var fuld av raa Sødme til ham og han blev gal og umaatelig efter hende, Kværnkallen, Kubben.

    Av Skotøi saa brukte hun Komager, men det var intet av Lap ved hende, hun var ikke liten og vissen men tværtimot makeløs og stor. Nu om Sommeren gik hun barbenet og hadde nakne Lægger høit opover, og disse nakne Lægger kunde han ikke faa sine Øine ifra.

    Hun vedblev at synge Salmestubber hele Sommeren og at lære Eleseus Bønner, men hun kom til at hate ukristelig alle Lapper og gav ren Besked til dem som drog forbi: De kunde være sendt av nogen igjen, de hadde gjærne en Hare i Skindsækken igjen, de skulde bare gaa! -- En Hare? Hvad for en Hare? -- Naa, har du ikke hørt hvad han Os-Anders gjorde? -- Nei.

    • Jeg er like sæl om jeg sier det: han kom hit med en Hare da jeg gik

    med Barn. -- Skulde du ha hørt saa galt! Tok du Skade? -- Det skjeller dig ikke, du skal bare gaa! Her har du ørlite at stikke i Munden og saa skal du gaa! -- Du skulde ikke ha en Læderbot til Komagen min? -- Nei.

    Men jeg skal gi dig av en Staur dersom at du ikke nu gaar!

    Men en Lap han tigger ydmykt, men faar han Nei saa blir han hævngjærrig og truer. Et Lappepar med to Børn kom forbi Nybygget, Børnene blev sendt ind i Stuen for at tigge, de kom tilbake og mældte at det var ingen i Stuen. Familjen stod en Stund og talte det over paa Lappisk, saa gik Manden ind for at se. Han blev borte. Konen gik efter, derpaa Børnene, de blev alle staaende i Stuen og smaapratet Lappisk. Manden stikker Hodet ind i Kammerset, det var heller ingen der. Stueklokken slaar, Familjen lytter forundret og blir staaende.

    Inger maa ha anet Fremmedfolk ved Gaarden, hun kom fort gaaende nedover Lien, da hun ser det er Lapper, og Lapper som hun ikke engang kjender, saa sier hun bent ut: Hvad dokker vil her? Saa dokker ikke at her var frit for Folk? -- Mja, sier Manden. -- Inger vedblir: Dokker skal gaa ut igjen herfra.

    Familjen rykker seigt og motvillig ut. Vi blev staaende og høre paa Stueklokken din, sier Manden, hun slog saa navnkundig pent. -- Du skulde ikke ha en Brødleiv til os? sier Konen. -- Hvor er dokker ifra? spør Inger. -- Ifra Vatnan paa andre Siden. Vi har gaat i hele Nat. -- Hvor dokker skal hen? -- Over Fjældet. --

    Inger gaar og steller istand Nisten, da hun kommer ut igjen tigger Konen om et Luetøi, om en Dott Uld, om en Gjeitostbete, alt har hun Bruk for.

    Inger har ikke Tid, Isak og Børnene er paa Slaatmarken. Dokker skal bare gaa, sier hun.

    Konen slesker: Vi saa Buskapen din opi Marken, det var Dyr net akkurat som alle Stjærner paa Himlen. -- Navnkundig! sa Manden ogsaa. Du skulde ikke ha et Par gamle Komager?

    Inger lukker Døren til Huset og gaar tilbake til sit Arbeide i Lien. Da ropte Manden noget som hun lot som hun ikke hørte og bare gik videre, men hun hørte det godt: Er det saa at du kjøper Harer?

    Det var ikke til at misforstaa. Lappen spurte kanske i god Tro, nogen hadde indbildt ham det, han spurte kanske i ond; men Inger hadde ialfald faat et Bud. Skjæbnen varslet ....

    Dagene gik. Nybyggerne var sunde Mennesker, det som komme skulde fik komme, de gjorde sit Arbeide og ventet. De levet tæt hos hverandre som Dyr i Skogen, de sov og spiste, det lidde saa langt at de alt hadde prøvet den nye Poteten og den var stor og melrik. Støtet -- hvorfor kom ikke Støtet? Nu var det sist i August, snart kom September, skulde de spares Vinteren over? De levet stadig paa Vakt, hver Kvæld krøp de sammen i Hiet lykkelige over at Dagen var gaat uten at noget hadde hændt. Slik gik Tiden til Oktober da Lensmanden kom med en Mand og en Væske. Loven skred indad Døren.

    Efterforskningen tok sin Tid, Inger blev forhørt i Enrum, hun nægtet intet, Graven i Skogen blev aapnet og tømt, Liket blev sendt til Undersøkelse. Og det lille Lik, det var pyntet i Eleseus sin Daapskjole og hadde Luen med Perlerne paa.

    Isak blev likesom igjen vakt til Mæle: Jaja nu er det saa galt for os som det kan bli, sa han. Jeg sier endda mit samme at du skulde ikke ha gjort det. -- Nei, svarte Inger. -- Hvorledes bar du dig ad? -- Inger svarte ikke. -- Og at du bent kunde faa det over dit Sind! -- Hun var likeens skapt som jeg. Saa snudde jeg hende rundt paa Ansigtet. -- Isak rystet paa Hodet. -- Og saa blev hun død, fortsatte Inger og begyndte at storgraate. -- Isak tidde en Stund: Jaja nu er det forsent at graate, sa han. -- Hun hadde brunt Haar i Nakken, hulket Inger.

    Dermed endte det igjen.

    Og atter gik Dagene. Inger blev ikke sat fast, Øvrigheten brukte Mildhet mot hende, Lensmand Heyerdahl spurte hende ut som han vilde ha spurt et andet Menneske ut og sa bare: Det er sørgelig at slikt skal hænde! Da Inger spurte hvem som hadde mældt hende svarte Lensmanden at det var ingen, det var mange, han hadde faat Nys om Saken fra forskjellige Kanter. Hadde hun ikke selv delvis røbet sig til nogen Lapper? -- Inger:

    Jo hun hadde fortalt nogen Lapper om han Os-Anders som kom til hende med en Hare midt paa Sommeren og gjorde Barnet under hendes Hjærte haremyndt. Og hadde ikke Oline sendt Haren? -- Det visste ikke Lensmanden. Men korsom var saa vilde han ikke engang føre ind i sin Protokol slik Uvidenhet og Overtro. -- Mor mi hun fik se en Hare da hun gik med mig, sa Inger......

    Løen var færdig, det blev et rummelig Hus med Høistaal paa begge Sider og Træskegulv i Midten. Skjaaen og de andre midlertidige Steder blev nu rømmet og Høiet bragt ind i Løen, Kornet blev skaaret, tørket paa Staur og indkjørt, Inger tok Gulrot og Næpe op. Alt var i Hus. Nu kunde alt ha været saa godt, det var Velstand paa Nybygget, Isak brøt atter Nyland til Tælen kom og gjorde Kornakeren stor, og det var Jordbryter han var; men i November sa Inger: Nu kunde hun ha været Halvaaret og ha kjendt os alle! -- Det er ingen Raad med det nu, sa Isak.

    Om Vinteren træsket Isak Kornet paa det nye Løegulv og Inger var med lange Stunder og brukte Tusten saa godt som han, mens Børnene lekte opi Høistaalene. Det blev stort og lubbent Korn. Ut paa Nyaaret blev det fint Slædeføre og Isak begyndte at kjøre Favnveden til Bygden, han hadde faste Kjøpere nu og fik sin sommertørkede Ved godt betalt. En Dag saa blev han enig med Inger om at ta den staute Oksekalven som var unda Guldhorn og kjøre den ned til Madam Geissler tillikemed en Gjeitost.

    Madamen blev henrykt og spurte bare hvad det kostet. -- Ingenting, svarte Isak, Lensmanden har betalt det før. -- Gud velsigne ham, har han det! sa Madam Geissler og blev rørt. Hun sendte med til Eleseus og Sivert baade Billedbøker og Kaker og Leker. Da Isak kom hjem og Inger saa Sakerne vendte hun sig bort og graat. -- Hvad det er? spurte Isak.

    • Inger svarte: Det er ikke noget. Retnu saa hadde hun været aarsgammel

    og kunde ha skjønt alt dette! -- Jaja, men du vet jo hvorledes at hun var, sa Isak for at trøste hende. Og desforuten saa kan det hænde at det ikke gaar saa galt. Jeg har faat spurt op hvor han Geissler holder til.

    • Inger lyttet: Ja kan han hjælpe os? -- Det vet jeg ikke. --

    Saa kjørte Isak Kornet til Kværnen og fik det malet og kom hjem igjen med Mel. Saa begyndte han i Skogen igjen og hugget næste Aars Favnved.

    Hans Liv gik fra ett Arbeide til et andet efter Aarstiderne, fra Jorden til Skogen og fra Skogen til Jorden igjen. Isak hadde nu arbeidet i seks Aar paa Nybygget og Inger i fem, alt kunde ha været godt hvis det hadde varet. Det varte ikke. Inger hun slog Væven og røktet sine Dyr, hun sang ogsaa flittig Salmer, men Herregud for Sang, hun var en Klokke uten Kolv.

    Saasnart det blev fremkommelig i Marken blev hun hentet ned i Bygden til Forhør. Isak maatte være igjen hjemme. Mens han gik her alene foresatte han sig at gjøre Turen over til Sverige og opsøke Geissler, den snille Lensmand vilde kanske endda engang vise sin Venlighet mot Folkene paa Sellanraa. Men da Inger kom tilbake hadde hun alt spurt sig for og faat litt Rede paa Dommen: egentlig var det Livsstraf, Paragraf 1, men.

    Se, hun hadde reist sig her midt i Rettens Helligdom og bare tilstaat; de to Bygdens Vidner hadde set medlidende paa hende og Sorenskriveren hadde spurt hende pent ut; men hun blev allikevel den underlegne blandt Lovens lyse Hoder. De høie Herrer Jurister er saa flinke, de kan Paragrafer, de har lært dem utenad og husker dem, saa lyse Hoder er de. Og de er heller ikke uten privat Forstand, ikke engang uten Hjærte.

    Inger kunde ikke klage paa Retten: hun nævnte ikke Haren, men da hun under Taarer bekjendte at hun ikke hadde villet sit vanskapte Barn saa ondt som at late det leve, saa nikket Sorenskriveren sagte og alvorlig. Men, sa han, du er jo selv haremyndt og har faat det bra i Livet? -- Ja Gudskelov! svarte Inger bare. Og hun fik intet sagt om sin Barndoms og Ungdoms dulgte Lidelser.

    Men Sorenskriveren maatte vel allikevel ha skjønt et og andet, han var selv med Klumpfot og hadde aldrig kunnet danse. Dommen -- nei det vet jeg ikke, sa han. Egentlig er det Livsstraf, men. Og jeg vet ikke om vi faar det ned i Graderne, anden Grad eller tredje Grad, 15 til 12 Aar, 12 til 9 Aar. Det sitter nogen Mænd og humaniserer Straffeloven, de blir ikke færdige. Men vi faar haape det bedste, sa han.

    Inger kom tilbake i sløv Ro, det hadde været unødvendig at arrestere hende. Et Par Maaneder gik, saa en Kvæld Isak kom hjem fra Fiskevandet hadde Lensmanden og hans nye Stævnevidne været paa Sellanraa. Inger var snil og glad til Isak og skrytte av ham skjønt han ikke hadde faat stort Fisk.

    Hvad det var jeg skulde sagt, har her været Fremmede? spurte han. -- Fremmede? Hvad du spør for? -- Jeg ser nye Fotefar her utenfor. De har gaat i Støvler. -- Her har ikke været andre Fremmede end som Lensmanden og en til. -- Naa. Hvad de vilde? -- Det skjønner du vel. -- Kom de efter dig? -- Nei kom de efter mig! Det var bare Dommen. Og det skal jeg si dig, Isak, Vorherre han var naadig, det blev ikke det som jeg frygtet for. -- Naa, sa Isak spændt, saa blev det kanske ikke saa lang Tid? -- Nei bare nogen Aar. -- Hvormange Aar? -- Jaja du vil nok synes det er mange Aar, men jeg takker Gud for Livet!

    Inger nævnte ikke Tallet. Senere paa Kvælden spurte Isak hvad Tid de kom efter hende, men det visste hun ikke eller vilde hun ikke opgi. Hun var nu atter tankefuld av sig og talte om at hun forstod ikke hvorledes alt skulde gaa, men de fik vel faa Oline hit, og Isak visste heller ingen anden Raad. Hvor blev forresten Oline av? Hun kom ikke iaar som hun pleiet. Var det hendes Mening at bli borte for godt efter at hun hadde stelt alt avlage for dem? De gjorde Onnen, men Oline kom ikke. Skulde hun kanske hentes! Hun kom nok rækende, Istret, Udyret.

    Endelig en Dag saa kom hun. Maken til Menneske, det var som om intet var foregaat mellem hende og Ægteparret, hun bandt endog paa et Par randede Hoser til Eleseus, sa hun. -- Jeg skulde nu se hvorledes at dokker hadde det paa denne Siden av Fjældet, sa hun. -- Det viste sig at hun hadde sine Klær og Ting liggende igjen i en Sæk i Skogen og var forberedt paa at være.

    Om Kvælden tok Inger sin Mand avsides og sa: Var det saa at du vilde prøve at finde han Geissler? Nu er det mellem Onnerne. -- Ja, svarte Isak, efterdi at Oline er her saa gaar jeg imorgen tidlig. -- Inger var taknemmelig herfor. Og du skal ta med dig alle Skillingerne som at du eier og har, sa hun. -- Naa, kan ikke du gjemme dem? -- Nei.

    Inger gjorde stor Niste istand straks og Isak vaknet alt om Natten og stelte sig færdig. Inger fulgte ham ut paa Dørhellen og graat ikke og klaget ikke, men hun sa: Det er nu saa at de kan komme efter mig hvad Dag somhelst. -- Vet du noget? -- Nei vet jeg noget! Og det blir nu vel ikke for som først, men. Dersom at du nu bare fandt han Geissler og fik en og anden god Raad!

    Hvad skulde Geissler kunne gjøre nu? Intet. Men Isak gik.

    Men jo, Inger hadde vel visst noget, hun hadde kanske ogsaa sørget for at faa Bud paa Oline. Da Isak kom hjem fra Sverige var Inger blit hentet. Oline var igjen hos de to Børn.

    Det var et tungt Budskap for Isak at bli møtt med og han spurte med høi Røst: Er hun reist? -- Ja, svarte Oline. -- Hvad Dag var det? -- Dagen efter at du fôr. -- Isak skjønte nu at Inger atter hadde villet ha ham bort og være alene med Avgjørelsen, derfor hadde hun ogsaa bedt ham om at ta med alle Pengene. Aa, Inger selv kunde gjærne ha hat nogen smaa Skillinger til den store Reise!

    Men nu var det saa at Smaagutterne de blev straks optat av den lille gule Grisungen som Isak hadde med hjem. Det var nu forresten ogsaa det eneste han hadde med sig: hans Adresse paa Geissler var blit forældet, Geissler var ikke længer i Sverige, men var vendt tilbake til Norge, han var i Trondhjem. Men Grisungen hadde Isak baaret paa Armen fra Sverige og git den Mælk av en Flaske og sovet med den paa Brystet paa Fjældet; han hadde villet glæde Inger med den, nu lekte Eleseus og Sivert med den og hadde stor Spas. Dette adspredte Isak litt.

    Dertil kom at Oline kunde hilse fra Lensmanden at nu hadde Staten endelig indgaat paa Salget av Sellanraa, og Isak skulde bare komme ned paa Lensmandens Kontor og betale. Dette var en god Tidende og rykket Isak bort fra hans værste Nedtrykthet. Skjønt han alt var træt og utgaat tog han ny Niste i Sækken og gav sig avgaarde til Bygden straks. Han hadde vel et lite Haap om at række Inger endda.

    Det glapp, Inger var reist paa 8 Aar. Isak blev tom og mørk og hørte bare et og andet Ord av det Lensmanden sa: At det var bedrøvelig at slikt skulde ske. Han haapet at det blev Inger en Lærepenge, saa hun omvendte sig og blev et bedre Menneske og ikke dræpte sine Børn!

    Lensmand Heyerdahl var blit gift ifjor. Hans Kone vilde ikke være Mor og skulde ingen Børn ha, Tak. Hun hadde heller ingen.

    Endelig kan jeg avslutte Saken Sellanraa, sa Lensmanden. Det kongelige Departement har gaat ind paa Salget nogenlunde efter mit Forslag. -- Naa, sa Isak. -- Det har tat Tid, men jeg har den Tilfredsstillelse at mit Arbeide ikke har været forgjæves. Det som jeg skrev er gaat igjennem næsten til Punkt og Prikke. -- Til Punkt og Prikke, sa Isak og nikket.

    • Her er Skjøtet. Du kan faa det tinglæst paa første Ting. -- Ja,

    nikket Isak. Hvad har jeg at betale? -- Ti Daler aarlig. Ja her har Departementet gjort en liten Forandring: ti istedetfor fem Daler Aaret.

    Jeg vet ikke hvorledes du tar det? -- Dersom at jeg bare klarer det, sa Isak. -- Og i ti Aar. -- Isak saa forskræmt op. -- Ja Departementet vil ikke paa anden Maate, sa Lensmanden. Og det er heller ingen Betaling for saa stor Eiendom, dyrket og opbygget som den nu staar der.

    Isak hadde de ti Daler for iaar, han hadde faat dem for Favnved og for Gjeitosten som Inger hadde sparet ihop. Han betalte. Saa hadde han litt til Rest.

    Det er virkelig et Held for dig at ikke Departementet har faat Nys om din Kones Adfærd, sa Lensmanden. Ellers vilde det kanske ha faat en anden Kjøper. -- Naa, sa Isak og spurte: Og saa er hun nu reist for godt paa 8 Aar? -- Ja det kan ikke omgjøres, Retfærdigheten maatte ha sin Gang. Hendes Dom er forresten mildere end mild. Nu er det ett for dig at gjøre: du maa hugge op klart Skjel mellem dig og Staten. Hug Rub og Stub, i ret Linje efter de Mærker jeg har utpekt og ført ind i min Protokol. Veden blir din. Jeg skal komme og se paa det senere.

    Isak vandret hjem.

    VIII

    Aarene gaar fort? Ja for den som ældet er.

    Isak hadde ikke Alderen og Avkræftelsen, for ham blev Aarene lange. Han arbeidet paa sin Gaard og lot sit Jærnskjæg vokse som det vilde.

    Nu og da avbrøtes Ensformigheten i Ødemarken ved en Lap som gik forbi eller en Hændelse med et eller andet Dyr i Buskapen, saa blev alt som før igjen. Engang saa kom mange Karer gaaende, de hvilte paa Sellanraa og spiste og fik Mælk, de spurte Isak og Oline ut om Stien over Fjældet, de skulde gaa op Telegraflinje, sa de. En anden Gang saa kom Geissler -- ingen mindre end Geissler. Han kom sandelig fri og frels spaserende op fra Bygden og hadde med sig to Mand med Mineredskaper og Hakke og Spade.

    Den Geissler! Han var den samme som før, uforandret, han hilste Goddag, talte med Børnene, gik ind i Stuen og kom ut igjen, saa Jordet over, aapnet Dører til Fjøs og Høihus og kikket ind. Utmærket! sa han. Isak, har du de Smaastenene endda? -- Smaastenene? spurte Isak. -- De smaa tunge Stenene som Gutten din lekte med da jeg var her engang?

    Stenene de var kommet ut i Skjaaen og laa som Vægt paa hver sin Musefælde og nu blev de hentet frem. Lensmanden og de to Mænd undersøkte dem og talte om dem, slog litt paa dem, veiet dem i Haanden. Blaakobber! sa de. -- Kan du være med opi Fjældet og vise os hvor du har fundet dem? sa Lensmanden.

    Det bar tilfjælds med allesammen og det var ikke langt til Findestedet, men de vandret allikevel i Fjældet et Par Dager og søkte efter Metalaarer og skøt Skud. De kom ned til Gaarden med to Poser tunge av Smaasten.

    Isak hadde nu faat talt med Geissler om hele sin Stilling, om Gaardkjøpet som var blit paa et Hundrede Daler i Stedet for femti. -- Ja det spiller ingen Rolle, sa Geissler letvindt. Du har kanske Værdier for Tusener her opi Fjældet dit. -- Naa, sa Isak. -- Men du skal faa tinglæst Skjøtet saa fort som Raad er. -- Ja. -- Saa ikke Staten begynder at krangle med dig, forstaar du. -- Isak forstod. Men det værste er med ho Inger, sa han. -- Ja, sa Geissler og grundet usædvanlig længe for ham at være. Saken kunde kanske optakes igjen.

    Naar alt kom for en Dag vilde hun vel faa litt Nedsættelse i Straffen. Men vi kunde kanske søke om Benaadning og opnaa omtrent det samme med det. -- Naa, mener Dokker det. -- Men Benaadning kan vi ikke søke om endda. Det maa gaa nogen Tid. Hvad jeg skulde sagt: Du har været hos min Familje baade med Slagt og Gjeitost, hvad skylder jeg? -- Nei Lensmanden har betalt saa meget før. -- Jeg? -- Og været os saa meget til Hjælp. -- Nei, sa Geissler kort og la op nogen Dalersedler. Tak det der! sa han.

    Det var Mand som ikke vilde ha noget gratis, og Penger lot det til at ligge nok av igjen i Lommeboken, saa tyk var den. Gud vet om det virkelig var saa rikt med ham.

    Men hun skriver at hun har det bra, sa Isak som bare tænkte paa sit. -- Naa, din Kone? -- Ja. Og siden at hun fik den lille Piken -- hun har faat en stor og velskapt Pike. -- Det er utmærket! -- Ja og siden saa hjælper de hende allesammen og er snille, sier hun.

    Geissler sa: Nu sender jeg disse Smaastenene til nogen Bergkyndige og faar vite hvad som bor i dem. Er det ordentlig med Kobber saa faar du mange Penger. -- Naa, sa Isak. Og hvad Tid tror Dokker at vi kan søke om Benaadning? -- Om nogen Tid. Jeg skal skrive for dig. Jeg kommer igjen senere. Hvad var det du sa, har din Kone alt faat et Barn siden hun reiste? -- Ja. -- Saa har de transporteret hende frugtsommelig herfra.

    Det hadde de ikke Lov til. -- Naa. -- Det er en Grund mere til at slippe hende ut om en Tid. -- Det maatte ha været saa vel! sa Isak taknemmelig.

    Isak kjendte ikke til at Myndigheterne alt hadde maattet forfatte mange og lange Skrivelser frem og tilbake om den frugtsommelige Kone. De hadde i sin Tid undlatt at arrestere hende paa Hjemstedet av to Grunde: de manglet Arresthus til hende i Bygden og de vilde være milde. Følgen blev uberegnelig. Senere da Inger skulde hentes hadde ingen spurt om hendes Tilstand og hun selv hadde intet sagt. Kanske hadde hun ogsaa tiet med Vilje for at ha et Barn i sin Nærhet i de onde Aar: naar hun opførte sig godt vilde hun vel faa se det nu og da. Kanske hadde hun bare været sløv og gaat likegyldig med paa at bli leidd hjemmefra trods sin Tilstand ....

    Isak arbeidet og strævet, han grøftet og brøt paa sin Indmark, han hugget Skjel mellem sig og Staten, Veden blev atter et Aars Favnved. Men da han ikke længer hadde Inger at gjøre sig grom for saa slet han mere av Vane end av Velbehag. Der hadde han nu ogsaa ved to Ting forsømt at faa Skjøtet tinglæst fordi det ikke laa ham paa Hjærte, endelig nu i Høst hadde han hat Tiltak til at faa det gjort. Det var ikke som det skulde være med ham. Taalsom og sindig -- javisst var han det, men han var taalsom og sindig fordi han hadde faat Helde paa.

    Han fandt frem Skind fordi det skulde gjøres, Gjeitskind, Kalvskind, han la dem i Elven og røitte dem, la dem i Bark, gjorde dem færdige til Fottøi. Han tok av om Vinteren, allerede ved første Træsking tok han av, sit Saakorn for næste Vaar for at ha det gjort, det var bedst at ha det gjort, han var Ordensmand. Men det var blit graat og ensomt for ham, aaja Herregud, ugift Mand igjen og alt ihop.

    Hvad Glæde var det for ham nu at sitte om Søndagen i sin Stue, vasket og i pen rød Skjorte, naar han ikke hadde nogen at være pen for mere!

    Søndagene var de længste av alle Dager, de fordømte ham til Lediggang og traurige Tanker, han maatte bare drive om paa Jordet og se paa alt som skulde været gjort. Hver Gang hadde han Smaagutterne med, altid en av dem paa Armen. Det var trøisomt at høre paa deres Prat og svare paa deres Spørsmaal.

    Gamle Oline hadde han fordi han ikke hadde nogen anden. Oline var i Grunden slet ikke saa gal at ha, hun kardet og spandt og bandt Hoser og Votter og ystet Gjeitost hun ogsaa; men hun hadde ingen lykkelig Haand og hun arbeidet uten Kjærlighet, intet av det hun tok sine Hænder i tilhørte hende. Der hadde nu Isak engang i Ingers Tid kjøpt en saare pen Daase hos Handelsmanden, den hadde Plass paa Hylden, var av Krus og hadde et Hundehode paa Loket, egentlig var det vel et Slags Røktobaksdaase, Oline tok Loket av og slap det i Gulvet.

    Inger hadde efterlatt sig nogen Avlæggere av Fuchsia i en Kasse, de stod under Glas, Oline tok Glassene av og trykket dem haardt og ondt paa igjen -- Dagen efter var alle Avlæggerne døde. Det har vel ikke været saa let for Isak at se paa dette, han satte kanske op en Mine, og da det ikke var noget bløtt eller svaneagtig ved ham saa var det kanske en farlig Mine. Oline var seig og melet, hun mukket: Kunde jeg for det! -- Ja, sa Isak, det vet jeg ikke, men du kunde ha latt det være. -- Jeg skal ikke røre Blomsterne hendes mere, sa Oline da.

    Men nu var de døde.

    Og hvad kom Lapperne saa ofte indom Sellanraa for nu mere end før?

    Os-Anders, hvad Ærend hadde han her, kunde han ikke bare gaa forbi? Han kom to Ganger over Fjældet paa en Sommer og Os-Anders hadde jo ingen Ren at se til, men levet av at tigge og være hos andre Lapper. Naar han kom til Nybygget slap Oline alt sit Arbeide og begyndte at sladre med ham om Folk fra Bygden, naar han gik igjen hadde han Sækken tung av mangt og meget. Isak tidde sindig i to Aar.

    Saa skulde Oline ha nye Sko igjen og da tidde han ikke længer. Det var om Høsten og Oline slet Sko hver Dag i Stedet for at gaa i Komager eller Trætøfler. Isak sa: Det er fint Veir om Dagen. Hm! -- Slik begyndte han.

    • Ja, sa Oline. -- Var det ikke saa, Eleseus, at du fik det til ti

    Gjeitoster paa Hylden imorges? spurte Isak. -- Jo, svarte Eleseus. -- Nu er det ikke mere end som ni. --

    Eleseus talte over igjen og husket sig om i sit lille Hode og sa: Ja og saa den som at han Os-Anders fik. Saa blir det ti.

    Taushet rundt i Stuen. Lille Sivert skulde jo ogsaa tælle og gjentok Brorns Ord: Saa blir det ti.

    Taushet rundt igjen. Da maatte Oline endelig forklare sig: Ja han fik en ørliten Ost, jeg trodde ikke det skulde gjøre noget. Men Børnene er ikke store før at de viser hvad som bor i dem. Og at jeg kan skjønne eller utregne hvem det er de slægter paa! For det er nu ikke paa dig, Isak, det vet jeg.

    En Hentydning som Isak maatte avvise: Børnene er bra nok. Men kan du si mig hvad det er for Velgjærninger han Os-Anders har gjort mig og mine?

    • Velgjærninger? sier Oline. -- Ja? -- Han Os-Anders? sier hun. -- Ja?

    Siden at jeg skylder ham Gjeitoster? -- Oline har faat Tid paa sig og gir følgende Svar: Nei Gud bevare mig for dig, Isak! Er det jeg som har begyndt med han Os-Anders? Dersom at jeg saa meget som tok han paa Tungen saa lat mig aldrig komme levende av Flækken!

    Brillant. Isak maa gi sig som saa mangen Gang før.

    Oline gav sig ikke: Og er det saa at jeg skal gaa snoft barfotet her imot Vinteren og ikke eie det Gud har skapt til Sko paa Føtterne saa skal du late mig vite det. Jeg ordet om Sko for baade tre og fire Uker siden, men jeg ser ikke Tegn til dem, og her gaar jeg som jeg gik. -- Isak spurte: Hvad det er som mankerer Trætøflerne dine siden du ikke bruker dem? -- Hvad som mankerer dem? spør Oline overrumplet. -- Ja det maa jeg spørre om? -- Trætøflerne? -- Ja? -- Du nævner ikke at jeg karder og spinder og steller Dyrene og holder Børnene flidd, det nævner du ikke. Og korsom er saa gik vel heller ikke Konen din som er paa Straf

    • hun gik vel heller ikke barfotet i Sneen. -- Nei hun gik i Trætøfler,

    sa Isak. Og naar at hun skulde til Kirke eller til ordentlig Folk saa gik hun i Komager, sa han. -- Jaja, svarte Oline, hun var nu saa meget grommere! -- Ja det var hun. Og naar at hun gik i Komagerne om Sommeren saa hadde hun bare klinke klare Senegræs i dem. Men du -- du bruker Hoser i Skoene hele Aaret rundt.

    Oline sa: Hvad som det angaar saa faar jeg vel Trætøflerne utslitt. Jeg trodde ikke det hastet med at slite ut ens Ærend saa gode Trætøfler. -- Hun talte sagte og melet, men hun halvlukket Øinene og var god og snedig: Ho Inger, sa hun, Byttingen som vi kaldte hende, hun gik nu blandt mine Børn og lærte baade det ene og det andre i alle de Aar. Nu har vi Takken. Naar Datter min i Bergen gaar med Hat saa er det kanske det ho Inger gjør sørover ogsaa, at hun er reist til Trondhjem for at kjøpe sig en Hat, hehe.

    Isak steg op og vilde gaa ut. Men nu hadde Oline aapnet for sit Hjærte, for sin Skat av Sorthet, ja hun utstraalet Mørke og tilstod at ingen av hendes Døtre var oprevet i Ansigtet som et ildsprutende Rovdyr, kan jeg gjærne si, men derfor fik de nu være bra nok. Det var ikke alle som kunde ha Haandlag til at dræpe Børn. -- Nu varer du dig! ropte Isak, og for at gjøre sig soleklart forstaat la han til: Dit Fans Kvindfolk!

    Men Oline varet sig ikke, nei hehe! sa Oline og saa til Himmels og antydet at det i Grunden var et Misbruk av Haremyndthet at gaa med det slik som visse Folk. Det kunde nu være Maate paa!

    Isak var vel glad til at han endelig slap ut av Huset. Og hvad andet hadde han at gjøre end at skaffe Oline Sko? En Jordbryter i Skogen, han var ikke engang litt Gudernes Like og kunde lægge Armene over Kors og si til sit Tyende: Gaa! En Husholderske saa uundværlig, hun var i Sikkerhet hvad hun saa sa og gjorde.

    Nætterne er kjølige og med Fuldmaane, Myrene stivner til saa de til Nød bærer en Mand, om Dagen tiner Solen dem op igjen og gjør dem ufremkommelige. Isak gaar til Bygden en kjølig Nat forat bestille Sko til Oline. Han har med sig to Gjeitoster til Madam Geissler.

    Midtveis til Bygden har nu den næste Nybygger nedsat sig. Han var vel en Mand med Middel siden han hadde hat Bygningsfolk fra Bygden til at tømre Hus for sig og dertil Leiehjælp til at pløie op en Lapp Sandmyr til Potet; han gjorde lite eller intet selv. Manden var Brede Olsen, Lensmandskar og Stævnevidne, en Mand at ta til naar Doktoren skulde hentes eller naar Præstefruen skulde ha slagtet sin Gris. Han var endnu ikke tredive Aar, men hadde fire Børn at forsørge, omfremt Konen som ogsaa var Barn godt nok. Aa Bredes Middel var vel ikke saa stor, det kastet ikke ordenlig av sig at være Pot og Pande og fare omkring paa Panting; nu vilde han prøve Jordbruk.

    Han hadde laant i Banken til sit Hus i Marken. Hans Sted hette Breidablik, det var Lensmand Heyerdahls Frue som hadde git ham dette herlige Navn til Stedet.

    Isak haster forbi Nybygget og gir sig ikke Tid til at gaa indom, men det er alt fuldt av Børn i Glasvinduet saa tidlig paa Morgningen det er.

    Isak skynder sig fordi han agter at komme tilbake saa langt som hit paa næste Natføre. Det er meget en Mand i Ødemarken skal tænke ut og faa til at høve paa bedste Maate. Han har det ikke netop saa overhændig travlt med Arbeide just nu, men han har Hugsott for Smaagutterne som er igjen hjemme hos Oline.

    Mens han nu gaar mindes han sin første Vandring her. Tiden er lakket, de to siste Aarene har været lange; meget har været godt paa Sellanraa og noget har været ondt, aaja Herregud! Nu var det altsaa blit en ny Rydning i Marken, Isak kjendte sig godt igjen her, det var et av de venlige Steder som han selv hadde undersøkt paa sin Vandring, men derpaa gaat forbi. Her var nærmere Bygden, javel, men Skogen var ikke saa god; her var Flate, men Myr; Jorden var let at bryte, men vanskelig at grøfte. Den gode Brede hadde nok ikke Aker om han snudde Myr! Og hvad var Meningen, vilde ikke Brede sætte op et Skur i Enden av Høihuset til Redskaper og Kjøredoninger?

    Isak la Mærke til at en Kjærre stod midt ute paa Gaarden, under aapen Himmel.

    Han utretter sit Ærend hos Skomakeren, og Madam Geissler hun er nu reist herfra, saa han sælger sine Gjeitoster til Handelsmanden. Saa gaar han hjemover om Kvælden. Det fryser mere og mere paa saa det er let at gaa, men Isaks Gang er tung. Gud vet hvad Tid Geissler nu kom igjen siden Konen var reist, kanske kom han aldrig igjen. Inger var borte, Tiden gik.

    Han gaar ikke indom Bredes nu paa Tilbakeveien heller, nei han gjør en Bue utenom Breidablik og kommer sig forbi. Han vil ikke tale med Folk, han vil bare gaa. Endda staar Kjærren til Brede der, skal tro om den blir staaende? tænker han. Naa, enhver har sit! Nu har jo han selv -- Isak selv -- baade Kjærre og Skur til den, men han er ikke derfor bedre faren: hans Hjem er bare halvt, det var engang helt, nu er det halvt.

    Da han høit paa Dag er kommet saa langt frem at han ser sit Hjem borti Lien lysner hans Sind skjønt han er træt og utgaat efter et Par Døgns Vandring: Husene staar, Røk stiger op fra Takpipen, begge Smaagutterne er ute, saasnart de ser ham kommer de imot ham. Han gaar ind, i Stuen sitter to Lapper, Oline reiser sig overrasket op fra Krakken og sier:

    Hvad -- er du alt der! Hun koker Kaffe paa Komfyren. Kaffe? Kaffe!

    Isak har nok mærket det før: naar Os-Anders eller andre Lapper har været her saa koker Oline Kaffe i Ingers lille Kjel i lang Tid bakefter. Hun gjør det naar Isak er i Skogen eller paa Marken, og naar han kommer uforvarende paa hende og ser det saa tier han. Men han vet at han er blit en Gjeitost eller en Dott Uld fattigere for hver Gang. Derfor er det bra gjort av Isak at han ikke tar Oline mellem Fingrene og klemmer hende istykker for hendes Nederdrægtighet.

    I det hele tat prøver sandelig Isak at bli et bedre og bedre Menneske, hvad han nu mener med det, enten han gjør det for Husfredens Skyld eller han haaper at Gud snarere vil gi ham Inger igjen derved. Han har Hang til Grublisering og Overtro, selv den Bondefulhet han har er troskyldig. Her først paa Høsten viste det sig at Torvtaket paa hans Stald begyndte at sige ned paa Hesten, da tygget Isak et Par Ganger i sit Jærnskjæg, men derpaa smilte han som en Mand som forstod en Spøk og stivet Taket op igjen med Spærrer. Ikke et ondt Ord undslap ham.

    Et andet Træk: Skjaaen som han hadde alt sit Matforraad i var reist paa bare høie Stenføtter paa Noverne. Nu kom det Smaafugl ind i Skjaaen gjennem de store Gap i Muren og flakset rundt derinde og fandt ikke ut igjen. Oline klaget over at Titingen hakket i Matvarerne og labbet paa Spekekjøtet og gjorde det som værre var paa det. Isak sa: Det er nu galt at Smaafuglene skal komme ind og ikke finde Veien ut igjen! Og midt i en travl Tid brøt han Sten og la Gapene i Muren igjen.

    Gud vet hvad han mente med det, om han haapet at faa Inger igjen med det første naar han opførte sig saa godt.

    IX

    Aarene gaar.

    Det kom atter en Ingeniør med Formand og to Arbeidskarer til Sellanraa og de skulde atter gaa op Telegraflinje over Fjældet. Som de nu skred frem vilde Linjen bli liggende litt ovenfor Husene, en ben Vei vilde bli hugget i Skogen, det skadet ikke, det gjorde Stedet mindre øde, Verden slap ind og lyste.

    Ingeniøren sa: Dette Stedet blir nu Midtpunktet mellem to Dalfører, du vil kanske bli tilbydd Opsynet med Linjen til begge Kanter. -- Naa, sa Isak. -- Du vil faa en fem og tyve Daler om Aaret. -- Naa, sa Isak, men hvad har jeg at gjøre for det? -- Holde Ledningen istand, reparere Traaden naar den slites av, rydde bort Busker som vokser op i Linjen. Du faar en liten pen Maskine paa Væggen som viser dig naar du skal ut. Og da maa du kaste alt du har i Hænderne og gaa.

    Isak tænkte paa det: Jeg kunde paata mig Arbeidet om Vinteren, sa han.

    • Hele Aaret, sa Ingeniøren, hele Aaret naturligvis, Sommer som Vinter.
    • Isak erklærte: Vaar og Sommer og Høst har jeg Jordarbeide og faar

    ikke Tid til andet.

    Da maatte Ingeniøren se paa ham en god Stund før han gjorde følgende forbausede Spørsmaal: Kan du tjene mere med det? -- Tjene? sa Isak. -- Om du tjener mere paa Jordarbeide de Dagene du kunde være paa Linjeopsyn? -- Ja det vet jeg ikke, svarte Isak. Det er nu saa at det er Jorden jeg er her for. Jeg har mange Mennesker og endda flere Dyr at holde Liv i. Vi lever av Jorden. -- Jaja, jeg kan by Posten til en anden, sa Ingeniøren.

    Denne Trusel syntes sandelig bare at lette Isak og han vilde vel nødig gjøre den høie Herre imot, han forklarte sig: Det er nu saa at jeg har Hest og fem Kjyr omfremt Oksen. Saa har jeg tyve Sauer og seksten Gjeiter. Dyrene de gir os Mat og Uld og Skind, de maa ha Foder. -- Ja det er klart, sa Ingeniøren kort. -- Jaja. Og nu sier jeg ikke mere end at hvorledes skulde jeg skaffe Foder til dem naar at jeg maatte bort i Onnetider og gaa efter Telegrafen? -- Ingeniøren sa: Vi taler slet ikke mere om det. Manden her nedenfor skal faa Opsynet, Brede Olsen, han tar det nok gjærne. -- Ingeniøren vendte sig til sine Folk med et Par Ord:

    Lat os komme videre, Gutter!

    Nu skjønte vel Oline paa Tonen at Isak hadde været stiv og urimelig, det maatte kunne komme hende tilgode: Hvad det var du sa, Isak: seksten Gjeiter? Det er nu ikke mere end som femten, sa hun. -- Isak saa paa hende. Og Oline saa paa ham igjen, midt i Ansigtet. -- Er det ikke seksten Gjeiter? spurte han. -- Nei, sa hun og saa hjælpeløst paa de Fremmede over hans Urimelighet. -- Naa, sa Isak sagte. Han fik fat i noget av sit Skjæg med Tænderne og begyndte at bite i det.

    Ingeniøren og hans Folk gik.

    Hvis det nu hadde været Isak om at gjøre at vise sig misfornøiet til Oline og kanske lemlæste hende saa hadde han godt Høve, aa et himmelsk Høve, de var igjen alene i Stuen, Smaagutterne var fulgt efter de Fremmede og var blit borte. Isak stod der midt paa Gulvet og Oline sat ved Kokeovnen. Isak kremtet et Par Ganger for at late forstaa at han ikke var langt fra at tale. Han tidde. Det var hans Sjælsstyrke. Hadde han ikke Rede paa sine egne Gjeiter som paa sine ti Fingrer, var Konen gal!

    Skulde nogen bli borte av Dyrene i Fjøset som han omgikkes personlig og snakket daglig med, Gjeiterne som var seksten i Tal! Saa hadde vel Oline borttusket den ene Gjeiten igaar da Konen paa Breidablik var her og saa sig om. Hm! sa Isak og var paa yterste Nippet til at si mere. Hvad hadde Oline gjort? Det var kanske ikke likefrem Mord, men det var ikke langt unda. Han kunde tale i dødelig Alvor om den sekstende Gjeiten.

    I al Evighet kunde ikke Isak staa der paa Gulvet og tie. Han sa: Hm.

    Naa, det er ikke mere end som femten Gjeiter nu? -- Nei, svarte Oline mildt. Ja du kan nu selv tælle dem, jeg faar det ikke til mere end som femten.

    Nu, i dette Øieblik kunde han gjøre det: strække ut Hænderne og forandre Oline betydelig av Figur bare med et godt Grep. Det kunde han. Han gjorde det ikke, men han uttalte kjækt idet han gik til Døren: Jeg sier ikke mere just nu! Dermed gik han ut som om det næste Gang ikke skulde mangle paa ordentlige Ord fra hans Side.

    Eleseus! ropte han.

    Hvor var Eleseus, hvor var begge Børnene blit av? Farn hadde et Spørsmaal til dem, de var store Gutter nu, de hadde Øinene med sig. Han fandt dem under Løegulvet, de var krøpet inderst ind og var usynlige, de forraadte sig ved en ængstelig Hvisken. Saa kom de frem som to Syndere.

    Saken var at Eleseus hadde fundet en Stub Farveblyant efter Ingeniøren og da han vilde løpe efter med den var de skrævende voksne Karer alt et godt Stykke oppe i Skogen, Eleseus stanset. Den Tanke opstod i ham at han kanske kunde beholde Blyanten -- tænk, om han kunde det! Han fik med sig lille Sivert saa han ikke skulde være rent alene Mand om det og de krøp begge to ind under Løegulvet med Byttet. Aa den Blyantstubben -- en Mærkelighet i deres Liv, et Under! De fandt Spaaner og skrev dem ut med Tegn, og Blyanten viste rødt med den ene Enden og blaat med den andre;

    Gutterne skiftet til at bruke den. Da Farn kaldte saa nødvendig og høit hvisket Eleseus: De Fremmede er vel kommet tilbake efter Blyanten!

    Glæden var borte med ett, blev sopt ut av deres Sind, og deres smaa Hjærter begyndte at slaa og regjere haardt. Brødrene krøp frem; Eleseus holdt Blyanten frem i Armlængde ut imot Farn at her var den og de hadde ikke gjort den istykker, men gid de aldrig hadde set den for sine Øine. --

    De saa ingen Ingeniør. Deres Hjærter stilnet igjen, de følte en Guds Lykke i sig efter Spændingen.

    Det var en Kone her igaar, sa Farn. -- Ja? -- Konen her nedenfor. Saa dokker da hun gik igjen? -- Ja? -- Hadde hun en Gjeit med sig? -- Nei, sa Smaagutterne. En Gjeit? -- Hadde hun ikke en Gjeit med sig da hun gik hjem igjen? -- Nei. Hvad for en Gjeit?

    Isak grundet og grundet. Om Kvælden da Buskapen kom hjem fra Marken talte han Gjeiterne først en Gang: det var seksten. Han talte dem engang til, talte dem fem Ganger -- det var seksten Gjeiter. Ingen var borte.

    Isak pustet lettet. Hvorledes var dette at forstaa? Oline, Kreaturet, hadde vel ikke kunnet tælle til seksten. Han sa til hende i en ærgerlig Tone: Hvad du farer og vaaser med, det er jo seksten Gjeiter? -- Er det seksten Gjeiter? spurte hun uskyldig. -- Ja. -- Naa. Jaja. -- Jo du er saa meget til Regnemester at. -- Oline svarte hertil stille og forurettet: Naar at alle Gjeiterne er her saa har Gudskelov ikke ho Oline ætt op nogen av dem. Det er jeg glad for paa hendes Vegne!

    Hun forvildet ham med dette Puss og fik ham til at slaa sig til Ro. Han talte ikke Buskapen mere, det faldt ham saaledes ikke ind at tælle Sauerne. Naturligvis var ikke Oline saa værst, hun holdt et Slags Hus for ham og stelte hans Dyr, hun var bare saa dum at hun skadet sig selv og ikke ham. Lat hende gaa der og leve, hun var ikke mere værdt. Men det var graat og glædesløst at være Isak i et slikt Liv.

    Aarene var gaat. Nu var det grodd Græs paa Stuetaket, ja endog Løetaket som var flere Aar yngre stod grønt. Skogens Indfødte Markmusen var for længe siden kommet i Skjaaen. Det svirret av Meiser og anden Smaafugl paa Nybygget, her var Orre opi Lien, ja her var kommet Skjur og Kraake.

    Men det forunderligste skete siste Sommer at det kom Maase op fra Kysten, kom mange Mil op fra Kysten og satte sig paa dette Jorde i Ødemarken. Saa kjendt var Nybygget blit blandt al Skapningen! Og hvad tror vi at Eleseus og lille Sivert fik for Tanker da de saa Maaserne? Aa det var fremmede Fugler yterst langt ifra, det var ikke mange av dem, men det var seks Stykker, hvite, akkurat ens, de gik tilfots paa Marken fra og til, stundom bet de i Græsset. -- Far, hvad er de kommet hit for? spurte Smaagutterne. -- Fordi de venter Uveir i Havet, svarte Farn. -- Aa det var dunkelt og rart med de Maaserne!

    Og megen anden nyttig og god Lærdom gav Isak sine Børn. De var saa gamle nu at de skulde ha været paa Skole, men Skolen laa mange Mil ned i Bygden og var ikke at naa. Isak hadde selv lært Gutterne Abc om Søndagene, men for nogen Slags høiere Undervisning laa heller ikke han, laa heller ikke denne fødte Jordbryter nei; Katekisme og Bibelhistorie hvilte derfor rolig paa Hylden hos Gjeitosten. Isak maatte mene at boklig Uvidenhet var til en viss Grad Mennesket en Kraft, slik lot han Børnene vokse op. De var begge to hans Glæde og Velsignelse, Isak maatte ofte mindes da de var smaa og deres Mor hadde nægtet ham at løfte dem fordi han hadde Kvae paa Hænderne. Ho, Kvae, det reneste i Livet!

    Tjære og Gjeitmælk og for Eksempel Marv -- sundt og fortræffelig det ogsaa; men Kvae, Furukvae -- ti stille!

    Ja der gik da Børnene i et Paradis av Skitt og Vankundighet; men de var pene Børn naar de en sjælden Gang fik vasket sig, og lille Sivert han var likefrem en Kjærnekar, men Eleseus han var finere og dypere. -- Ja men hvorledes kan Maaserne vite at det blir Uveir? spurte han. -- De er veirsyke, sa Farn. Men desforuten saa er det ingen mere veirsyk end Fluen, sa han, hvorledes det nu kan ha sig med hende, om at hun faar Gigt eller blir svimmel eller ikke. Men slaa aldrig efter Fluen, for saa blir hun bare værre, sa han. Husk paa det, Gutter! Klæggen han er av et andet Slag, han dør selv.

    Bedst som det er saa kommer Klæggen en Dag om Sommeren og bedst som det er saa er han like saa snoft borte igjen. -- Hvor blir han av? spurte Eleseus. -- Hvor han blir av? Fettet størkner i han saa han blir liggende!

    Hver Dag fremover mere Lærdom: Naar de hoppet ned fra høie Stener skulde de holde Tungen godt ind i Munden og ikke faa den mellem Tænderne. Naar de blev større og skulde ha god Lugt paa sig til Kirke skulde de gnide sig med litt Reinfant som vokste opi Lien. Farn var fuld av Visdom. Han lærte Børnene om Stener og om Flint, at den hvite Stenen var haardere end som den graa; men da han fandt Flint maatte han ogsaa finde en Kote som han kokte i Lut og gjorde Knusk av. Saa slog han Ild til dem.

    Han lærte dem om Maanen at naar de kunde gripe ind i den med venstre Haand saa var den voksende, og naar de kunde gripe ind i den med høire Haand saa var den fældende -- husk paa det, Gutter! En sjælden Gang drev Isak det for vidt og blev sælsom: engang kom han med en Uttalelse som gik ut paa at det var vanskeligere for en Kamel at komme i Himlen end for et Menneske at træ i et Naaløie. En anden Gang da han underviste om Englenes Glans sa han at de hadde spikret Stjærner under Skohælene i Stedet for Hæljærn.

    God og trohjærtig Lære som høvde til Nybygget, Skolelæreren nede i Bygden vilde smile av den, Isaks Børn næret passe stærkt sit Drømmeliv med den. De blev oplært og tildannet for deres egen snævre Verden, hvad kunde være bedre? Om Høsten i Slagtingen var Gutterne meget nysgjærrige og meget rædde og tunge av Sind for Dyrene som skulde dø. Der maatte nu Isak holde med en Haand og stikke med den andre, og Oline hun rørte i Blodet.

    Gammelbukken blev leidd frem, vis og skjægget, Smaagutterne stod paa Hjørnet og kikket. -- Det er en svinagtig kold Vind iaar, sa Eleseus og snudde sig bort og tørket Øinene. Lille Sivert han graat mere ugenert og kunde ikke bare sig, men ropte: Nei stakkars Gammelbukken! Da Bukken var stukket kom Isak frem til sine Smaa og gav dem følgende Lære: Dokker skal aldrig staa og si stakkars og ynke et Slagtoffer. For saa blir det bare seiglivet. Husk paa det!

    Slik var Aarene gaat, og nu begyndte det at bli Vaar engang til.

    Inger hadde skrevet igjen at hun hadde det bra og lærte meget i Anstalten. Hendes lille Pike var stor og hette Leopoldine efter den Dag hun var født, den 15de November. Hun kunde alle Ting og hadde Geni for Hækling og Søm, ja det var utmærket pent, det være sig paa Tøi eller Stramei.

    Det mærkelige ved dette siste Brev var at Inger selv hadde bokstaveret og skrevet det. Isak var ikke likere Kar, han maatte faa Brevet læst hos Handelsmanden nede i Bygden; men da han hadde faat det ind i sit Hode sat det ogsaa der, han kom hjem og kunde det utenad.

    Nu satte han sig med stor Høitidelighet ved Bordenden, bredte Brevet ut og læste det for Smaagutterne. Oline kunde ogsaa gjærne se at han læste flytende Skrift, men ellers henvendte han ikke et Ord til hende. Da han var færdig sa han: Der kan dokker høre, Eleseus og Sivert, det er Mor dokkers som selv har skrevet dette Brev og har lært saa meget av alt Slag. Og den ørpitterlille Søster dokkers hun kan mere end som vi allesammen. Husk paa det! -- Børnene sat og undret sig stille. -- Ja det er gromt! sa Oline.

    Hvad mente hun? Drog hun Ingers Sandfærdighet i Tvil? Eller hadde hun Mistanke til Isaks Læsning? Det var ikke godt at utgrunde Olines sande Mening naar hun sat med sit sagtmodige Ansigt og sa Tvetydigheter. Isak besluttet ikke at ænse hende.

    Og naar at nu Mor dokkers kommer hjem saa skal dokker ogsaa lære at skrive, sa han til Smaagutterne.

    Oline flyttet paa nogen Klær som hang til Tørk ved Ovnen, flyttet paa en Gryte, flyttet paa Klærne igjen og gav sig i det hele tat noget at gjøre. Hun tænkte hele Tiden. -- Naar at det blir saa gromt her i Skogen saa kunde du ha kjøpt med dig en Mark Kaffe til Huset, sa hun til Isak.

    • Kaffe? sa Isak. Det undslap ham. -- Oline svarte rolig tilbake: Til

    denne Tid har jeg kjøpt ørlite av min egen Middel, men.

    Kaffe som var en Drøm og et Æventyr for Isak, en Regnbue! Oline apet naturligvis, han blev ikke sindt paa hende; men endelig kom den sentænkte Mand til at huske paa Olines Tuskhandel med Lapperne og han sa arg: Ja jeg skal kjøpe Kaffe til dig! Var det en Mark du nævnte? Du skulde ha nævnt et Pund. Det skal saavisst ikke mankere! -- Du gjør ikke at ape, Isak. Han Nils Bror min har Kaffe, her nede hos han Brede paa Breidablik har de Kaffe. -- Ja for de har ikke Mælk, eier ikke Mælk. -- Hvad det nu kan være med det. Men du som vet saa meget og kan læse Skrift net akkurat som en Simle hun rænder -- du vet vel at Kaffe det er det i Hvermands Hus. -- Kreatur! sa Isak.

    Da satte Oline sig ned paa Krakken og vilde ingenlunde tie: Og hvad som angaar ho Inger, sa hun -- dersom at jeg tør nævne saa stort et Ord. -- Du kan si just det du vil. Jeg estimerer dig ikke. -- Hun kommer hjem og har lært alt. Saa har hun vel Perler og Fjær paa Hatten? -- Ja det har hun vel. -- Jaja, sa Oline, hun kan nu takke mig ørlite for al den Storheten hun er kommen til. -- Dig? spurte Isak. Det undslap ham. -- Oline svarte ydmyg: Eftersom at jeg var et ringe Redskap til at faa hende bort.

    Det kunde ikke Isak si noget til, alle hans Ord stoppet op, han sat og stirret. Hørte han ret? Oline saa ut som om hun ikke hadde sagt nogen Ting. Nei i en Ordstrid blev Isak borte.

    Han drev ut og var mørk i Hu. Oline, dette Dyr som næret sig av Ondskap og blev fet -- aa det var vel galt av ham at han ikke hadde slaat hende ihjæl alt det første Aaret! tænkte han og brisket sig for sig selv. Det skulde han ha været Kar for, tænkte han videre. Kar -- han? Ingen kunde være frygteligere.

    Og nu følger et løierlig Optrin: han gaar i Fjøset og tæller Gjeiterne.

    De staar der med sine Kid og er fuldtallige. Han tæller Kjyrene, Grisen, fjorten Høner, to Kalver. Der har jeg nær glemt Sauerne! sier han høit til sig selv, han tæller Sauerne og han later som om han er spændt paa om de er der alle. Isak vet meget godt at en Sau er borte, han har visst det længe, hvorfor da spille fremmed for det? Saken er: Oline hadde jo i sin Tid forvildet ham og løiet ifra sig en Gjeit skjønt alle Gjeiterne var tilstede, han hadde tat svært paa Vei dengang, men hadde ikke hat noget igjen for det. Han hadde aldrig noget igjen for at kjækle med Oline.

    Da han skulde slagte i Høst blev han straks var at en Lamsau manglet, men han hadde ikke Mands Mot og Hjærte til at fordre Regnskap for den med det samme. Han fik det heller ikke senere.

    Men idag er han morsk, er Isak morsk, Oline har gjort ham gal. Han tæller Sauerne op igjen, sætter Pekefingeren paa hver Sau og tæller høit

    • Oline kan gjærne høre det hvis hun staar utenfor. Og han sier med høi

    Røst mange usle Ting om Oline: at hun bruker en fuldstændig ny Maate at fodre Sau paa saaledes at en blir snoft borte, en Lamsau; hun er en yderliggaaende Tyvemær, forstod hun det! Aa Oline kunde gjærne staa utenfor og faa sig en ordentlig Rædsel i Livet!

    Han skræver ut fra Fjøset, gaar i Stalden og tæller Hesten, derfra agter han sig ind -- agter han sig ind i sit Hus og uttale sig. Han gaar saa fort at Buserullen staar som en ophidset Buserul ut fra hans Ryg. Men Oline hun har kanske mærket et og andet fra Glasvinduet, hun kommer sagte og sikker ut paa Dørhellen, hun har Kjørler i Hænderne og skal i Fjøset.

    Hvor har du gjort av Lamsauen med de flate Ørene? spør han. -- Lamsauen? spør hun. -- Og hadde hun været her saa hadde hun hat to Lam nu, hvor har du gjort av dem? Hun hadde altid to Lam. Paa den Maaten har du hat bort fra mig tre Sauliv, forstaar du det!

    Oline er aldeles overvældet, aldeles tilintetgjort av Beskyldningen, hun vagger med Hodet og Benene synes at smelte under hende, saa hun kanske er nødt til at falde og slaa sig. Hendes Hode politiserer hele Tiden, hendes Snarraadighet har altid gagnet hende, altid bragt hende Bytte, den maatte ikke svigte hende nu heller.

    Jeg stjæler Gjeit og jeg stjæler Sau, sier hun stille. Jeg undres paa hvad jeg gjør med dem? Jeg æter dem op. -- Ja sjøl vet du hvad du gjør.

    • Naa. Saa skulde jeg ikke ha evig nok Mat og Suvel her i dit Brød,

    Isak, jeg skulde være nødt til at stjæle ataat? Men det skal jeg si paa din Bak at det har jeg ikke hat fornøden i alle disse Aar. -- Ja hvor har du da gjort av Sauen? Har han Os-Anders faat hende? -- Han Os-Anders! Oline maa bent sætte ned Kjørlerne og lægge Hænderne sammen:

    Dersom at jeg var saa fri for Synd! Hvad det er for en Sau med Lam du snakker om? Er det den ene Gjeiten som har flate Ører? -- Kreatur! sier Isak og vil gaa. -- Er du ikke et Mirakels, Isak! Her har du fuldt op av alt Slag og en Himlens Stjærnehær av Dyr i Fjøset, men du har ikke nok!

    Kan jeg vite hvad for en Sau og hvad for to Lam du kræver mig for? Du skulde takke Gud for hans Miskundhet i Tusen Ledd. Nu er det bare denne Sommeren og et Stykke ut paa Vinteren saa lammer Sauerne igjen og du faar tre Ganger saa mange som du nu har!

    Aa den Oline!

    Isak gik bort murrende som en Bjørn. For en Tosk jeg var som ikke tynte hende den første Dag! tænkte han og injurierte kraftig sig selv; for en Idiot, for en Hestskit jeg var! Men det er ikke forsent endda, bare vent, lat hende gaa i Fjøset! Det er ikke raadelig at gjøre noget med hende i Kvæld, men imorgen saa er det raadelig. Tre Sauliv borte! Kaffe! sa hun.

    X

    Dagen efter skulde bringe en meget stor Oplevelse: det kom Fremmede til Nybygget, Geissler kom. Det var ikke Sommer paa Myrene endda, men Geissler saa ikke paa Føret, han kom tilfots, i rike Skaftstøvler med bred lakeret Krave; gule Hansker hadde han paa og var fin; en Mand fra Bygden bar hans Tøi.

    Han kom nu egentlig for at kjøpe en Fjældstrækning av Isak, en Kobbermine, og hvad Pris skulde de sætte den i? Men forresten saa kunde han hilse fra Inger -- flink Kone, avholdt; han kom fra Trondhjem og hadde talt med hende. Isak, du har arbeidet meget her! -- Aaja. Saa Dokker har talt med ho Inger? -- Hvad er det derborte? Du har sat op Kværn, du maler dit eget Mel? Utmærket. Og du har brutt meget Jord siden jeg var her. -- Og det stod saa bra til? -- Ja det staar godt til. Naa med din Kone? Jo nu skal du høre! Lat os gaa ind i Kammerset. -- Nei -- der er ikke saa flidd! sier Oline av flere Grunde avværgende.

    De gik ind i Kammerset og lukket Døren, Oline stod igjen i Stuen og fik intet høre.

    Lensmand Geissler satte sig, klasket sig en kraftig Gang paa Knærne og sat inde med Isaks Skjæbne. Du har vel ikke solgt det Kobberfjældet dit? spurte han. -- Nei. -- Godt. Jeg kjøper det. Jo jeg har talt med Inger og flere end hende. Hun blir visst fri med det første, det er hos Kongen nu. -- Hos Kongen! -- Hos Kongen. Jeg gik til din Kone, ingen Vanskelighet for mig at slippe ind naturligvis, vi talte sammen en lang Stund: Naa, Inger, det gaar jo godt, rigtig godt? -- Ja det er ikke at klage. -- Længes du hjem? -- Ja jeg kan ikke si andet. -- Du skal snart komme hjem, sa jeg.

    Og det kan jeg fortælle dig, Isak, hun er en flink Kone, ingen Taarer, tværtimot, hun baade smilte og lo -- Munden hendes er forresten opereret og gjensydd. Adjø, sa jeg til hende, du skal ikke bli længe her nu, du har mit Ord!

    Jeg gik til Direktøren, det skulde jo bare mangle at han ikke vilde ha tat imot mig.

    De har en Kone her som bør ut og hjem igjen, sa jeg, Inger Sellanraa. -- Inger? sa han, ja hun er et bra Menneske, jeg var tilfreds vi kunde ha hende i tyve Aar til, sa han. -- Det blir det ikke noget av med, sa jeg, hun har været her forlænge alt. -- Forlænge? sa han, kjender De Saken? -- Jeg kjender Saken tilbunds, jeg var hendes Lensmand. -- Værsaagod sit! sa han da -- det skulde ogsaa mangle! -- Jo vi steller saa godt vi kan med Inger, sa Direktøren, og med hendes lille Pike, sa han. Saa, Konen er fra Deres Kanter?

    Vi har hjulpet hende til at faa sin egen Symaskine, hun er blit Mestersvend paa Værkstedet og vi har lært hende op i adskillig, hun har lært ordentlig Væving, ordentlig Husflid, Farving, Tilskjæring. Har hun været forlænge her, sier De? -- Jeg visste nok hvad jeg skulde svare, men jeg vilde vente med det, jeg sa bare: Ja hendes Sak er ilde behandlet, den maa takes op igjen; nu efter Revisionen av Straffeloven vilde hun kanske ha blit helt frikjendt. Hun fik en Hare sendt da hun gik med Barnet. -- En Hare? spurte Direktøren. -- En Hare, sa jeg.

    Og Barnet blev haremyndt. -- Direktøren smilte og sa: Naa saaledes. Det er altsaa efter Deres Mening ikke tat nok Hensyn til dette Moment? -- Nei, sa jeg, dette Moment er slet ikke nævnt. -- Naa det er vel heller ikke saa farlig? -- Det blev farlig nok for hende. -- Tror De at en Hare kan gjøre Undergjærninger? spurte han. -- Jeg svarte: Hvorvidt en Hare kan gjøre Undergjærninger eller ikke vil jeg ikke underholde mig med Hr. Direktøren om.

    Spørsmaalet er hvad Synet av Haren under de Omstændigheter kan ha hat for Virkning paa en haremyndt Kone, paa Ofret. -- Det tænkte han en Stund paa: Jaja, sa han, men her paa Anstalten har vi jo bare med at motta de Domfældte, vi reviderer ikke Dommen. Efter Dommen har ikke Inger været her forlænge.

    Nu begyndte jeg paa det som skulde sies: Det er begaat Feil ved Indlæggelsen av Inger Sellanraa. -- Feil? -- For det første skulde hun ikke ha været transporteret i den Tilstand hun var i. -- Direktøren saa visst paa mig: Nei det er saa, sa han.

    Imidlertid er ikke det vor Sak her ved Fængslet. -- For det andet, sa jeg, skulde hun ikke ha gaat her i to Maaneder paa fuld Straf før hendes Tilstand var blit aapenbar for Myndigheterne her ved Fængslet. -- Det traf godt, Direktøren tidde længe: Har De Fuldmagt til at handle paa Konens Vegne? spurte han. -- Ja, sa jeg. -- Som sagt, vi er tilfreds med Inger her og behandler hende derefter, pratet Direktøren, og han regnet atter op alt de hadde lært hende, ja de hadde lært hende at skrive ogsaa, sa han.

    Og den lille Datteren hadde de sat pent bort til nogen, og saa videre. -- Jeg forklarte hvad for Omstændigheter det var i Ingers Hjem: to Smaa der og, leiet Hjælp til at fli og stelle dem, og saa videre. Jeg har en Fremstilling fra Manden hendes, sa jeg, den kan vedlægges enten Saken blir gjenoptat eller Konen skal søkes benaadet. -- Lat mig faa den Fremstillingen, sa Direktøren. -- Jeg skal bringe den imorgen i Besøktiden, svarte jeg.

    Isak sat og hørte paa, det var gripende, et Æventyr fra fremmed Land.

    Han fulgte Geisslers Mund med Slaveøine.

    Geissler fortalte videre: Jeg gik hjem i Hotellet og skrev en Fremstilling, jeg gjorde Saken til min og undertegnet Isak Sellanraa.

    Men du skal bare ikke tro at jeg skrev et Ord om at de hadde gjort noget galt ved Fængslet. Nævnte det ikke. Dagen efter bragte jeg Dokumentet.

    • Værsaagod sit! sa Direktøren straks. Han læste min Fremstilling og

    nikket nu og da, tilslut sa han: Utmærket. Det egner sig ikke til at gjenopta Saken paa, men. -- Jo ved en Tillægsfremstilling som jeg ogsaa har, sa jeg og det traf igjen rigtig godt. Direktøren skyndte sig at si:

    Jeg har overveiet Saken siden igaar og finder god Grund til at indgi Ansøkning for Inger. -- Som i Tilfælde Hr. Direktøren vil støtte? spurte jeg. -- Jeg vil anbefale den, anbefale den varmt. -- Da bukket jeg og sa: Saa er Benaadningen sikker. Jeg takker paa et ulykkelig Menneskes og et forlatt Hjems Vegne. -- Jeg tror ikke vi bryr os om at indhente flere Erklæringer fra hendes Hjembygd, sa Direktøren, De kjender hende jo? -- Jeg skjønte nok hvorfor det saa at si skulde gaa i Stilhet og jeg svarte: Erklæringer hjemmefra vilde bare sinke Saken.

    Der har du hele Historien, Isak. -- Geissler saa paa sit Ur: Og nu til selve Saken! Kan du følge mig op til Kobberfjældet igjen?

    Isak var en Sten og en Kubbe, han kunde ikke saa øieblikkelig skifte Æmne, han var nedsænket i Tanker og Undren og begyndte at gjøre Spørsmaal. Han fik høre at Ansøkningen var gaat til Kongen og kunde være avgjort i et av de første Statsraad. Mirakels! sa han.

    De gik tilfjælds, Geissler, hans Følgesvend og Isak og blev borte i nogen Timer; paa denne korte Tid gik Geissler op Kobberaarens Gang bortover et langt Fjæld og stak op Grænserne for den Vidde han vilde kjøpe. Han var en Vims. Men dum var ikke Manden, hans rappe Omdømme var mærkelig sikkert.

    Da han kom tilbake til Gaarden -- atter med en Pose nye Stenprøver -- fandt han frem Skrivesaker og satte sig til at skrive. Men han drev ikke bare paa med at skrive og skrive, han pratet iblandt: Ja, Isak, saa store Penger blir det ikke for Fjældet dit dennegang, men et Par Hundrede Daler kan du faa! Saa skrev han igjen. Husk at minde mig paa at jeg vil bort og se paa Kværnen din før jeg gaar, sa han. Han blev opmærksom paa nogen blaa og røde Streker paa Vævstolen og spurte: Hvem har tegnet det? -- Se, det var nu Eleseus som hadde tegnet en Hest og en Buk, han brukte sin Farveblyant paa Vævstolen og andet Træværk fordi han ikke hadde Papir.

    Geissler sa: Det er ingenlunde daarlig gjort! og Eleseus fik en Ort.

    Saa skrev Geissler en Stund igjen og sa: Her maa nu vel snart komme nogen flere Nybyggere op gjennem Marken? -- Følgesvenden ytret hertil:

    De er alt begyndt at komme. -- Hvem? -- Der er nu for det første Breidablik som de kalder, han Brede paa Breidablik. -- Nei han! snøste Geissler foragtelig. -- Jaja, og saa er det et Par andre som har kjøpt.

    • Bare de duger til noget! sa Geissler. Og da han med det samme opdaget

    at det var to Smaagutter i Stuen drog han lille Sivert til sig og gav ogsaa ham en Ort. En forunderlig Kar den Geissler! Nu var forresten hans Øine likesom begyndt at bli saare, det var som rødt Rim i Kanterne om dem. Det kunde være av Nattevaking; stundom kommer slikt av stærke Drikke. Men han gjorde ikke Indtryk av at være nedfor; naar han pratet om løst og fast sat han visst hele Tiden og tænkte paa Dokumentet foran sig, for pludselig grep han Pennen og skrev et Stykke igjen.

    Nu syntes han at være færdig.

    Han henvendte sig til Isak: Ja som sagt nogen rik Mand blir du ikke paa denne Handelen. Men det kan bli mere siden. Vi skal skrive det slik at du faar mere siden. Men to Hundrede kan du faa nu.

    Isak skjønte ikke stort av det hele, men to Hundrede Daler var ialfald atter et Mirakels og en grov Betaling. Han vilde ikke faa det uten paa Papiret, vilde ikke faa det kontant naturligvis, men det fik saa være, Isak hadde andet i Hodet, han spurgte: Og Dokker har den Troen at hun blir benaadet? -- Din Kone?

    Hvis her hadde været Telegraf i Bygden, svarte Geissler, saa skulde jeg ha spurt i Trondhjem om hun ikke alt er løslatt. -- Isak hadde hørt Telegraf omtale, det var noget forunderlig, en Streng paa høie Stolper, noget overjordisk, -- nu var det ikke frit for at han fik Mistillit til Geisslers store Ord og han indvendte: Men end om Kongen nægter? -- Da svarte Geissler: I det Tilfælde sender jeg min Tillægsfremstilling som kommer til at indeholde alt. Og da skal din Kone være fri. Du gjør ikke at tvile paa det.

    Saa læste han op det han hadde skrevet, Kjøpekontrakt paa Fjældet, to Hundrede Daler paa Haanden og senere en pen høi Procent ved Drift eller mulig Avhændelse av Kobberfundet. Skriv under her! sa Geissler.

    Isak vilde ha skrevet under øieblikkelig, men han var ingen Skribent, han hadde bare i hele sit Liv skaaret Bokstaver i Træ. Aa men der stod den motbydelige Oline og saa paa, han grep Pennen, dette Spektakel av en let Ting, snudde den rette Enden ned og skrev -- skrev sit Navn.

    Efterpaa satte Geissler til noget, formodentlig en Forklaring, og Følgesvenden undertegnet som Vidne.

    Færdig.

    Men endda stod Oline urørlig, ja det var egentlig først nu hun blev stiv. Hvad vilde ske?

    Sæt Maten frem, Oline! sa Isak og var kanske litt høi siden han hadde skrevet paa Papir. Slik Mat som vi nu kan by Fremmedfolk, sa han til Geissler.

    Her lugter godt Kjøt og Saadd, sa Geissler. Se nu her, Isak, her er Pengene! -- Geissler tok til Lommeboken og den var diger og tyk, tok to Seddelpakker ut av den, talte over og la dem frem: Tæl over selv!

    Taushet. Stilhet.

    Isak! kaldte Geissler.

    Ja. Naa jaja, svarte Isak og mumlet overvældet: Det er nu ikke min Paastand -- efter alt det som Dokker har gjort. -- Dér skal være ti Tiere og dér tyve Femmere, sa Geissler kort. Jeg haaper det skal bli meget mere engang til dig.

    Saa kom Oline tilbake til sig selv. Underet var skedd. Hun satte Maten frem.

    Morgningen efter var Geissler borte ved Elven og saa paa Kværnen. Alt var smaat og saa grovt gjort, ja det var som en Kværn for Underjordiske, men stærk og nyttig til Menneskers Bruk. Isak førte sin Gjæst litt høiere op efter Elven og fremviste et andet Fald som han alt hadde arbeidet noget paa, det skulde være til en liten Sag -- hvis Gud gav Helsen. Men nu er det bare at her er saa langt fra Skolen, sa han, jeg maa lægge Smaagutterne ind nede i Bygden. -- Den lettænkte Geissler saa ikke heri nogen større Ulempe: Retnu kommer her flere og flere Nybyggere i Marken og saa blir her Skolekreds. -- Det blir nu vel ikke før mine Smaa er store. -- Og end om du lægger dem ind paa en Gaard i Bygden?

    Du kjører ned med Gutter og Mat og henter dem hjem igjen om tre Uker, seks Uker, er det nogen Sak for dig! -- Nei, sa Isak. --

    Neida, ingenting var i Grunden nogen Sak nu hvis Inger kom hjem. Hus og Jord og Mat og Herlighet hadde han, store Penger hadde han altsaa ogsaa og en Helse av Jærn. Aa for en Helse, amper og uvisnet paa alle Maater, en Mandfolkhelse.

    Da Geissler var reist begyndte Isak at spekulere paa mange hoffærdige Ting. Ja for den velsignede Geissler hadde sagt disse opmuntrende Ord tilslut at han vilde skikke Isak en Besked med det første -- naar han kom til Telegrafen. Du kan høre ned paa Posthuset om en fjorten Dages Tid, sa han. Det var store Ting bare det, og Isak gik i Gang med at gjøre et Sæte til Kjærren. Sandelig, et Sæte til at løfte av under Gjødselkjøringen, men til at sætte paa igjen til Skyss. Og da han hadde faat Sætet færdig var det saa hvitt og nyt at det burde males mørkere.

    Men forresten -- hvad burde ikke være gjort! Hele Gaarden burde males.

    Hadde han ikke ogsaa i aarvis grublet paa en stor Laave med Laavebro til at kjøre ind Høiet paa? Og hadde han ikke tænkt paa at faa Sagen færdig snart, at gjærde ind hele sin Indmark, at bygge en Baat opi Fjældvandet?

    Mange Ting hadde han tænkt paa. Men det hjalp ikke hvormange Tusen Kræfter han sat inde med, Tiden blev for knap for ham. Det var Søndag før han visste av det, og om litt var det Søndag igjen.

    Men male vilde han ialfald, det vilde han uttrykkelig, Husene stod jo nu saa graa og nakne, stod som Hus i Skjorteærmer. Han hadde Tid før Onnen, det var endda ikke videre Vaar, Smaafæet var sluppet, men det var Tæle i Jorden overalt.

    Han tar med sig nogen Snes Æg at sælge, gaar til Bygden og kommer hjem igjen med Maling. Det blev til ett Hus, til Løen, den blev rød. Han henter ny Maling, gul Okker til Stuebygningen. -- Ja det er som jeg sier, her blir nu gromt! mumler Oline daglig. Aa Oline hun skjønte vel at hendes Tid snart var ute paa Sellanraa, hun var seig og stærk nok til at taale det, men ikke uten Bitterhet. Isak paa sin Side holdt nu intet Opgjør med hende mere skjønt hun underslog og stjal godt i det siste, Isak gav hende en Fors Væder, for hun hadde jo i Grunden været længe hos ham for liten Løn.

    Oline hadde forresten heller ikke været daarlig mot Børnene, hun var ikke stræng og retskaffen og slikt, men hun hadde Lag med Børn, hørte paa det de sa og tillot dem næsten alt. Kom de tilstede naar hun ystet gav hun dem at smake, tagg de en Søndag om at faa slippe Ansigtsvasken saa slap de.

    Da Husene var grundet gik Isak til Bygden efter al den Maling han kunde bære, og det var ikke lite. Han gav Husene tre Strøk og gjorde Vinduer og Nover hvite. Naar han nu kom hjem fra Bygden og saa sit Hjem i Lien saa han Soria Moria Slot. Ødemarken var blit ukjendelig og beboet, en Velsignelse hadde lagt sig over den, Liv var opstaat av en lang Drøm, Mennesker levet her, Børn færdedes omkring Husene. Helt op til de blaa Fjæld stod Skogen stor og venlig.

    Men den siste Gang Isak kom efter Maling gav Handelsmanden ham et blaat Brev med et Vaaben paa, det kostet 5 Skilling. Brevet var et Telegram som var sendt videre med Posten, det var fra Lensmand Geissler.

    Velsignet være den Geissler og et forunderlig Menneske var han! Han telegraferte de faa Ord at Inger fri, kommer snarest. Geissler. -- Og nu danset Kramboden litt rundt for Isak, og Disken og Menneskene kom saa langt bort. Han kjendte mere end han hørte sig selv si: Herregud og Tak og Pris! -- Du kan ha hende her om saa er imorgen, sa Handelsmanden, hvis at hun er reist fra Trondhjem tidsnok. -- Naa, sa Isak. --

    Han ventet til Dagen efter. Baatskyssen som førte Posten fra Dampskibsanløpsstedet kom rigtig nok, men Inger fulgte ikke med. -- Saa kommer hun ikke før i næste Uke, sa Handelsmanden.

    Det var næsten godt at Isak fik saa lang Tid paa sig, han har saa meget at gjøre. Skulde han glemme alt og forsømme sin Jord? Han gaar hjem og begynder at drive Gjødselen ut. Det er snart gjort. Han staurer med Spet i Akrene og følger Tælens Bortgang fra Dag til Dag. Solen er stærk og stor, Sneen borte, det grønnes overalt, ogsaa Storfæet er sluppet. En Dag saa pløier Isak, nogen Dager efter saar han Korn og sætter han Potet. Ho, Smaagutterne sætter Potet som Engler, de har smaa velsignede Hænder og vinder paa Farn saa komplet.

    Saa vasker Isak Kjærren ved Elven og sætter Sætet paa. Han snakker med Smaagutterne om en Tur han skal gjøre ned til Bygden. -- Ja men skal du ikke gaa? spør de. -- Nei. Jeg har faat den Tanken at fare med Hest og Kjærre idag. -- Kan ikke vi faa være med? -- Dokker skal være snille Smaagutter og bli hjemme denne Gangen. Retnu kommer Mor dokkers, saa skal hun lære dokker mange Ting. -- Eleseus vil gjærne lære og spør: Da du skrev paa Papir, hvorledes kjendes det? -- Det kjendes næsten ikke, svarer Farn, Haanden er akkurat som hun er tomreipet. -- Vil han ikke rænde av, likesom paa Isen? -- Hvem? -- Pennen som du skriver med? -- Aajo. Jaja du maa nu lære at styre han.

    Men lille Sivert han var av et andet Slag og nævnte ikke Pennen, han vilde sitte paa, vilde bare sitte opi Sætet og smatte til en uforspændt Kjærre og kjøre uhyre fort. Det skyldtes ham at begge Smaagutterne fik sitte paa med Farn et langt Stykke nedover Veien.

    XI

    Isak kjører til han kommer til et Myrhul, der stanser han. Et Myrhul, Bunden er sort, den lille Vandflate urørlig, Isak visste hvad det var godt til, han hadde vel knapt brukt andet Speil i sit Liv end et slikt Myrhul. Se, han er nydelig pent klædt idag i rød Skjorte, nu tar han op en Saks og klipper sit Skjæg. Den forfængelige Kværnkall, vilde han bent frem gjøre sig pragtfuld og skille sig av med fem Aars Jærnskjæg? Han klipper og klipper og speiler sig. Naturligvis kunde han ha gjort dette Arbeide hjemme idag, men han undsaa sig for Oline, det var allerede meget at han midt for Næsen paa hende tok rød Skjorte paa. Han klipper og klipper, det falder adskillig Skjæg ned paa Speilet.

    Da Hesten ikke vil staa stille længer avbryter han og kalder sig færdig. Og javel, han kjender sig mest som yngre -- Pokker forstod det, men mest som slankere.

    Saa kjører han til Bygden.

    Dagen efter kommer Postbaaten. Isak møter op paa en Berghammer ved Handelsmandens Brygge og speider, men Inger synes ikke nu heller.

    Herregud, det var flere Passagerer med, baade Voksne og Børn, men Inger ikke. Han hadde holdt sig tilbake og sat sig paa denne Berghammer, nu var det ingen Grund for ham til at sitte her længer, han gik bort til Baaten. Det vedblev at komme Kasser, Tønder, Folk og Post iland fra Ottringen, men Isak saa ikke sine Folk. Derimot saa han et Kvindemenneske med en liten Pike som alt stod oppe ved Naustdøren, men Kvindemennesket var penere end Inger, skjønt Inger ikke var styg. Hvad

    • men det var jo Inger. Hm! sa Isak og rugget opover. De hilste paa

    hverandre, hun sa Goddag og rakte Haanden frem, litt forkjølet, blek efter Sjøsyken og Reisen, Isak han stod bare der, tilslut sa han: Jaja han vart nu fint Veir! -- Jeg saa dig godt derborte, men jeg vilde ikke otre mig frem, sa Inger. Er du nede i Bygden idag? spurte hun. -- Ja.

    Hm. -- Det staar saa vel til med dokker alle ihop? -- Ja du skal ha Tak som spør. -- Dette er ho Leopoldine, hun har været meget likere end jeg paa Reisen. Dette er Papa din, nu maa du hilse paa Papa din, Leopoldine.

    • Hm! sa Isak alt i ett, han var saa rar, aa han var en Fremmed iblandt

    dem. -- Inger sa: Dersom du ser en Symaskine nede ved Baaten saa er det min. Og saa har jeg en Kiste. -- Isak avsted, mere end villig avsted, han fik Kisten utpekt av Baatfolkene, men Symaskinen maatte Inger selv ned og finde. Det var en fin Kasse av ukjendt Form, med rundt Tak over sig og en Hank til at bære efter -- en Symaskine i denne Landsdel! Isak læsset Kiste og Symaskine paa sig og saa paa sin Familje: Jeg skal rænde op som snopast med dette her og komme igjen efter hende, sa han. -- Hvem efter? spurte Inger smilende. Tror du ikke store Piken kan gaa?

    De vandret opover til Hesten og Kjærren. Har du faat dig ny Hest? sa Inger, og har du faat dig Kjærre med Sæte? -- Ja det forstaar sig. Hvad det var jeg skulde sagt: Lyster du ikke ørlite at spise? Jeg har Mat med. -- Lat det være til vi kommer ind i Marken, svarte hun. Hvad du mener, Leopoldine, kan du sitte paa alene? -- Farn vil ikke tillate det:

    Nei hun kan falde ned paa Hjulene. Sæt dig op med hende og kjør selv.

    Saa kjørte de og Isak gik bakefter.

    Han gik og saa paa de to i Kjærren. Der var Inger kommet, fremmed i Klær og Utseende, fin, uten Hareskaar, bare med en rød Stripe paa Overmunden.

    Hun hvislet ikke mere, det var det mærkelige, hun talte rent. Et graat og rødt Uldtørklæde med Frynser var pragtfuldt paa hendes mørke Haar.

    Hun vendte sig om paa Kjærren og sa: Det vilde ha været bra om du hadde hat med dig en Fæld, det kan bli koldt utover Kvælden for Barnet. -- Hun skal faa Trøien min, sa Isak, og naar at vi kommer borti Skogen saa har jeg lagt igjen en Fæld der. -- Naa, har du en Fæld i Skogen? -- Ja. Jeg vilde ikke kjøre han med mig helt frem, paa Vonen om at dokker ikke kom idag. -- Naa. Hvad det var du svarte mig: staar det saa vel til med Smaagutterne ogsaa? -- Ja du skal ha Tak som spør. -- De er store nu, kan jeg skjønne? -- Ja det mankerer ikke.

    De har nu net sat Poteten. -- Aa, sa Morn smilende og vagget paa Hodet, kan de alt sætte Potet! -- Han Eleseus han rækker mig hit og han Sivert hit, sa Isak og maalte paa sig.

    Lille Leopoldine begyndte at be om Mat. Aa denne pene lille Skapning, en Marihøne paa en Kjærre! Hun talte med Sang, med et utrolig Sprog fra Trondhjem, Farn maatte iblandt faa det oversat. Hun hadde Smaagutternes Træk, de brune Øine og ovale Kinder som alle tre hadde efter Morn;

    Børnene var Morns Børn og godt var det! Isak var litt undselig for sin lille Pike, undselig for hendes smaa Sko og lange tynde Uldlægger og korte Kjole; da hun hilste paa den fremmede Papa hadde hun neiet og git ham en ørliten Haand.

    De kom ind i Skogen og rastet, alle spiste, Hesten fik Foder, Leopoldine sprang omkring i Lyngen med Mat i Haanden. -- Du har ikke forandret dig stort, sa Inger og saa paa sin Mand. -- Isak saa til Siden og svarte:

    Naa, synes du det. Men du er blit saa storveies! -- Haha, nei jeg er nu gammel, sa hun rigtig spøkende. -- Det kunde ikke skjules, Isak fik ikke nogen Sikkerhet op, men vedblev at være tilbakeholdende, han var som skamfuld. Hvor gammel var hans Kone? Hun kunde ikke være mindre end som tredive Aar -- det vil si hun kunde ikke være mere, umulig. Og skjønt Isak sat og spiste Mat rykket han op en Lyngkvist og begyndte at tygge paa den ogsaa. Hvad -- æter du Lyng! ropte Inger leende. Isak kastet Lyngkvisten, stak Mat i Munden og gik bort og løftet Forparten av Hesten op fra Jorden. Inger fulgte dette Optrin med Forbauselse og saa at Hesten stod paa To.

    Hvad du gjør det for? spurte hun. -- Han er saa venn, sa han om Hesten og slap den ned igjen. Nei hvad han hadde gjort det for? Han fik vel en mægtig Lyst til det. Kanske vilde han skjule sin Forlegenhet med det.

    Saa kjørte de igjen og alle tre gik tilfots et Stykke. De kom til et Nybygg. Hvad er det? spurte Inger. -- Det er han Brede sit Sted som han har kjøpt. -- Han Brede? -- Og det heter Breidablik. Her er vide Myrer, men ringe med Skog. -- De talte mere om det da de var kommet forbi Breidablik. Isak la Mærke til at Bredes Kjærre stod ute under aapen Himmel.

    Men nu blev Barnet søvnig og Farn tok hende varlig paa Armen og bar hende. De gik og gik, Leopoldine var snart sovnet og Inger sa: Nei nu lægger vi hende i Fælden paa Kjærren, saa kan hun sove slikt hun vil. -- Hun blir saa skumpet, sier Farn og vil bære hende. De kommer over Myrene og ind i Skog igjen og Ptro! sier Inger. Hun stanser Hesten, tar Barnet fra Isak og ber ham flytte Kisten og Symaskinen, saa kan Leopoldine ligge i Bunden av Kjærren: Hun blir ikke det Slag skumpet, hvad er det for Tøv! Isak ordner med alt og lægger Fælden om sin lille Datter og Trøien sin under Hodet paa hende. Saa kjører de igjen.

    Mand og Kone gaar og prater om forskjellig. Det er Sol til langt paa Kvæld og varmt i Veiret. Oline -- hvor hun bruker at ligge? spør Inger.

    • I Kammerset. -- Naa. Og end Smaagutterne? -- Ja de ligger i sin egen

    Seng i Stuen. Der er to Senger i Stuen net som da du fôr. -- Jeg gaar og ser paa dig at du er akkurat som før, sier Inger. Og nogen Bører har de Akslerne dine baaret her op gjennem Marken, men de er ikke blit svakere for det. -- Aanei. Hvad det var jeg skulde sagt: Har du hat det saa taalelig i alle disse Aarene? -- Aa Isak blev saa rørt, han gjorde dette Spørsmaal og vævet. Inger svarte at Ja, hun kunde ikke klage.

    Det blev til følsom Samtale mellem dem og Isak spurte om hun ikke var træt av at gaa og heller vilde kjøre. -- Nei, du skal ha Tak, sa hun.

    Men jeg forstaar ikke hvorledes det har sig med mig: siden jeg blev av med Sjøsyken saa er jeg saa sulten hele Tiden. -- Er du svang for Mat?

    • Ja. Dersom jeg ikke hæfter os formeget bort. -- Aa den Inger, hun var

    vel ikke selv sulten, men hun undte Isak Mat igjen, han hadde jo forstyrret sit siste Maaltid med den Lyngkvisten.

    Og da Kvælden var varm og lys og de endda hadde en lang Mil at kjøre begyndte de at spise igjen.

    Inger tok en Pakke ut av sin Kiste og sa: Jeg har nu et og andet med til Smaakarerne. Lat os gaa borti Buskerne, der er Sol! -- De gik bortunder Buskerne og hun viste Saker frem, pene Buksesæler med Spænder til Smaagutterne, Skrivebøker med Forskrift i, en Blyant til hver, en Foldekniv til hver. Til sig selv hadde hun med en utmærket Bok -- vil du bare se, her staar Navnet mit i den, en Andaktsbok. Hun hadde faat den av Direktøren til Amindelse. Isak beundret hver Ting med sagte Ord.

    Hun viste frem endel smaa Kraver som var Leopoldines og hun gav Isak et sort Halstørklæde blankt som Silke. -- Skal jeg ha det? spurte han. -- Ja det skal du. -- Isak tok det varlig i Hænderne og strøk det. -- Er det pent, synes du? -- Aa pent! Det kunde jeg reise Verden rundt med! -- Men Fingrene hans var saa fliset, de hang fast i denne aparte Silke.

    Nu hadde ikke Inger mere at vise frem, men da hun pakket sammen sat hun slik at hun viste sine Lægger frem, sine rødrandede Strømper frem. -- Hm. Det er vel Byhoser? spurte han. -- Ja det er Bygarn, men jeg har selv bundet dem -- strikket dem, som vi sa. Det er saa høie Strømper, til over Knæet, se her .... Litt efter hørte hun sig selv hviske: Du -- du er den samme -- som du var!

    En Stund efter saa kjører de igjen og Inger sitter paa og holder Tømmerne. Jeg har nu med et Papir med Kaffe ogsaa, sier hun, men du kan ikke faa smake den i Kvæld, for den er ikke brændt. -- Du skal heller ikke vør! svarer han.

    Efter en Time er Solen nede og det blir kjølig, Inger vil stige av og gaa. De pakker begge Fælden tættere om Leopoldine og smiler over at hun kan sove saa længe. Saa samtaler Mand og Kone igjen paa sin Vandring.

    Det er trøisomt at høre Inger tale, ingen taler renere end hun nu.

    Har vi ikke fire Kjyr? spør hun. -- Aanei vi har nu flere, svarer han og er stolt, vi har nu otte. -- Otte Kjyr! -- Jaja det er nu med Oksen.

    • Har dokker solgt Smør? -- Aaja. Og Æg. -- Har vi Høns ogsaa? -- Ja

    det forstaar sig. Og Gris. -- Inger blir nu og da saa forundret at hun sanser sig ikke, men stopper et Øieblik: Ptro! Og Isak er stolt og vil drive paa at overvælde hende: Han Geissler, sier han, du vet han Geissler? Han var her for en Tid siden. -- Ja? -- Han kjøpte et Kobberfjæld av mig. -- Naa. Hvad det er, et Kobberfjæld? -- Av Kobber.

    Det ligger opi Fjældet, paa hele Nordsiden av Vandet. -- Naa. Ja det var ikke noget som du fik Betaling for? -- Jo Kors. Han var ikke den Mand som ikke betalte. -- Hvad du fik? -- Hm. Du vil ikke tro det, men to Hundrede Daler. -- Som du fik? roper Inger og stopper et Øieblik igjen:

    Ptro! -- Som jeg fik. Og Gaarden har jeg betalt for længe siden, sa Isak. -- Nei du er makeløs! --

    Det var i Sandhet trøisomt at gjøre Inger forundret og gjøre hende til en rik Kone, derfor la Isak til at han heller ingen Skyld og Gjæld hadde til Handelsmanden eller til nogen anden. Og han hadde ikke bare Geisslers to Hundrede liggende, men mere end som det, et Hundrede og seksti Daler mere. Saa de kunde ikke Gud fuldtakke.

    De talte mere om Geissler, Inger kunde gi Oplysning om Geisslers Arbeide for hendes Løslatelse. Det hadde nok ikke gaat saa glat for ham, han hadde hængt i længe og været hos Direktøren mange Ganger. Geissler hadde ogsaa skrevet til selve Statsraaderne eller nogen andre Øverster, men dette gjorde han bak Direktørens Ryg, og da Direktøren fik vite det saa blev han sindt og forarget som vente kunde være. Men Geissler han blev ikke ræd for det og saa forlangte han nyt Forhør og ny Ret og altsammen.

    Men da maatte Kongen skrive under.

    Den forhenværende Lensmand Geissler hadde altid været disse to Mennesker en god Mand og de hadde ofte tænkt paa Grunden hertil, han hadde gjort altsammen for snaue Takken, det var ikke til at forstaa. Inger hadde talt med ham i Trondhjem og ikke blit klokere paa ham. Han bryr sig ikke om nogen anden i Bygden end som os, forklarte hun. -- Sa han det? -- Ja.

    Han er rasendes paa Bygden her. Han skulde vise Bygden! sa han. -- Naa.

    • Og at de skulde faa angre paa at de hadde mistet ham, sa han.

    De kom ut i Skogbrynet og saa frem til deres Hjem. Det var flere Huser end før, Husene var pent malet, Inger kjendte sig ikke igjen og stoppet bent op: Du sier nu ikke at det er der -- at det er hos os! utbrød hun.

    Lille Leopoldine vaknet endelig og reiste sig overende, aldeles uthvilet, hun blev løftet ned og fik gaa. Er det dit vi skal? spurte hun. -- Ja. Er det ikke pent?

    Det rørte sig smaa Skikkelser borte ved Husene, det var Eleseus og Sivert som passet paa; nu kom de springende. Inger blev saa forkjølet, saa fuld av Hoste og Snue, aa det sprængte endog ut i Øinene, sprængte ut med Vand. Man blir saa forkjølet ombord, har du set paa Maken hvor vaat og forkjølet man blir i Øinene!

    Men da Smaagutterne kom nærmere stanset de pludselig i sit Sprang og bare stirret. Sin Mors Utseende hadde de glemt og den lille Søster hadde de aldrig set. Men Papa -- ham kjendte de ikke igjen før han kom helt nær. Han hadde klippet av sig sit store Skjæg.

    XII

    Nu er alting godt.

    Isak saar sin Havre, harver den ned og ruller. Lille Leopoldine kommer og vil sitte paa. Nei sitte paa en Rul -- hun er saa liten og saa ukjendt med det, hendes Brødre vet bedre, det er jo ikke Sæte paa Papa sin Rul.

    Men Papa synes det er trøisomt med lille Leopoldine at hun kommer og er saa tillitsfuld alt, han taler med hende og ber hende om at traa pent i Akeren saa hun ikke skal faa Skoene fulde av Jord. Og jammen mener jeg ikke du har en blaa Kjole paa idag? Faa se, jovist er den blaa. Og Belte paa den og altsammen. Husker du det store Skibet du kom paa? Saa du Maskinerne? Ja nu faar du gaa hjem til Smaagutterne, saa finder dere paa noget. --

    Siden Oline reiste har Inger traadt ind i sit gamle Arbeide i Hus og Fjøs. Hun overdriver kanske litt sin Renslighet og Orden for at vise at hun agtet at faa et andet Stel paa Tingene, og ja det var mærkelig at se den store Forandring, endog Glasruterne i Fjøsgammen blev nu vasket og Baasene sopt.

    Men dette var bare i de første Dagene, den første Uken, siden tok hun paa at slappes. I Grunden var det nu ikke nødvendig med al den Stas i Fjøset, Tiden kunde nyttes bedre, Inger hadde lært saa meget i Byen og den Lærdom burde komme hende tilgode. Hun tok atter Rok og Vævstol i Bruk, og det var sandt, hun var blit endda mere nethændt og snar, litt for snar, hui, især naar Isak saa paa; han forstod ikke at noget Menneske kunde lære at bruke Fingrene slik, de lange, pene Fingrer paa den store Haand. Men bedst som det var forlot Inger det ene Arbeide og gik over til et andet.

    Javel, hun hadde flere Ting at styre med nu end før og mere Omløp, kanske var hun heller ikke fuldt saa taalmodig av Sind, litt Uro hadde set sit Snit til at trænge ind i hende.

    Der var nu straks Blomsterne som hun hadde bragt med hjem, det var Knolder og Avlæggere, smaa Liv som maatte tænkes paa de ogsaa.

    Glasvinduet blev forlite, Posten for smal til at sætte Blomsterpotter i, hun hadde heller ingen Potte og Isak maatte gjøre ørsmaa Kasser til Begonia, Fuchsia og Rose. Og desuten var ikke et Vindu nok; hvad var ett Vindu til en hel Stue!

    Men forresten, sa Inger, saa har jeg ikke et Pressejærn heller. Jeg kunde bruke et Strykejærn til at presse med naar jeg syr Kjoler og Plagg, men ingen kan sy utlært Søm uten noget Slags Jærn.

    Isak lovet at faa Smeden nede i Bygden til at smie et utmærket godt Pressejærn. Aa Isak vilde gjøre alt, vilde hele Veien gjøre det Inger forlangte, for saa meget skjønte han at hun hadde lært meget og var blit makeløs. Ogsaa hendes Tale var blit anderledes, litt bedre, utsøkt.

    Aldrig saa ropte hun paa ham mere med de gamle Ord: Kom ind og faa dig Mat! nu sa hun: Værsaagod, kom og spis! Det hele var blit anderledes.

    Han hadde i gamle Dager svaret i det høieste et Ja! og arbeidet videre en god Stund før han gik ind, nu svarte han: Tak! og gik straks.

    Forelskelse gjør den Kloke dum, stundom svarte Isak: Tak, Tak! Men javisst var alt blit anderledes, og begyndte det ikke at bli litt for fint? Naar Isak sa Møkr og talte i Jordbrukets Morsmaal sa Inger Gjødsel, „for Børnene sin Skyld“.

    Hun var omhyggelig med Børnene og lærte dem op i alt, bragte dem fremover, bittelille Leopoldine hun tiltok da ogsaa raskt i Hækling og Gutterne i Skrivning og Skolekundskap, de vilde saaledes ikke komme uforberedte til Skolen nede i Bygden. Især var nu Eleseus blit meget kyndig, men lille Sivert han var rent ut sagt ikke noget videre, bare en Skøier, en Galning, han dristet sig endog til at skrue litt paa Mama sin Symaskine og hadde alt spikket Fliser baade av Stoler og Bord med Foldekniven som han fik. Han stod nu under Trusel om at bli fratat Foldekniven.

    Forresten hadde Børnene alle Gaardens Dyr, og Eleseus han hadde Farveblyanten desforuten. Han brukte den noksaa forsigtig og laante den nødig ut til Brorn, men i det lange Løp kom det jo til at staa Tegninger paa alle Vægger allikevel og Blyanten minket farlig. Tilsist saa Eleseus sig sandelig nødt til at sætte Sivert paa Ration og laane ham Farveblyanten til en Tegning hver Søndag. Dette var nu ikke efter Siverts eget Ønske, men Eleseus var ikke en Mand at forhandle med. Det var ikke netop det at Eleseus var stærkere, men han hadde længere Armer og kunde veive bedre ut under Uenigheter.

    Men den Sivert! Nu og da fandt han et Rypereir i Skogen, engang talte han om et Musbol og gjorde sig interessant, en anden Gang om en menneskestor Ørret i Elven; men det var det klare Paafund av ham, han var ikke fri for at gjøre sort til hvitt, Sivert, men var ellers en bra Kar. Da Katta fik Smaa var det han som bragte hende Mælken, da hun fræste for stærkt til Eleseus, og Sivert blev ikke træt av at staa og se ned i denne urolige Kasse, dette Hjem som aulet av Labber.

    Og end Hønerne da som han daglig observerte, Hanen med sin Hingstebringe og sin Pragt, Hønerne som gik der og smaasnakket og plukket Sand eller pludselig skrek uhyre beskadiget efter Værpingen.

    Der var nu Storvæderen. Lille Sivert var blit meget belæst i Sammenligning med før, men han kunde ikke si om Væderen at Gud, for en romersk Næse han har! Det kunde han ikke si. Men Sivert kunde det som bedre var: han kjendte Væderen fra Lam og skjønte den og var ett med den, en Slægtning, Medskapning. Engang hadde et mystisk Urindtryk flakket gjennem hans Sanser, det var en Stund han aldrig glemte: Væderen gik og aat paa Marken, pludselig slog den Hodet op og tygget ikke mere, stod bare og saa. Sivert saa uvilkaarlig i samme Retning -- nei, intet mærkelig. Men da kjendte Sivert selv noget mærkelig indvendig: Det er mest som han staar og ser i Edens Have! tænkte han.

    Der var Kjyrene som Børnene hadde et Par hver av, store, seilende Dyr saa godmodige og venne at de naarsomhelst kunde indhentes og klappes av de smaa Menneskebørn. Der var Grisen, hvit og pertentlig med sin Person naar den fik godt Stel, lyttende til alle Lyde, en Komiker saa matgal, kitlen og skvætten som en Pike. Og der var Bukken -- det var altid en Gammelbuk paa Sellanraa, naar den ene lot Livet tok en anden Plassen.

    Men noget saa bukkeagtig i Ansigtet som en Buk! Akkurat nu om Dagen hadde han mange Gjeiter at passe paa, men iblandt blev han lei og kjei av hele sit Selskap og la sig ned, grundende og langskjægget, en Fader Abraham. Nei bedst som det var knælet han op igjen og lakket efter Gjeiterne. Han efterlot sig en Vaag av ram Lugt i sin Vei.

    Det daglige Liv paa Gaarden gaar sin Gang. Naar en sjælden Vandrer som skal over Fjældet kommer forbi og spør: Og Dokker baler bare bra? da svarer Isak og svarer Inger: Ja du skal ha Tak som spør!

    Isak arbeider og arbeider, han raadfører sig med Almanaken til al sin Gjærning, passer paa Maaneskiftene, retter sig efter Veirvarslene, arbeider. Han har faat istand saapas til Vei nedover Marken at han kan komme til Bygden med Hest og Kjærre, men oftest bærer han heller Bører selv og da bærer han Gjeitost eller Skind og Bark og Næver og Smør og Æg, altsammen Varer som han sælger og faar andre Varer i Stedet for. Nei han kjører ikke ofte om Sommeren blandt andet fordi Veien fra Breidablik og nedover er saa ustelt.

    Han har bedt Brede Olsen om at hjælpe til med Veien han ogsaa, og Brede har lovet det, men aldrig holdt Ord. Saa vil ikke Isak tigge om det mere. Saa bærer han heller Bører paa sin Ryg. Og Inger hun sier da: Jeg forstaar ikke hvorledesen du er, du staar ut med alt! Ja han stod ut med alt. Han hadde nogen Støvler saa æventyrlig tykke og tunge, saa beslaat med Jærn under Saalerne, endog Stropperne hadde han sat paa med Klinknagler -- allerede det at en Enkeltmand kunde gaa i slike Støvler var mærkelig.

    Paa en av sine Turer til Bygden støter han paa flere Arbeidslag paa Myrene, de murer Stenkar og sætter Telegrafstolper op. Det er tildels Folk fra Bygden, Brede Olsen er ogsaa med skjønt han har nedsat sig her i Marken og skulde drive Jordbruk. At han har Tid! tænker vel Isak.

    Opsynsmanden spør Isak om han vil sælge Telegrafstolper. Nei. Ikke naar han faar god Betaling? Nei. Aa Isak var blit litegran rappere, han kunde bedre si ifra. Om han nu solgte Stolper saa fik han bare litt mere Penger, nogen flere Daler, men han hadde ingen Skog, hvad var Fordelen ved det? Selve Ingeniøren kommer til og gjentar Begjæringen, men Isak avslaar. -- Vi har Stolper nok, sier Ingeniøren, men det vilde være letvindtere at ta dem i din Skog og spare den lange Transport. -- Jeg har forlite Stok og Tømmer selv, sier Isak, jeg skulde faa mig op en liten Sag og sage noget, jeg har ikke Laave, jeg har ikke Huser.

    Nu blander Brede Olsen sig i det og sier: Var du som jeg saa solgte du Stolperne, Isak. -- Isak den meget langmodige blev sandelig litt stærk i Øinene til Brede og svarte: Ja det tror jeg nok. -- Jaja? spurte Brede.

    • Men jeg er ikke som du, sa Isak.

    Nogen av Arbeiderne kniste litt over dette Svar.

    Javel, Isak hadde en særlig Grund til at vise sin Nabo litt tilbake, han hadde just nu idag set tre Sauer i Breidabliks Mark og den ene kjendte Isak igjen, den med de flate Ører som Oline hadde tusket bort. Lat han Brede ha Sauen, tænkte han da han gik sin Vei, lat han Brede og Konen hans bli rik paa Sau!

    Og Sagen hadde han ogsaa i Tanker til enhver Tid, det var rigtig nok, ja han hadde alt paa siste Vinterføre kjørt hjem selve det store Cirkelblad og det nødvendige Beslag som Handelsmanden hadde skaffet ham fra Trondhjem. Nu laa disse Maskindeler i hans Skjaa, overtrukket med Linolje for ikke at ruste. Nogen av Stokkene til Spærreværket hadde han ogsaa kjørt frem, han kunde begynde at reise Huset naarsomhelst, men han utsatte det. Han forstod det ikke, var han begyndt at slites, at ta av?

    Det vilde intet Under være for andre, men ham selv var det dypt utrolig.

    Var han blit svimmel? Han hadde ikke kviet sig for et Arbeide før, men han maatte være blit litt anderledes siden han bygget Kværnhuset over en like saa stor Foss. Han kunde faa Hjælp fra Bygden, men han vilde prøve det igjen alene, gaa i Gang en av Dagene, Inger fik gi ham en Haandsrækning.

    Han ordet det til Inger: Hm. Nei dersom at du hadde faat Tid og Stunder en Dag til at gi mig en Haand paa den Sagen! -- Inger tænkte paa det: Ja dersom at det høver saa for mig. Naa, saa skal du bygge Sag? -- Det er min Agt og Mening ja. Jeg har nu grundet hende ut i Hodet. -- Er hun værre end som Kværnhuset? -- Meget værre, ti Ganger værre, skrytte han.

    Kjære velsigne dig, her skal altsammen høve til den mindste ørpitterlille Strek, og Cirkelbladet det skal gaa i Midten. -- Dersom at du bare klarer det! sa Inger i sin Tankeløshet. -- Isak tok sig nær av disse Ord og svarte: Det faar nu staa sin Prøve. -- Kan du ikke faa nogen kyndig Mand til at hjælpe dig? spurte hun. -- Nei. -- Jaja saa klarer du det ikke, sa hun og fremturet.

    Isak løftet sagte sin Haand op til Haaret, det var som en Bjørn løftet Labben. -- Det var nu just det jeg var rædd for: at jeg ikke skulde klare det, sa han, derfor saa vilde jeg faa en Haand hos dig som forstaar det, sa han. -- Javisst, der traf jo Bjørnen, men det blev ikke til nogen Seir, Inger kastet med Nakken og slog sig vrang og nægtet at være med paa Sagen. -- Naa, sa Isak. -- Ja skal jeg kanske staa vaat i Elven og bli helseløs? Og hvem vil du ha til at sy paa Maskinen og passe Dyrene og gaa i Husholdningen og alt ihop? -- Neinei, sa Isak.

    Aa men det var jo bare de fire Hjørnestolper og de to Midtstolper paa begge Langvægger han vilde hat Hjælp til, ikke mere! Var Inger inderst inde blit saa konstig under sit lange Byliv?

    Saken var at Inger hadde forandret sig meget og tænkte ikke længer saa stadig paa deres fælles Bedste som paa sig selv. Hun hadde tat Karder og Rok og Vævstol i Bruk, men hun veivet langt heller paa Symaskine, og da Smeden hadde smidd et Pressejærn til hende var hun fuldt rustet til at optræde faglært i Søm. Det var hendes Profession.

    Til at begynde med sydde hun et Par Kjoler til lille Leopoldine, Isak syntes de var pene og roste dem kanske litt for meget, Inger antydet at det var ingenting imot det hun kunde. -- Men de er for korte, sa Isak. -- Vi brukte dem saaledesen i Byen, svarte Inger, saa det forstaar ikke du dig paa. -- Isak hadde altsaa gaat for vidt og stillet derfor i Utsigt et Tøi av noget Slag til hende selv, til Inger selv. -- Et Kaapetøi? spurte Inger.

    • Ja eller hvad du vil. -- Inger samtykket i at faa et Kaapetøi og

    beskrev hvorledes det skulde være.

    Men da hun hadde sydd Kaapen maatte hun ha nogen at vise den frem til og hun fulgte derfor med Smaagutterne ned i Bygden da de skulde lægges ind paa Skolen. Og denne Reise blev ikke gjort helt i Faanytte, den satte Spor.

    Først saa kom de forbi Breidablik, og Konen paa Breidablik og hendes Børn kom ut og saa paa de Reisende. Der sat Inger og begge Smaagutterne og kjørte som Herrefolk, og Smaagutterne de skulde likefrem paa Skole og Inger hun sat i Kaape. Det gik en Orm gjennem Konen paa Breidablik ved dette Syn, Kaapen kunde hun undvære, hun var Gudskelov ikke naragtig; men hun hadde selv Børn, store Piken Barbro, Helge, den næstældste, og Kathrine, alle skolepligtige. Naturligvis hadde de to ældste alt været paa Skole nede i Bygden, men da Familjen flyttet op i Myrene, op til dette avsides Breidablik, maatte Børnene bli Hedninger igjen.

    Har du Mat med til Gutterne dine? spurte Konen. -- Ja Mat? Ser du ikke denne Kisten? Det er Reisekisten min som jeg hadde med hjem, den er fuld av Mat. -- Hvad du har med? -- Hvad jeg har med? Jeg har Flæsk og Kjøt til Kokemat og Smør og Brød og Ost til Tørmat. -- Ja det er storveies med dokker opi Marken! sa Konen, og hendes stakkars blekkindede Børn hørte baade med Øine og Ører om al den gode Mat. Hvor du skal faa Hus for dem? spurte hun. -- Hos Smeden. -- Naa, sa Konen.

    Ja mine skal nu ogsaa paa Skolen igjen, de skal bo hos Lensmanden. -- Naa, sa Inger. -- Ja eller hos Doktoren eller Præsten. Det er nu saa at han Brede han er saa kjendt med alle de Store. -- Da rettet Inger paa Kaapen og fik nogen sorte Silkefrynser fordelagtig frem. -- Hvor har du faat Kaapen? spør Konen, har du hat hende med dig? -- Jeg har sydd hende selv. -- Ja det er som jeg sier, dokker er sprængt av Middel og Magt opi Marken!

    Da Inger kjørte videre kjendte hun sig hofmodig og glad, og da hun kom frem til Bygden viste hun sig kanske litt for stor paa det, ialfald tok Lensmand Heyerdahls Frue Forargelse av at hun fremstod i Kaape: Konen paa Sellanraa glemte hvem hun var, glemte hvor hun kom fra efter seks Aars Fravær! Aa men Inger fik ialfald vist frem sin Kaape, og hverken Handelsmandens Kone eller Smedens Kone eller Skolelærerens Kone hadde noget imot en slik Kaape til sig selv, men de vilde se Tiden an.

    Det gik ikke saa lang Tid før Inger begyndte at faa Søkning. Nogen Koner kom fra andre Siden av Fjældet av Nysgjærrighet, Oline hadde vel mot sin Vilje kommet til at nævne hende til en og anden, de som kom bragte da med sig meget Nyt fra Ingers Hjembygd, til Gjengjæld blev de trakteret og fik se paa Symaskinen. Unge Piker kom to og to op fra Sjøsiden, fra Bygden, og raadførte sig med Inger: det var Høsten, de hadde sparet sammen til et nyt Plagg og nu var det at Inger kunde si dem Moten ute i Verden og nu og da klippe Tøiet.

    Inger levet op ved disse Besøk, blomstret, hun var snil og hjælpsom og dertil dygtig i sit Fag saa hun kunde klippe utenad; iblandt sydde hun ogsaa lange Sømmer paa Maskinen for ingenting og gav de unge Piker Tøiet tilbake med de himmelsk spøkefulde Ord: Saa, nu kan du sy i Knapperne selv!

    Senere paa Høsten fik Inger Bud om at komme ned til Bygden og sy for de Store. Det kunde hun ikke, hun hadde Folk og Dyr og hjemlige Gjøremaal, og hun hadde ikke Tjenestepike. Hvad hadde hun ikke? Tjenestepike!

    Hun sa til Isak: Dersom at jeg hadde nogen Hjælp saa kunde jeg sy mere stadig. -- Det forstod ikke Isak: Hjælp? -- Ja Hjælp i Huset, en Tjenestepike. -- Da gik det vel rundt for Isak, for han lo litt i Jærnskjægget og tok det for Spas: Ja vi skulde hat Tjenestepike! sa han.

    • Det har alle Husmødre i Byen, sa Inger. -- Naa, sa Isak.

    Se, han var kanske ikke videre blid eller glad, ikke oplagt nei, for nu var han begyndt at reise Sagbruket og det hadde ikke gaat fort, han kunde ikke holde Stolpen med en Haand, styre Vatret med den andre og samtidig fæste Skraabandene. Men nu siden Smaagutterne kom hjem fra Skolen igjen gik det bedre, de velsignede Gutterne var til stor Nytte, især var Sivert en mærkelig dygtig Fyr til at slaa i Spiker, men Eleseus var bedst til at lodde med Snor. Efter en Ukes Tid hadde Isak og Gutterne virkelig faat reist Stolperne og fæstet dem forsvarlig med Skraaband digre som Bjælker. Et stort Arbeide var gjort.

    Det gik -- altsammen gik. Men Isak begyndte at være træt om Kvældene, hvad det nu kom av. Det var ikke bare at bygge Sag og dermed Punktum, alt andet skulde ogsaa gjøres. Høiet var i Hus, men Kornet stod og matet sig, nu skulde det snart skjæres og staures, Poteten skulde ogsaa snart op. Men Isak hadde utmærket Hjælp i Smaagutterne. Han takket dem ikke, det hørte sig ikke til blandt Folk som han og hans, men han var uhyre tilfreds med dem. En sjælden Gang satte de sig et Øieblik midt i Økten og talte sammen, Farn kunde da næsten for Alvor raadføre sig med Gutterne sine om hvad de skulde ta fat paa først og hvad sist.

    Dette var Smaagutternes stolte Stunder og de lærte at tænke sig vel om før de talte for ikke at faa Uret. -- Det var nu galt skulde vi ikke faa Sagen under Tak til Høstvæten kommer, sa Farn.

    Bare Inger hadde været som i gamle Dager! Men Inger var vel desværre ikke saa stærkhelset længer som før, som vente kunde være efter den lange Indespærring. At hendes Sind hadde skiftet var en Sak for sig, aa hun var blit saa lite omtænksom, likesom mere grund, letsindig. Hun sa om Barnet hun dræpte: Jeg var et godt Kreatur, vi kunde ha faat hende sydd i Munden, saa hadde jeg ikke hat fornøden at strøipe hende! -- Og aldrig saa gik hun til en liten Grav borti Skogen hvor hun engang hadde klappet Jorden til med Hænderne og sat et Kors.

    Men Inger var intet Umenneske, hun vedblev at ha stor Omhu for sine andre Børn, skiftet paa dem, sydde til dem, kunde sitte oppe utover Natten for at stoppe et Plagg til dem. Det var hendes Drøm at de skulde bli til meget.

    Saa kom Kornet paa Staur, saa blev Poteten tat op. Saa kom Vinteren.

    Neivel, saa kom ikke Sagen under Tak i Høst, men det fik ikke hjælpe, det galdt ikke Livet. Til Sommeren kom Tid og Raad.

    XIII

    Og om Vinteren var det da det sædvanlige Arbeide med Vedkjøring og Istandsætting av Værktøi og Kjøredoninger, og Inger stelte Huset og sydde. Smaagutterne var atter nede i Bygden paa lang Skole. De hadde alt i flere Vintrer hat et Par Ski tilsammen, det klarte de sig godt med saalænge de var hjemme: saa stod den ene og biet mens den andre rændte sit Rænd, eller den ene stod bakpaa hos den andre. Aa det klarte de sig godt med, de visste ikke om det som gildere var, de var uskyldige. Men nede i Bygden var Forholdene større, Skolen vrimlet av Ski, det viste sig at endog Børnene paa Breidablik hadde hver sit Par.

    Det blev til det at Isak maatte faa gjort et nyt Par Ski til Eleseus, saa beholdt Sivert det gamle Par alene.

    Isak gjorde mere, han fik Smaagutterne opklædt og gav dem uforgjængelige Støvler. Men da det var gjort gik Isak til Handelsmanden og bestilte en Ring. -- En Ring? spurte Handelsmanden. -- En Fingerring. Jeg er blit saa hoffærdig at jeg vil gi Konen min en Fingerring. -- Skal det være en Sølvring eller en Guldring eller bare en Messingring som har hængt i Guldrøken? -- Det skal være en Sølvring. -- Handelsmanden tænkte længe paa det: Naar du skulde fare med det, Isak, og dersom at du vil forære Konen din en Ring som hun kan være bekjendt med -- saa lat det være en Guldring. -- Hvad! sa Isak høit. Men han hadde visst inderst inde selv tænkt paa en Guldring.

    De talte det over paa alle Leier og blev enige om et Slags Maal paa Ringen, Isak grundet svært og rystet paa Hodet og syntes det

    Edition notice Project Gutenberg source, credits & licence

    The reading text above is the public-domain work. The Project Gutenberg header, production credits and licence are kept here as provenance rather than shown before the book.

    Title
    Markens grøde, Første del
    Author
    Knut Hamsun
    Release date
    September 14, 2013 [eBook #43724]
    Language
    Norwegian
    Credits
    Produced by Louise Hope, Tor Martin Kristiansen, Robinzoon
    Most recently updated
    October 23, 2024
    Front matter as received (title page, contents)
    [Denne e-teksten finnes i to versjoner: Unicode (UTF-8) og Latin-1.
    Bruk den som fungerer best for din tekstleser.
    
      -- Dersom enkelte anførselstegn i e-teksten har den gammeldagse
      „lav-høy“ formen så har du UTF-8 versjonen, som stemmer best
      overens med den trykte boken. Dersom apostrofer, anførselstegn
      eller æ, ø, å i denne teksten ikke vises korrekt, kontroller at
      programmet du bruker for å lese teksten har tegnoppsett eller
      tegnkoding («character set» eller «file encoding») innstilt på
      Unicode (UTF-8). Det kan også hende du trenger å bytte skrifttype
      («font»).
      -- Dersom anførselstegn i e-teksten har den nyere «guillemet»-formen,
      så har du Latin-1 versjonen.
    
    Trykkfeil vises på slutten av teksten.
    
    Anden del: Project Gutenberg e-tekst 43725.]
    
    
    
    
      MARKENS GRØDE
    
      FØRSTE DEL
    
    
    
    
      _14. TUSINDE_
    
    
    
    
      Knut Hamsun
    
      MARKENS GRØDE
    
      Første Del
    
    
      Gyldendalske Boghandel
      Kristiania Og København
    Header as received
    The Project Gutenberg eBook of Markens grøde, Første del
        
    This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and
    most other parts of the world at no cost and with almost no restrictions
    whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it under the terms
    of the Project Gutenberg License included with this eBook or online
    at www.gutenberg.org. If you are not located in the United States,
    you will have to check the laws of the country where you are located
    before using this eBook.
    
    Title: Markens grøde, Første del
    
    Author: Knut Hamsun
    
    
            
    Release date: September 14, 2013 [eBook #43724]
                    Most recently updated: October 23, 2024
    
    Language: Norwegian
    
    Other information and formats: www.gutenberg.org/ebooks/43724
    
    Credits: Produced by Louise Hope, Tor Martin Kristiansen, Robinzoon
            and the Online Distributed Proofreading Team at
            http://www.pgdp.net
    Full Project Gutenberg licence
        
    
    Updated editions will replace the previous one—the old editions will
    be renamed.
    
    Creating the works from print editions not protected by U.S. copyright
    law means that no one owns a United States copyright in these works,
    so the Foundation (and you!) can copy and distribute it in the United
    States without permission and without paying copyright
    royalties. Special rules, set forth in the General Terms of Use part
    of this license, apply to copying and distributing Project
    Gutenberg™ electronic works to protect the PROJECT GUTENBERG™
    concept and trademark. Project Gutenberg is a registered trademark,
    and may not be used if you charge for an eBook, except by following
    the terms of the trademark license, including paying royalties for use
    of the Project Gutenberg trademark. If you do not charge anything for
    copies of this eBook, complying with the trademark license is very
    easy. You may use this eBook for nearly any purpose such as creation
    of derivative works, reports, performances and research. Project
    Gutenberg eBooks may be modified and printed and given away—you may
    do practically ANYTHING in the United States with eBooks not protected
    by U.S. copyright law. Redistribution is subject to the trademark
    license, especially commercial redistribution.
    
    
    START: FULL LICENSE
    
    THE FULL PROJECT GUTENBERG™ LICENSE
    
    PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK
    
    To protect the Project Gutenberg™ mission of promoting the free
    distribution of electronic works, by using or distributing this work
    (or any other work associated in any way with the phrase “Project
    Gutenberg”), you agree to comply with all the terms of the Full
    Project Gutenberg License available with this file or online at
    www.gutenberg.org/license.
    
    Section 1. General Terms of Use and Redistributing Project Gutenberg
    electronic works
    
    1.A. By reading or using any part of this Project Gutenberg
    electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
    and accept all the terms of this license and intellectual property
    (trademark/copyright) agreement. If you do not agree to abide by all
    the terms of this agreement, you must cease using and return or
    destroy all copies of Project Gutenberg electronic works in your
    possession. If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a
    Project Gutenberg electronic work and you do not agree to be bound
    by the terms of this agreement, you may obtain a refund from the person
    or entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph 1.E.8.
    
    1.B. “Project Gutenberg” is a registered trademark. It may only be
    used on or associated in any way with an electronic work by people who
    agree to be bound by the terms of this agreement. There are a few
    things that you can do with most Project Gutenberg electronic works
    even without complying with the full terms of this agreement. See
    paragraph 1.C below. There are a lot of things you can do with Project
    Gutenberg electronic works if you follow the terms of this
    agreement and help preserve free future access to Project Gutenberg
    electronic works. See paragraph 1.E below.
    
    1.C. The Project Gutenberg Literary Archive Foundation (“the
    Foundation” or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection
    of Project Gutenberg electronic works. Nearly all the individual
    works in the collection are in the public domain in the United
    States. If an individual work is unprotected by copyright law in the
    United States and you are located in the United States, we do not
    claim a right to prevent you from copying, distributing, performing,
    displaying or creating derivative works based on the work as long as
    all references to Project Gutenberg are removed. Of course, we hope
    that you will support the Project Gutenberg mission of promoting
    free access to electronic works by freely sharing Project Gutenberg
    works in compliance with the terms of this agreement for keeping the
    Project Gutenberg name associated with the work. You can easily
    comply with the terms of this agreement by keeping this work in the
    same format with its attached full Project Gutenberg License when
    you share it without charge with others.
    
    1.D. The copyright laws of the place where you are located also govern
    what you can do with this work. Copyright laws in most countries are
    in a constant state of change. If you are outside the United States,
    check the laws of your country in addition to the terms of this
    agreement before downloading, copying, displaying, performing,
    distributing or creating derivative works based on this work or any
    other Project Gutenberg work. The Foundation makes no
    representations concerning the copyright status of any work in any
    country other than the United States.
    
    1.E. Unless you have removed all references to Project Gutenberg:
    
    1.E.1. The following sentence, with active links to, or other
    immediate access to, the full Project Gutenberg License must appear
    prominently whenever any copy of a Project Gutenberg work (any work
    on which the phrase “Project Gutenberg” appears, or with which the
    phrase “Project Gutenberg” is associated) is accessed, displayed,
    performed, viewed, copied or distributed:
    
        This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and most
        other parts of the world at no cost and with almost no restrictions
        whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it under the terms
        of the Project Gutenberg™ License included with this eBook or online
        at www.gutenberg.org. If you
        are not located in the United States, you will have to check the laws
        of the country where you are located before using this eBook.
      
    1.E.2. If an individual Project Gutenberg electronic work is
    derived from texts not protected by U.S. copyright law (does not
    contain a notice indicating that it is posted with permission of the
    copyright holder), the work can be copied and distributed to anyone in
    the United States without paying any fees or charges. If you are
    redistributing or providing access to a work with the phrase “Project
    Gutenberg” associated with or appearing on the work, you must comply
    either with the requirements of paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 or
    obtain permission for the use of the work and the Project Gutenberg
    trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or 1.E.9.
    
    1.E.3. If an individual Project Gutenberg electronic work is posted
    with the permission of the copyright holder, your use and distribution
    must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any
    additional terms imposed by the copyright holder. Additional terms
    will be linked to the Project Gutenberg License for all works
    posted with the permission of the copyright holder found at the
    beginning of this work.
    
    1.E.4. Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg
    License terms from this work, or any files containing a part of this
    work or any other work associated with Project Gutenberg.
    
    1.E.5. Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
    electronic work, or any part of this electronic work, without
    prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
    active links or immediate access to the full terms of the Project
    Gutenberg License.
    
    1.E.6. You may convert to and distribute this work in any binary,
    compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including
    any word processing or hypertext form. However, if you provide access
    to or distribute copies of a Project Gutenberg work in a format
    other than “Plain Vanilla ASCII” or other format used in the official
    version posted on the official Project Gutenberg website
    (www.gutenberg.org), you must, at no additional cost, fee or expense
    to the user, provide a copy, a means of exporting a copy, or a means
    of obtaining a copy upon request, of the work in its original “Plain
    Vanilla ASCII” or other form. Any alternate format must include the
    full Project Gutenberg License as specified in paragraph 1.E.1.
    
    1.E.7. Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
    performing, copying or distributing any Project Gutenberg works
    unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.
    
    1.E.8. You may charge a reasonable fee for copies of or providing
    access to or distributing Project Gutenberg electronic works
    provided that:
    
        • You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
            the use of Project Gutenberg works calculated using the method
            you already use to calculate your applicable taxes. The fee is owed
            to the owner of the Project Gutenberg trademark, but he has
            agreed to donate royalties under this paragraph to the Project
            Gutenberg Literary Archive Foundation. Royalty payments must be paid
            within 60 days following each date on which you prepare (or are
            legally required to prepare) your periodic tax returns. Royalty
            payments should be clearly marked as such and sent to the Project
            Gutenberg Literary Archive Foundation at the address specified in
            Section 4, “Information about donations to the Project Gutenberg
            Literary Archive Foundation.”
        
        • You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
            you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
            does not agree to the terms of the full Project Gutenberg™
            License. You must require such a user to return or destroy all
            copies of the works possessed in a physical medium and discontinue
            all use of and all access to other copies of Project Gutenberg™
            works.
        
        • You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of
            any money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
            electronic work is discovered and reported to you within 90 days of
            receipt of the work.
        
        • You comply with all other terms of this agreement for free
            distribution of Project Gutenberg™ works.
        
    
    1.E.9. If you wish to charge a fee or distribute a Project
    Gutenberg™ electronic work or group of works on different terms than
    are set forth in this agreement, you must obtain permission in writing
    from the Project Gutenberg Literary Archive Foundation, the manager of
    the Project Gutenberg™ trademark. Contact the Foundation as set
    forth in Section 3 below.
    
    1.F.
    
    1.F.1. Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
    effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
    works not protected by U.S. copyright law in creating the Project
    Gutenberg™ collection. Despite these efforts, Project Gutenberg™
    electronic works, and the medium on which they may be stored, may
    contain “Defects,” such as, but not limited to, incomplete, inaccurate
    or corrupt data, transcription errors, a copyright or other
    intellectual property infringement, a defective or damaged disk or
    other medium, a computer virus, or computer codes that damage or
    cannot be read by your equipment.
    
    1.F.2. LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the “Right
    of Replacement or Refund” described in paragraph 1.F.3, the Project
    Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
    Gutenberg™ trademark, and any other party distributing a Project
    Gutenberg™ electronic work under this agreement, disclaim all
    liability to you for damages, costs and expenses, including legal
    fees. YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
    LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
    PROVIDED IN PARAGRAPH 1.F.3. YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
    TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
    LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
    INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
    DAMAGE.
    
    1.F.3. LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
    defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
    receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
    written explanation to the person you received the work from. If you
    received the work on a physical medium, you must return the medium
    with your written explanation. The person or entity that provided you
    with the defective work may elect to provide a replacement copy in
    lieu of a refund. If you received the work electronically, the person
    or entity providing it to you may choose to give you a second
    opportunity to receive the work electronically in lieu of a refund. If
    the second copy is also defective, you may demand a refund in writing
    without further opportunities to fix the problem.
    
    1.F.4. Except for the limited right of replacement or refund set forth
    in paragraph 1.F.3, this work is provided to you ‘AS-IS’, WITH NO
    OTHER WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT
    LIMITED TO WARRANTIES OF MERCHANTABILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.
    
    1.F.5. Some states do not allow disclaimers of certain implied
    warranties or the exclusion or limitation of certain types of
    damages. If any disclaimer or limitation set forth in this agreement
    violates the law of the state applicable to this agreement, the
    agreement shall be interpreted to make the maximum disclaimer or
    limitation permitted by the applicable state law. The invalidity or
    unenforceability of any provision of this agreement shall not void the
    remaining provisions.
    
    1.F.6. INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
    trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
    providing copies of Project Gutenberg™ electronic works in
    accordance with this agreement, and any volunteers associated with the
    production, promotion and distribution of Project Gutenberg™
    electronic works, harmless from all liability, costs and expenses,
    including legal fees, that arise directly or indirectly from any of
    the following which you do or cause to occur: (a) distribution of this
    or any Project Gutenberg work, (b) alteration, modification, or
    additions or deletions to any Project Gutenberg work, and (c) any
    Defect you cause.
    
    Section 2. Information about the Mission of Project Gutenberg
    
    Project Gutenberg is synonymous with the free distribution of
    electronic works in formats readable by the widest variety of
    computers including obsolete, old, middle-aged and new computers. It
    exists because of the efforts of hundreds of volunteers and donations
    from people in all walks of life.
    
    Volunteers and financial support to provide volunteers with the
    assistance they need are critical to reaching Project Gutenberg’s
    goals and ensuring that the Project Gutenberg collection will
    remain freely available for generations to come. In 2001, the Project
    Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
    and permanent future for Project Gutenberg and future
    generations. To learn more about the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation and how your efforts and donations can help, see
    Sections 3 and 4 and the Foundation information page at www.gutenberg.org.
    
    Section 3. Information about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation
    
    The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non-profit
    501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
    state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
    Revenue Service. The Foundation’s EIN or federal tax identification
    number is 64-6221541. Contributions to the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation are tax deductible to the full extent permitted by
    U.S. federal laws and your state’s laws.
    
    The Foundation’s business office is located at 41 Watchung Plaza #516,
    Montclair NJ 07042, USA, +1 (862) 621-9288. Email contact links and up
    to date contact information can be found at the Foundation’s website
    and official page at www.gutenberg.org/contact
    
    Section 4. Information about Donations to the Project Gutenberg
    Literary Archive Foundation
    
    Project Gutenberg™ depends upon and cannot survive without widespread
    public support and donations to carry out its mission of
    increasing the number of public domain and licensed works that can be
    freely distributed in machine-readable form accessible by the widest
    array of equipment including outdated equipment. Many small donations
    ($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
    status with the IRS.
    
    The Foundation is committed to complying with the laws regulating
    charities and charitable donations in all 50 states of the United
    States. Compliance requirements are not uniform and it takes a
    considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
    with these requirements. We do not solicit donations in locations
    where we have not received written confirmation of compliance. To SEND
    DONATIONS or determine the status of compliance for any particular state
    visit www.gutenberg.org/donate.
    
    While we cannot and do not solicit contributions from states where we
    have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
    against accepting unsolicited donations from donors in such states who
    approach us with offers to donate.
    
    International donations are gratefully accepted, but we cannot make
    any statements concerning tax treatment of donations received from
    outside the United States. U.S. laws alone swamp our small staff.
    
    Please check the Project Gutenberg web pages for current donation
    methods and addresses. Donations are accepted in a number of other
    ways including checks, online payments and credit card donations. To
    donate, please visit: www.gutenberg.org/donate.
    
    Section 5. General Information About Project Gutenberg electronic works
    
    Professor Michael S. Hart was the originator of the Project
    Gutenberg concept of a library of electronic works that could be
    freely shared with anyone. For forty years, he produced and
    distributed Project Gutenberg eBooks with only a loose network of
    volunteer support.
    
    Project Gutenberg eBooks are often created from several printed
    editions, all of which are confirmed as not protected by copyright in
    the U.S. unless a copyright notice is included. Thus, we do not
    necessarily keep eBooks in compliance with any particular paper
    edition.
    
    Most people start at our website which has the main PG search
    facility: www.gutenberg.org.
    
    This website includes information about Project Gutenberg,
    including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
    Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
    subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.

    Source: Project Gutenberg ebook #43724. Public-domain status is recorded per item; the licence text above is reproduced unchanged.

    Source
    Project Gutenberg
    Record
    ebook 43724
    Rights
    public domain (US)
    Rendered
    2026-11-21
    Completeness
    First 200,000 characters rendered.